onsdag 28. mars 2012

"Fra hjem til institusjon"

Aften skrev nylig om situasjonen ved Midtåsenhjemmet - et sykehjem i Oslo som ble drevet av Adecco Helse frem til kommunen (Sykehjemsetaten) overtok driften etter fjorårets avsløring av brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. I Aftens artikkel fremgår det at kvaliteten på sykehjemmet har fått en knekk etter at driften ble overtatt av kommunen. Tilsynsutvalget siteres på at: "Det generelle inntrykket etter møtet med de pårørende var at tjenestetilbudet ved sykehjemmet synes å ha blitt dårligere etter at Sykehjemsetaten overtok driften.»

Svein Yngve Madsen i LO-aktuelt har en interessant artikkel om dette hvor han gjentar kjente argumenter mot privat drift (eller privatisering som han feilaktig velger å kalle det). Det interessante i Madsens artikkel er følgende sitat:

"Litt for ofte har jeg hørt fra ansatte som har byttet fra en offentlig til en privat arbeidsgiver at de opplever forandringen som positiv. De blir mer sett som arbeidstaker og får bedre faglig påfyll. Samdtidig som de opplever større grad av frihet og ansvar. Og mindre byråkrati."

Madsen sier også at "det offentlige har mye å lære av private virksomheter". Jeg er enig med Madsen. Private virksomheter kan selvsagt også lære av det offentlige. Dette bør gå begge veier - det er slik man blir bedre, til beste for brukerne av velferdstjenestene. En konsekvens av dette er jo at man må åpne opp for private virksomheter. I dag er det bare rundt 4 pst av samtlige sykehjemsplasser i landet som leveres av private (her definert som medlemmer i NHO Service). Skal læringseffekten, som også Madsen ønsker velkommen, økes burde innslaget av private alternativer vært mye større.

onsdag 21. mars 2012

Velferd og gevinst (2)

Mitt innlegg om temaet i Trønder-Avisa (se tidligere blogginnlegg i mars) førte til skarpe reaksjoner fra en lokal tillitsvalgt i Delta og en rådgiver i organisasjonen med det paradoksale navnet For Velferdsstaten. Innlegget fra For Velferdsstaten oste av desperasjon. Det er et faktum at stadig flere kommuner vurderer konkurranse som virkemiddel, på tross av skremselspropaganda om "skumle multinasjonale ansiktsløse selskaper med sugerør i felleskassa" som ivrer etter å besudle vår kjernesunne nordiske velferdsmodell med "amerikanske tilstander".

I fjorårets valgkamp brukte For Velferdsstaten og andre reformmotstandere 16 millioner kroner for å bekjempe det Fagforbundets Jan Davidsen omtalte som privatiseringspropaganda fra NHO Service. Mer penger enn FrP og Høyre til sammen brukte i sin valgkamp. Men, heldigvis kan man ikke kjøpe seg støtte. Et flertall i befolkningen er for økt bruk av konkurranse i kommunene og et veldig stort flertall (80 pst) ønsker å kunne velge mellom ulike leverandører av velferdstjenester i kommunene (kilde: Synovate for NHO i nov. 2011)

Jeg svarte på de to innleggene i Trønder-Avisa med dette innlegget i avisen i dag:

Hakk i plata om privatisering
Mitt innlegg 12. mars har fått organisasjonen "For Velferdstaten" og fagorganisasjonen Delta i Levanger til å reagere i to innlegg i avisen 15. mars. Kim André Åsheim hevder i et polemisk innlegg at NHO Service opererer med analyser som "ble slaktet nord og ned av en bred sammensetning av fagfolk" inkludert KS. Det er tøv. KS har uttalt at kommunene ikke bør bruke våre analyser som en fasit for den enkelte kommune. Det er vi helt enige i.

Vi har også understreket at Kostra, som er grunnlaget for våre analyser, er beheftet med svakheter. Men, Kostra gir det beste tallgrunnlaget vi kjenner om kommunene. Dette er kommunenes egne tall.

Våre analyser antyder hvilket potensiale som finnes for bedre ressursbruk (mer velferd for pengene). Vi er ikke alene om å vise potensialet for økt effektivitet i kommunene. Teknisk beregningsutvalg for kommunene viste i fjor i en analyse (utført for Aftenposten) et effektiviseringspotensiale i kommunene på 29 milliarder kroner. Analysene til NHO Service viser rundt 19 milliarder.

Både Åsheim og Arnstein Wekre i Delta viser til en nylig svensk undersøkelse som de mener beviser at konkurranse ikke har bidratt til økt effektivitet. Rapporten fra SNS (Studieforbundet næringsliv och samhälle) har møtt mye kritikk for at det trekkes politisk ladede konklusjoner som innholdet i rapporten ikke gir grunnlag for.

De fleste svenske studier på området viser et besparingspotensiale: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning (2006) har gått gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 % mens det på andre helseområder ligger på rundt 10%. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 %. Danske Rambøll gikk i 2008 gjennom europeiske erfaringer med konkurranse og privat drift og fant at effektiviseringsgevinstene lå mellom 20-30 prosent.

Derimot finnes foreløpig ingen grundige studier av andre dynamiske effekter som entreprenørskap og innovasjoner. Her trengs det mer kunnskap. Det er ikke ubetydelig for svensk økonomi at det finnes over 14000 bedrifter innen helse og omsorg i Sverige, og at disse eksporterer tjenester for over 13 milliarder kroner.
Den svenske rapporten har tittelen "Konkurrensens effekter" men unnlater å gå nærmere inn i en vesentlig effekt som valgfrihet utover å slå fast at de fleste oppfatter valgfrihet som en verdi i seg selv. I Sverige og Danmark er omfanget av fritt brukervalg i kommunene stort og økende. Dette skjer fordi folk ønsker valgfrihet og fordi erfaringene er gode. Konkurranse er virkemiddelet som gjør valgfriheten mulig.
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 21.03.12)

onsdag 14. mars 2012

Konkurranse på like vilkår

Det er populært å omfavne frivillig sektor. Selv sosialister erkjenner at privat sektor har en rolle å spille i samfunnet. Det er i seg selv et fremskritt. Men, når man prøver å slå en kile inn mellom den delen av privat sektor som defineres som frivillig og den andre delen som består av næringsliv, blir det mye surr. Den frivillige delen er liksom høyverdig og bra, mens den delen som erkjenner at den lever av penger (som alle andre)er mindre bra, eller regelrett suspekt. Det er denne mistenkeliggjøringen av næringslivet som undergraver fundamententet for velferden. Karl Sivesind er blant dem som argumenterer for å favorisere frivillig sektor på bekostning av næringslivet i tjenestesektoren. Jeg gir uttrykk for hva jeg mener om dette i en replikk i Dagens Næringsliv i dag:


Konkurranse på like vilkår


Karl H. Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning tar i DN 6. mars til orde for favorisering av frivillig sektor som leverandør av tjenester til det offentlige. Det er et blindspor når målet er å gjøre velferdsmodellen robust nok til å møte fremtidige utfordringer.

Sivesind har selvsagt rett i at frivillig sektor skal ha gode betingelser og har en naturlig plass i vår velferdsmodell. Frivillig sektor har en samfunnsverdi i seg selv som går ut over den rollen den spiller for å oppfylle velferdspolitiske mål. Men, når frivillig sektor inntar rollen som tjenesteprodusenter bør vi – fellesskapet - forvente samme grad av profesjonalitet, kvalitet og effektivitet som vi gjør av andre som leverer skattefinansierte tjenester. Det er det som betyr noe for om tjenestene bidrar til å styrke velferdsmodellen.

Mangfoldet av private tjenesteleverandører er viktig for å oppnå nødvendig kapasitet og for å møte folks ønsker om større valgfrihet. På samme måte som private bedrifter hjalp til med å nå målet om full barnehagedekning, bør de nå også inviteres med for å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen.

Spørsmålet er hvordan vi øker produktiviteten i tjenesteproduksjonen – mer velferd for pengene. Alle gode krefter bør delta, også næringslivet eller "fortjenesteorienterte selskaper", som Sivesind kaller det. Konkurranse på like vilkår mellom bedrifter og frivillige må til.
(DN 14.03.12)

mandag 12. mars 2012

Velferd og gevinst i Trøndelag

Kan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidra til bærekraften i vår velferdsmodell?

Svaret er ja og ett av virkemidlene handler om å nyttiggjøre de positive sidene ved konkurranse. Konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Konkurranse er også en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Følgelig bør vi se nærmere på hvordan konkurranse som virkemiddel kan brukes best mulig til gunst for mottagerne av velferdstjenester.

I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om behovet for regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, Trondheim kommune inkludert. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Arbeidstilsynet uttalte om saken at det ikke er grunnlag for å slå fast at det er noen forskjell på offentlig og privat når det gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Fjorårets avsløringer ble brukt for langt mer enn hva det var verdt av dem som mener konkurranse og gevinstmotiver er en trussel mot hele velferdsmodellen.

NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Meget sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.

Det er ingen nyhet at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Følgelig må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse kan bidra til dette. Påstanden om at private har ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen.

Vår analyse for Trondheim og andre kommuner viser klart at den store velferdsprofitøren ved privat drift er kommunene og staten. Hele 90 prosent av frigjorte ressurser ville kunne brukes til mer velferd. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente. Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?

(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 12.03.12)

Analyser for 200 kommuner finnes på hjemmesiden til NHO Service