tirsdag 1. april 2014

Private sykehus - en trussel mot velferden?

For noen dager siden ble en god venn av meg lagt under kniven. Kneet måtte opereres etter en uheldig sklitakling i hagen. Haltende måtte han konstatere at han som 45-åring ikke kunne hamle opp med noen av sine tre fotballsparkende sønner, ikke en gang i et lokaloppgjør. Poenget mitt er ikke hybris blant middelaldrende menn i villahager. Det handler om noe langt mer alvorlig, nemlig behandlingskøer i helsevesenet.

Min venn ble forespeilet svært langt ventetid på den nødvendige kneoperasjonen. Planen om Chicago Marathon i oktober gikk rett i vifta. (Vi løper nemlig maraton sammen, men hittil bare i partallsår. Nå må vi fravike et innarbeidet prinsipp og omstille oss til 2015. Nuvel.)

Min venn hadde griseflaks og fikk slippe raskt til på den private Ringvollklinikken. I tillegg til fascinasjonen over morfinrusen (som visstnok nesten gjorde det verdt å operere det andre kneet også) hadde han bare lovord om behandlingen. Kirurgen, Trygve Kase, er også blogger og har ved flere anledninger påpekt hvordan private tilbydere av helsetjenester kan bidra til reduserte køer.

Kase hadde over tyve års erfaring fra det offentlige helsevesenet før han gikk til privat sektor. I sin blogg forteller han om hvordan han i det offentlige "med mye strev" utførte 5 operasjoner i uken. I det private sykehuset utfører han 25 tilsvarende operasjoner i uken (!).

"Returnerer jeg til offentlig sektor vil altså 20 pasienter i uken ikke få behandling!", skriver han.

Ikke nok med det. Han utfører operasjonene 60 prosent rimeligere enn i det offentlige(!)

Allikevel er det altså fremdeles politikere, tro det eller ei, som mener Trygve Kase og hans kollegaer i private klinikker har et "sugerør i felleskassa" og "skummer fløten". De representerer angivelig en "trussel mot velferdsstaten" og er eksponenter for "amerikanske tilstander" og "lommebokvelferd".

I oktober 2015 stiller min venn og jeg til start i Chicago Marathon - takket være en privat klinikk som kuttet operasjonskøen.

torsdag 20. mars 2014

- Det er ju för faen folk som ska ta sig til jobbet!

Jan Sundling, styreleder i Nordens største jernbaneselskap, SJ AB, er svært tydelig om hva han mener om konkurranse som virkemiddel. I et intervju i Jernbanemagasinet (2/2014) er budskapet klinkende klart: - Vi blir alle bedre av konkurranse. Alt er blitt bedre, sier han i intervjuet og sikter til utviklingen i svensk jernbanedrift siden år 2000.

Sundling peker på at hele Jernbane-Sverige har blitt tvunget til å endre holdninger siden det ble åpnet for konkurranse og Trafikverket (Jernbaneverket) ble splittet fra SJ. For meg som pendler med tog daglig og som alt for ofte må overhøre de samme gamle unnskyldningene for hvorfor toget er forsinket, er det nesten rørende når Sundling påpeker (det vi pendlere for lengst har skjønt) at Trafikverket må lære seg å forholde seg til kunder: - De må forstå hva det innebærer for folk å komme 15 minutter for sent på jobben eller at godskunder ikke får godset sitt.

Sundling mener konkurranse om togdrift er en suksess i Sverige. Problemet, ifølge Sundling, er at den ene kunden – Trafikverket – ikke er tilstrekkelig kompetent og moderne.

Sundling, altså sjefen for den tidligere monopolisten, vet at konkurransen gir kundene valgfrihet: - Kundene vil bli lykkelige fordi de kan velge bort SJ hvis de er misfornøyde med oss og kan reise med noen andre. Så får man bli bedre da, konkluderer han.

Nå forbererder han SJ på sterkere konkurranse i år. Togstrekningen mellom Göteborg og Stockholm er spesielt interessant for flere aktører. Sundling sier i intervjuet at han forbereder organisasjonen på at konkurransen om kundene blir tøffere. Det vil medføre slanking av organisasjonen og kostnadskutt - i praksis mer tog for pengene.

- Det er ikke samfunnsøkonomisk bra med et monopolselskap som er blitt for velfødd og kostbart, og som bare er sånn halvinteressert i kunden. Får du konkurranse, utfordrer du systemet, sier Sundling til Jernbanemagasinet.

Jeg ønsker Sundling lykke til og håper svenskene inspirerer til fremdrift for vår egen regjerings ambisjoner om å benytte konkurranse som virkemiddel. Det bør gå fortere enn toget, for å si det sånn. Uansett hva NSB måtte påstå så går det ikke alltid et tog. Alle pendlere vet det. Jeg er lei av et evig "Blame Game" mellom Jernbaneverket og NSB. Innfør konkurranse - la kundene få stemme med føttene! Vi kan da ikke akseptere at svenskene blir flinkere enn oss!


Her er også en god kommentar fra en annen togpendler og NHO-direktør, Petter Haas Brubakk om hvorfor konkurranse vil gjøre jernbanen bedre.


(Intervjuet jeg refererer til stod på trykk i Jernbanemagasinet nr 2/2014)




tirsdag 4. februar 2014

Del 3 om Sola: Fagforbundet feiler

Debatten ruller videre i Solabladet. Siste innlegg fra min side i debatten stod på trykk i dagens avis. Sola kommune har massivt borgerlig flertall så denne saken bør ikke være veldig kontroversiell i kommunestyret. Dette er siste ord fra meg i Solabladet med mindre responsen er så rabiat og full av feil at jeg må på igjen:



Ingvild Hansen, fra Fagforbundet og Sola SV, hevder i avisen (30.01) at jeg desinformerer. Jeg forventer ikke at en sosialist skal heie frem økt samarbeid mellom privat- og offentlig sektor. Derimot bør man kunne forvente et noe høyere presisjonsnivå fra en som representerer Fagforbundet.

La oss se nærmere på Hansens påstander om desinformasjon fra min side. Hansen hevder jeg tar feil om Oslo og kvalitet. Faktum er at de konkurranseutsatte sykehjemmene scoret best på det sammenlagte kvalitetsmålet i 2010 og 2011, mens de ideelle scoret marginalt bedre i 2012. Dette fremgår av Oslo Economics-rapporten som er tilgjengelig på vår hjemmeside (nhoservice.no)

De kommunalt drevne sykehjemmene har scoret litt lavere enn de kommersielle og de ideelle de siste tre år, uten dermed sagt at kvaliteten er dårlig. Faktum er at kvaliteten har økt i Oslo etter at man begynte med konkurranseutsetting og kvalitetsmålinger på begynnelsen av 2000-tallet. Det er jo også hele poenget med konkurranse. Det fører til at alle skjerper seg og yter sitt beste.

Igjen er poenget at Oslo, i motsetning til de fleste kommuner i landet, måler kvaliteten på eldreomsorgen systematisk. Måling, etter objektive og subjektive kriterier, er en forutsetning for å få kunnskap om status slik at man kan jobbe med forbedringer. Alle kommuner, uten unntak, bør måle kvaliteten på tjenestene de yter innbyggerne.

Hansen nevner Ammerudlunden sykehjem som ble drevet av Adecco Helse som "bevis" på at Oslo ikke har lykkes med konkurranse. NHO Service forsvarer selvsagt ikke de brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven som ble avdekket på sykehjemmet drevet av Adecco Helse. Men, vi forsvarer heller ikke de over 26 000 bruddene på de samme reglene i Trondheim kommune, eller bruddene på arbeidstidsreglene som ble avdekket i Moss kommune i 2011. Poenget er at lovbrudd er uakseptabelt uansett om det skjer i privat eller offentlig sektor. Men, når Finnehaug først trekker frem Adecco Helse og Ammerudlunden sykehjem, så hører det med til historien at dette sykehjemmet hadde de mest tilfredse beboerne og pårørende.

Hansen hevder at pensjonsordningene for de ansatte på privatdrevne sykehjem er "elendige". Det er en utrolig påstand. I så fall har alle ansatte i privat sektor i landet elendige pensjonsordninger. Selvsagt er det ikke slik. Faktum er privat sektor gjennomførte pensjonsreformen og har pensjonsordninger i tråd med arbeidslinjens prinsipper om å stimulere til å stå lenger i arbeid.

Det er også slik at arbeidstakere i privat sektor med innskuddsbasert pensjon kan få betydelig mer utbetalt i pensjon når de går av med pensjon ved 67 år enn de som jobber i offentlig sektor. Det gjelder både for ansatte som starter yrkeslivet i offentlig sektor og som senere går over til privat bedrift, og for dem som har jobbet i privat sektor hele livet.

Men, Hansen har rett i at det er urettferdige sider ved dagens pensjonsordninger. Derfor må offentlig sektors pensjonsordninger tilpasses pensjonsreformens prinsipper. Dette er ikke minst en utfordring til Regjeringen. Dagens to ulike pensjonssystemer hindrer mobilitet mellom offentlig og privat sektor.
Utfordringene i eldreomsorgen fremover tilsier at vi ikke kan ekskludere tilbydere av tjenester som kan dokumentere at de leverer god kvalitet og effektiv ressursbruk.

(Innlegget stod på trykk i Solabladet 4.feb. 2014)

Mer om pensjon og forskjeller mellom innskudds- og ytelsespensjon her.

onsdag 29. januar 2014

Del 2: NSF og sykehjem. Alle gode krefter - kvalitet er målet

Sola kommune vurderer å konkurranseutsette et sykehjem. NSF, ved hovedtillitsvalgt Marit Hay advarer kommunen mot dette. Hay og jeg debatterer i Solabladet igjen:

Hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund, Marit Hay, gjentar i Solabladet (16.01) budskapet om at private drivere av sykehjem utelukkende er opptatt av fortjeneste. Hennes allergi mot privat sektor er åpenbart langt fremskreden. Det er trist og bakstreversk dersom NSFs holdning er å stenge for økt mangfold og nytenkning når vi vet at kommunesektoren har store utfordringer i å løse fremtidens velferdsoppgaver.

Enhver privat bedrift er avhengig av å ikke gå med tap, det gjelder også for privatdrevne sykehjem. Det samme gjelder for eksempel også for fastleger og tannleger. Det er da ingen som mistenker dem for kun å være opptatt av "profitt"? De driver nødvendig og god pasientbehandling på lik linje med sykepleiere og helsefagarbeidere. En ansatt sykepleier i et privatdrevet sykehjem har like varme hender som en ansatt på et kommunalt drevet sykehjem.

Hay tar feil når hun hevder at det står "multinasjonale selskaper" bak de fleste privatdrevne sykehjemmene i landet. Den største aktøren er faktisk heilnorsk og gjør det så godt at de får drive sykehjem og pasienthoteller i våre naboland. Norge trenger flere vellykkede eksportbedrifter, også i tjenestesektoren. De andre "store" aktørene i Norge er for øvrig svenske.

Sola kommune har våget å tenke nytt om hvordan de kan få mer velferd for dagens ressurser. Det er grunnleggende positivt. Det er ingen motsetning mellom konkurranse i sykehjemstilbudet og kvalitet i driften.

Jeg har i et tidligere innlegg i denne debatten vist til Oslos gode erfaringer med private tilbydere, både med hensyn til kvalitet og ressursbruk. Sola bør selvsagt også trekke veksler på Stavangers erfaringer med privat sykehjemsdrift.

I det hele tatt viser erfaringen fra norske kommuner som samarbeider med private at et større mangfold av ideer og driftsmåter gir et godt sammenligningsgrunnlag. Dersom Sola konkurranseutsetter et sykehjem har de grunnlag for å sammenligne driften ved kommunal egenregi og privat drift. Dette gir igjen grunnlag for læring og dermed forbedringer i kommunens eldreomsorg.

Det er fristende å spørre hvordan NSF ser for seg å opprettholde kapasiteten, og forbedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten uten å slippe til alle gode krefter?

Marit Hay og jeg er åpenbart uenige om privat sektors rolle. Men, vi er samtidig helt enige om at kvaliteten på eldreomsorgen er det viktigste. Vi oppnår en bedre eldreomsorg dersom det etableres en felles forståelse i kommunene om hva som er god kvalitet i eldreomsorgen. Kvalitetsbegrepet må derfor fylles med nasjonale og målbare objektive kriterier. Det er et viktig mål som NHO Service gjerne samarbeider med NSF om.

(artikkelen stod på trykk i Solabladet 28.01.2014)




tirsdag 14. januar 2014

NSF og sykehjem på anbud

Sola kommune vurderer bruk av konkurranse om driften av et nytt sykehjem. Lokal hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Marit Hay, argumenterer heftig men grovt feilaktig imot konkurranse som virkemiddel i sitt innlegg om temaet i Solabladet 9. januar.

For det første er det lite relevant å vise til forskning på kommersiell sykehjemsdrift i USA, slik hun gjør. USA har et helt annerledes velferdssystem enn det vi har i Norge. Det er mer nærliggende å se til erfaringer med sykehjem på anbud i Norge.

Oslo Economics har analysert utviklingen i kostnader og kvalitet for konkurranseutsatte og ikke-konkurranseutsatte sykehjem i Oslo over ti år - fra år 2000 til 2010. Konklusjonene er at Oslo kommune har frigjort om lag 180 millioner kroner samtidig som de konkurranseutsatte sykehjemmene scorer best på kvalitet. Kvalitet er det selvsagt det viktigste. Dette er den grundigste studien så langt rundt effekten av konkurranseutsetting av sykehjem her til lands. Konklusjonene er entydig positive. Sykehjem på anbud har vært en suksess i Oslo.

I Oslo stilles det strenge krav til kvalitet og bemanning når man konkurranseutsetter sykehjem, herunder også krav til kompetanse hos de ansatte. Det bør selvsagt også Sola kommune gjøre.

Marit Hay påstår allikevel at kommersielt drevne sykehjem kom dårlig ut i en bruker- og pårørendeundersøkelse som Oslo kommune gjorde ved sine 44 sykehjem i 2012 (publisert i 2013). Det er feil. De konkurranseutsatte sykehjem og de kommunalt drevne sykehjem fikk begge en gjennomsnittlig score på 3,33 i disse to undersøkelsene. (En karakter mellom 3 og 4 betyr at brukerne er fornøyde). Ser man på disse brukerundersøkelsene alene blir konklusjonen at de private drev mer effektivt i 2012 til samme kvalitet som kommunen.

La meg slå fast følgende faktum: Marit Hay og NSF har ingen norske forskningsfunn i ryggen når hun i tittelen i sitt innlegg insinuerer at pasientsikkerheten settes i fare ved konkurranseutsetting av sykehjem.

Marit Hay ber kommunepolitikerne i Sola drar til Os kommune for å høre hvorfor kommunen selv overtar driften av et sykehjem etter at det var privat drevet noen år. Her er vi helt enige. Os kommune vil nemlig vise at konkurranse som virkemiddel for bedre eldreomsorg virker. Fagforbundets hovedtillitsvalgte i Os, Jonny Christensen, innrømmet til Klassekampen (21.05.13) at konkurranse hadde fått kommunen til å skjerpe seg.

Bedriftene i NHO Service betaler tarifflønn i henhold til inngåtte overenskomster med henholdsvis Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet. Lønnsnivået i private omsorgsbedrifter er med andre ord avtalt mellom partene i arbeidslivet.

Det kan synes som om fakta er nytteløst i møte med ideologiske skylapper og allergi mot privat sektor. Ved at Sola kommune satser på konkurranse som virkemiddel kan man frigjøre ressurser til å få flere sykehjemsplasser og hjemmehjelpstjenester ut av de samme skattekronene - mer velferd for pengene. Forhåpentlig står ikke ideologi og desinformasjon i veien for gode velferdsløsninger.

(artikkelen stod på trykk i Solabladet 14.01.2014)

onsdag 11. desember 2013

Signe Øye (AP) bommer om konkurranse

Tidligere Stortingsrepresentant for AP, Signe Øye, markerer seg lokalt i Hobøl kommune som motstander av konkurranseutsetting. Hun angrep i den forbindelse arbeidet vi gjør i NHO Service. Jeg skrev følgende kommentar om saken i Smaalenenes Avis i dag:



Signe Øyes (Hobøl AP) omtale av arbeidet til NHO Service i avisen (5.12.) er så feilaktig at det ikke kan stå uimotsagt.

La meg først presisere at konkurranseutsetting og privatisering ikke er det samme. Ved å privatisere en kommunal tjeneste vil folk måtte betale for tjenesten av egen lomme. NHO Service ønsker ikke privatisering. Ved å konkurranseutsette en tjeneste vil kommunen fremdeles betale på vegne av innbyggerne, og kommunen har fremdeles ansvaret overfor brukerne.

Analysene til NHO Service, som er fritt tilgjengelige på vår hjemmeside, gir en god indikasjon på muligheter for økt produktivitet, også i Hobøl. Tallene er ingen fasit. Våre tall gir kommunen grunnlag for å gjennomføre sin egen grundige analyse, gjerne i samarbeid med KS.

NHO Service ønsker økt rom for samarbeid mellom private tjenesteleverandører og kommunene, men vi underslår aldri at mange kommuner er vel så effektive som de beste i privat sektor. Vår analyse for Hobøl indikerer et stort potensiale for at kommunens innbyggere kan få mer velferd for de samme pengene.

Øye hevder at forskning og erfaring viser at konkurranse ikke virker. Det er feil. Hun viser til Sverige og nevner blant annet en omstridt svensk rapport ("Konkurrensens konsekvenser" fra SNS, 2011), som angivelig viser at det er lite å hente på å konkurranseutsette tjenester. Kritikken mot denne rapporten fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket politisk ladede konklusjoner som rapporten ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial. Enda viktigere er undersøkelser som viser hvordan kvaliteten styrkes gjennom konkurranse.

Men, vi behøver ikke gå til Sverige for å finne dette. I en rapport fra Oslo Economics (2013) som undersøkete effekten av konkurranse på kvalitet og ressursbruk innen sykehjemsdrift i Oslo, kom det klart frem at konkurranse hadde gitt kommunen besparelser. Enda viktigere var at de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo holdt høyest kvalitet.

Selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat. Øye bør imidlertid holde seg for god til å drive historieforfalskning. Skandalen i danske Farum kommune handlet om en ordfører som blandet sammen egen og kommunens økonomi. Det hadde aldri noe med konkurranseutsetting å gjøre.

Øye hevder at det er store og internasjonale selskaper som "er ute etter å tjene penger, masse penger på kort tid". Det er feil. Innen pleie og omsorg har konkurransen i Sverige ført til etablering av over 14 000 nye bedrifter. 90 % av disse bedriftene har færre enn 10 ansatte. Det er riktig at noen av selskapene har vokst seg store. Store bedrifter har styrke til å markere seg i utlandet og alle land trenger eksportbedrifter. Svenske bedrifter innen pleie og omsorg eksporterer tjenester for over ti milliarder kroner i året.

Signe Øye er sikkert enig i at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi tenke nytt også i kommunene.

(Innlegget stod på trykk i Smaalenenes Avis 11.12.2013)




tirsdag 19. november 2013

Tanker om tenketanker og millioner - eller gratis råd til Agenda

Det er gledelig at venstresiden ivrer etter å konkurrere med Civita om oppmerksomheten til intellektuelt nysgjerrige mennesker i politikken. Konkurranse er bra! Civita ble jo ikke minst skapt for å fremme økt forståelse for konkurranse som virkemiddel for forbedringer.

LO skal angivelig spytte 12 millioner i kassen, og avisene melder at APs partisekretær Raymond Johansen er tungt involvert for å stable på bena en ny spennende tankesmie som kan gi Civita motstand. Agenda er navnet. Det er fristende å spørre om venstresiden er mest opptatt av penger, som vanlig. Det er store summer som stilles til rådighet.

Men, det er jo ikke første gang LO er involvert i en ny tankesmie for å hamle opp med Civita. Mener de selv at de har mislykkes med Manifest, Res Publica og Progressiv? Hva vil de egentlig oppnå? Mener de kanskje at de har hatt for lite kontroll med de nevnte tankesmiene? Tror de at en tankesmie med innflytelse blir til over natten, bare man har penger nok?

Jeg håper virkelig at det blir etablert en spennende tankesmie på venstresiden, som kanskje på sikt kan få den innflytelsen på venstresiden som Civita unektelig har oppnådd på borgerlig side. Men, da jeg leste at Arbeiderpartiets partisekretær og LO var involvert mistet jeg troen på at denne "gåsa noen gang kommer til å fly".

Jeg har erfaring med tankesmier. Jeg var med å etablere Civita og hadde i forkant av dette satt meg grundig inn i hva det er som gjør at noen tankesmier lykkes mens andre feiler.

En fellesnevner for vellykkede tankesmier er uavhengigheten av politiske partier. Total uavhengighet! Civita har aldri vært et underbruk av Høyre. Det er ingen partisekretærer som har kunnet styre Civitas agenda. Stikkordene er integritet og uavhengighet. Hvis Raymond Johansen vil Agenda vel bør han holde seg langt unna.

En tankesmie må for å være interessant kunne operere uten bindinger til partiers strategiske interesser. Har Raymond Johansen tenkt at Agenda skal kunne operere helt fritt uten noen føringer fra Youngstorget? Jeg tviler på det.

Så kan man innvende at Civita ble til fordi noen veldig rike mennesker og næringsorganisasjoner som NHO og Rederiforbundet så seg tjent med det. Det er delvis riktig. Men selve ideen om Civita var på plass lenge før finansieringen var i boks. Inspirasjonen var hentet fra utlandet. For meg var svenske Timbro og engelske Institute of Economic Affairs (IEA) de lysende stjernene i universet av tankesmier.

Min våte drøm var at Civita en gang skulle spille samme viktige rolle for den liberale høyresiden i Norge som Timbro og IEA hadde gjort i hhv. Sverige og Storbritannia. Poenget mitt er altså at ideen om en liberal tankesmie var nær ferdigutviklet da man fikk gjennomslag for at dette var noe å bruke penger på. Uten pengene hadde det ikke blitt noe av. Selvsagt ikke.

Jeg tør våge den påstand at Civita hadde vært historie for lengst dersom Høyres generalsekretær hadde vært initiativtager til tankesmien, og én enkelt aktør hadde puttet hele 12 millioner kroner i prosjektet uten at man på forhånd hadde en tydelig idè om hva man ønsket å gjøre. Idéen må komme først.

Det manglet ikke på mistenkeliggjøring i avisene da Civita var en realitet: "Rikmannsklubb som kjøper seg politisk innflytelse", "Libertas-spøkelset er tilbake" osv. Civita opererte utelukkende med private penger. Ikke et øre kom fra det offentlige. Vi ville ikke ha penger fra det offentlige. Dette var selvsagt veldig unorsk og i seg selv veldig suspekt for mange. Men, vi var helt åpne om Civitas agenda. Alt lå åpent på hjemmesiden. Delte man Civitas verdigrunnlag var man hjertelig velkommen til å bidra med penger, og heldigvis har vi en del samfunnsengasjerte liberale mennesker som ser verdien av å bidra til noe så lite økonomisk utbytterikt som en tankesmie. Civitas bidragsytere forstod vilkårene. Ingen kunne kjøpe seg meninger eller kronikker fra Civita.

Det er snart ti år siden Civita startet virksomheten i et "hull i veggen" i Akersgaten. Fra første stund var vi opptatt av å etablere noen faste arenaer som vi kunne utvikle over tid. Oscarsborgseminaret ble for eksempel arrangert første gang i 2004. Frokostmøtene hadde fra starten i 2004 mellom 60 og 80 deltagere hver gang. Vi ga ut bøker og forsøkte å komme i gang med hva vi mente en tankesmie burde gjøre. Det gikk selvsagt ikke helt uten heftige diskusjoner internt om prioriteringer og veivalg. Det er uungåelig og slik blir det sikkert også i Agenda.

Civita har vokst gradvis. Kvaliteten og produksjonen har økt år for år. Begrepet tankesmie fantes ikke i Norge før vi i Civita selv brukte ordet for å beskrive virksomheten. Vi oversatte rett og slett det svenske ordet tankesmedja. Svenskene hadde nemlig hatt en liberal tankesmie i over tyve år da Civita ble etablert. Man flyttet ut av de svært lite prangende første kontorlokalene i 2006 og inn i bedre lokaler rett bak Stortinget. I dag vet jeg ikke om noen annen tankesmie som i løpet av så få år har oppnådd så mye som Civita. Civita har brukt kortere tid enn nevnte Timbro og IEA på å få gjennomslag. Det sier ikke lite.

Drømmen om en innflytelsesrik borgerlig tankesmie har blitt til de grader oppfylt takket være Kristin Clemets ledelse. Uten henne hadde det ikke vært mulig. Kristin har en magisk tiltrekningskraft på flinke unge mennesker. Hun inspirerer og angir retning. Det er ingen diskusjon om Civitas liberale borgerlige idegrunnlag. Hun lager "tellekanter" i mangel av en bunnlinje, og får dyktige medarbeidere til å prestere med glede. Jeg tror ikke det finnes en organisasjon i landet som får så mye ut av svært begrensede ressurser som det Kristin får til i Civita. Det er kort sagt formidabelt. Verdt en studie i seg selv.

Poenget mitt med dette er å gi noen velmente råd til Agenda. Civita har brukt 10 år på komme dit man er i dag. Det er ekstremt kort tid sammenlignet med enhver annen tankesmie det er naturlig å sammenligne med. Jeg tror ikke Agenda vil klare dette noe fortere, for å si det svært diplomatisk. Det vil ta tid. En tankesmie er ingen quick-fix.

Det sies at da Høyre slet i 1990-årene spurte man Moderaterna om bistand. Carl Bildt hadde nemlig startet med sitt eget e-post brev. Ingen norsk politiker hadde tenkt tanken. Kanskje Høyres leder også burde gjøre noe sånt? Hvordan skulle man i så fall gå frem? Fra Moderaternas hovedkvarter kom det tørt: "Først måste man ha något att beretta". Spørsmålet er om Agenda har "något at beretta"? Jeg håper det.