Skatt, barnehager og bærekraftig velferd

”Uavhengig av skattenivå er det ikke mulig å møte eldrebølgens utfordringer uten å ta i bruk de ressursene som finnes – også de private”, skrev politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit i avisen 2 august. Skartveit skriver også at regjeringens mål om full barnehagedekning aldri ville ha blitt oppnådd uten private barnehager. Hun har selvsagt rett. I debatten om velferdens organisering og hvilket skattenivå som er nødvendig for å opprettholde vår velferdsmodell, er vi helt nødt til å se på hva den private tjenestesektoren kan bidra med.

Fokus i saken om finansieringen av private barnehager er i ferd med å flytte seg fra Bjarne Håkon Hanssen til hva saken faktisk dreier seg om for det samlede barnehagetilbudet i landet. Forutsigbare rammebetingelser er viktige for alt næringsliv, uansett hvilke typer av varer og tjenester man leverer. Det samme gjelder for barnehagene som nå opplever en plutselig kursendring fra regjeringen etter først å ha blitt invitert med for å oppnå det viktige målet om full barnehagedekning. Manglende forutsigbarhet skaper usikkerhet. Dette er alvorlig når vi vet at flertallet av landets barnehager er private.

Det er flere underlige sider ved regjeringens forslag om å ramme de private barnehagene. Det er vanskelig å se hvordan forslaget lar seg kombinere med regjeringens mål om å øke antallet kvinnelige gründere og ledere i privat sektor. I dag er hele 90 prosent av eierne og styrelederne i barnehagesektoren er kvinner.

Det er vanskelig å se at det kan være annet enn grunnleggende mistillit til privat sektor som ligger til grunn for forslaget. Vi er bekymret for at denne mistilliten skal spre seg til andre tjenesteområder hvor private leverer viktige velferdstjenester i samarbeid med offentlig sektor.

Skartveit nevnte spesielt utfordringene innen eldreomsorgen og etterlyste en debatt uten ”vulgære argumenter à la bestemor på anbud”. Jeg er helt enig og håper vi kan erstatte den ørkesløse debatten om ”privatisering kontra velferd” med en løsningsorientert debatt om hvordan private tjenesteleverandører kan bidra til å gjøre vår velferdsmodell bærekraftig også i fremtiden. Alle, uavhengig av lommebokens størrelse, skal ha tilgang på nødvendige og gode velferdstjenester. Ingen hevder noe annet. Men, det truer ikke vår velferdsmodell om det er private aktører som står for selve utførelsen av tjenestene, tvert i mot.

Eldreomsorgen i Norge utføres i hovedsak av kommunene selv. På tross av dokumenterte gode erfaringer er det foreløpig bare åtte kommuner som har konkurranseutsatt drift av sykehjem.Det er dokumentert gang på gang at konkurranse frigjør ressurser i kommunene som kan brukes til bedre tjenester for flere. Men, fakta er åpenbart ikke nok for motkreftene som raskt tyr til beskyldninger om ”rasering av velferden”. Derfor er også omfanget av konkurranseutsetting så lite i Norge sammenlignet med våre naboland. Det er betegnende for den mindre ideologisk ladede debatten i Sverige at 75 svenske kommuner når vurderer å innføre brukervalg innenfor hjemmebaserte tjenester og at over 50 av disse kommunene er styrt av rødgrønne politikere.

Beregninger foretatt i NHO Service på bakgrunn av informasjon om ressursbruk knyttet til kommunal og privat drift av denne typen tjenester fra KOSTRA, SSB og våre medlemsbedrifter, viser at det finnes et effektiviseringspotensiale for offentlige omsorgstjenester på hele 18 % eller 11 milliarder kroner som til sammen kan frigjøres på de ulike områdene i eldreomsorgen. Dette kan oppnås ved at det offentlige blir like produktive som de private tjenesteleverandørene, eller ved at private overtar driften på vegne av kommunene. Det er urealistisk at man oppnår denne gevinsten uten de incentivene til bedre ressursutnyttelse som følger av konkurranse. Konkurranse gjør at man hele tiden har fokus på forbedring – konkurranse gir innovasjon. De frigjorte ressursene innen sykehjemsdrift alene ville kunne finansiere 8.800 nye sykehjemsplasser. Har vi råd til å la ideologiske skylapper stenge for gode velferdsløsninger?

Det er selvsagt lov å mene at alt bør drives i offentlig regi, av ideologiske grunner og helt uavhengig av om det gir mindre effektiv drift og er dyrere for skattebetalerne, men ”hvis velferd er viktigst” så er det ingen fremtidsrettet tilnærming. Privat sektor gjør velferdsstaten mulig og det er kun gjennom et tettere samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor at vår velferdsmodell er bærekraftig i fremtiden.

Endelig skattedebatt!

Etter all for lang tid uten en debatt som virkelig har vist skillelinjene mellom de to hovedalternativene i politikken ser vi nå konturene av en skattedebatt. Forhåpentlig vil debatten handle om større verdier enn de som kan telles.

Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn hvor mange milliarder mindre i skatt som er realistisk eller ikke.

Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft. Jeg skrev en kronikk i DN om dette