”Svaret er skattelettelser – hva var spørsmålet?” Omtrent slik er karikaturen på høyresidens politikk. Lave skatter fremstilles som et mål i seg selv. Men det er det ikke. Akkurat som venstresiden bør begrunne sitt standpunkt om høye skatter, må høyresiden forklare hvorfor skattene bør være lavere enn venstresiden vil ha dem.
Nå ser vi konturene av en ny skattedebatt. Det er bra! Den får frem viktige skillelinjer i politikken. Skatt er viktig fordi det også handler om mye mer enn verdier som kan telles.
De økonomiske argumentene for lavere skatter er velkjente, men ikke desto mindre viktige. Det er, og bør være, høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Det er også være en viktig oppgave for høyresiden å sørge for at ikke skattene blir så høye at de praktisk talt forsvinner i rent effektivitetstap.
Men det finnes også moralske argumenter for høyresidens syn. Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.
Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”rasere velferden”.
Men det finnes selvsagt andre verdifulle felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. En offensiv høyreside, som skal representere et alternativ, kan ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Det minner om en femti år gammel kritikk av velferdsstaten fra økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien. Han mente at velferdsstaten over tid stod i fare for å utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og selveierdemokratiet. Han mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg det sosiale ansvaret til en upersonlig stat. Dessuten ville andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert, forvitre. Kritikken er ikke helt på siden femti år etter.
Statens løfter om å være alt for oss (”felleskapsløsninger”), reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Derfor er lavere skatter viktig.
Det er viktig at vi også har en verdidebatt om skatt. Det er en skjebnesvanger logikk som oppstår når tilstrekkelig mange velgere oppdager at de faktisk kan stemme seg til makt over andres ressurser. Hvis det er mange nok som bare ved å avgi stemme på et parti, kan vente seg en rekke goder og fordeler, uten å måtte ta regningen selv, så vil de kanskje også gjøre det. Hvis dette i tillegg blir legitimert gjennom politisk retorikk om rettferdighet og felleskap, så gjør det alt enklere for dem som av moralske grunner vil ha problemer med å lempe egen regning over på andre. Det blir simpelthen legitimt, også for dem som har nok fra før, å leve av andres innsats. Det er moralsk betenkelig og undergraver fremtiden for velferdsstaten.
(artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv)
torsdag 26. april 2012
torsdag 19. april 2012
Konkurranse, velferd og gevinstmotiver - på Sørlandet
Fædrelandsvennen trykket denne kronikken av meg i dag:
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa legendariske Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950 og 60-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden. Spørsmålet er hvordan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan bidra til bærekraften i velferdsstater som tynges av økende forpliktelser. Dette angår også oljemarinerte nordmenn og debatten om den norske modellens fremtid.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Alle vet at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. For å si det med "NHO-språk" er konkurranse en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon, og behovet for innovasjon er ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, ikke minst var det tilfelle i Trondheim kommune. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Ifølge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige.
Men vi har også fått en grunnleggende debatt om privat sektors plass i velferdsordningene – eller ”privat profitt eller velferd?”, som skeptikerne til privat sektor opportunt beskriver det som. Fjorårets avsløringer av brudd på arbeidsmiljøloven ble for noen en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Klassisk kapitalismekritikk i ny tapning eller bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør være noe av hensikten med Kostra at tallene også kan brukes til ulike typer av sammenligninger og statistikk som kan bidra til forbedringer. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Før man belaster innbyggere og næringsliv ved å stramme til skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser. Så pass bør vi kreve av våre folkevalgte som er vist tilliten til å legge beslag på store deler av samfunnets opptjente midler til vårt felles beste.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Derfor må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse bidrar til dette. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 8000 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden? Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. Ved å konkurranseutsette 20 prosent av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold og omsorg i Kristiansand, kunne man frigjort rundt 70 millioner kroner. Hele 90 prosent av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode – altså midler til mer velferd. De private leverandørenes andel etter skatt, 10 prosent, vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å utvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og ikke minst de innbyggerne som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
(Publisert i Fædrelandsvennen 19.04.12)
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa legendariske Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950 og 60-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden. Spørsmålet er hvordan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan bidra til bærekraften i velferdsstater som tynges av økende forpliktelser. Dette angår også oljemarinerte nordmenn og debatten om den norske modellens fremtid.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Alle vet at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. For å si det med "NHO-språk" er konkurranse en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon, og behovet for innovasjon er ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, ikke minst var det tilfelle i Trondheim kommune. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Ifølge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige.
Men vi har også fått en grunnleggende debatt om privat sektors plass i velferdsordningene – eller ”privat profitt eller velferd?”, som skeptikerne til privat sektor opportunt beskriver det som. Fjorårets avsløringer av brudd på arbeidsmiljøloven ble for noen en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Klassisk kapitalismekritikk i ny tapning eller bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør være noe av hensikten med Kostra at tallene også kan brukes til ulike typer av sammenligninger og statistikk som kan bidra til forbedringer. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Før man belaster innbyggere og næringsliv ved å stramme til skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser. Så pass bør vi kreve av våre folkevalgte som er vist tilliten til å legge beslag på store deler av samfunnets opptjente midler til vårt felles beste.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Derfor må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse bidrar til dette. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 8000 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden? Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. Ved å konkurranseutsette 20 prosent av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold og omsorg i Kristiansand, kunne man frigjort rundt 70 millioner kroner. Hele 90 prosent av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode – altså midler til mer velferd. De private leverandørenes andel etter skatt, 10 prosent, vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å utvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og ikke minst de innbyggerne som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
(Publisert i Fædrelandsvennen 19.04.12)
Abonner på:
Innlegg (Atom)