onsdag 18. november 2015

Knapt noen bransje er mer regulert enn privatdrevne asylmottak

De fleste vil forstå at flyktningsituasjonen har gitt Norge og all drift av asylmottak store utfordringer. Det er ikke, som Aksel Braanen Sterri, mer enn antyder i Dagbladet (4.nov), behov for strengere regulering av privatdrevne asylmottak.

"Konkurranse driver ned kostnadene, fremmer innovasjon, øker kvaliteten og gir forbrukerne det de vil ha", skriver Sterri. Han har helt rett, men blander kortene og skjærer alle over en kam. Det er lite konstruktivt.
Jeg er enig med Sterri i at skal du levere leverer tjenester til det offentlige så må du være underlagt streng og god regulering. Faktum er at knapt noen bransje er mer gjennomregulert. Privatdrevne asylmottak er strengt regulert gjennom UDIs innkjøpsbudsjetter, omfattende dokumentasjonskrav ved anbudsinnlevering, en lang rekke rundskriv og retningslinjer for drift, streng kontraktsoppfølging i regi av UDI og omfattende tilsynsordninger fra andre offentlige instanser. I sum har alt dette over flere tiår bidratt til en leverandørstand med høy profesjonalitet, faglig dyktighet og stort engasjement for flyktningers ve og vel.

Økningen i antall flyktninger setter hele samfunnet på prøve. Ingen var forberedt på et slikt omfang. Selvsagt kan man nå finne eksempler på at alt ikke er perfekt på ethvert asylmottak. Den akuttinnkvarteringen vi nå ser har lite med vanlig mottaksdrift å gjøre og er kriseløsninger.

Konkurranse er sterkeste drivkraft for innovasjon. Det gjelder også for tjenester det offentlige er pålagt ansvaret for. For å fungere godt må konkurransen reguleres. Når konkurransen fungerer bidrar den til økt produktivitet i offentlig tjenestepoduksjon. Dette er viktig for å kunne innfri folks krav og forventninger. Det er også vesentlig for å sikre bærekraftige velferdsordninger fremover.
Når konkurransen fungerer er det brukerne av tjenestene og det offentlige som er de største "velferdsprofitørene".
(innlegget stod på trykk i Dagbladet 18.11.2015)
 

mandag 16. november 2015

"Velferdsprofitører" - når ideologi sperrer

Retorikken er aggressiv og symbolikken sårende. Linn Herning har skrevet en bok med bilder av blodigler og kakerlakker på omslaget. Budskapet er åpenbart negativt og pakket inn i myter og halvsannheter om privat sektor.

Ordet "profitør" er hentet fra de mørkeste kapitler av norsk historie, okkupasjonen under krigen og de som solgte seg til okkupasjonsmakten. Du ville i dag aldri funnet på å si at "nå har jeg vært hos en privat profitør, tannlegen", eller "kjøpt mat av en privat profitør" når du har handlet hos Kiwi. Men Linn Herning syns at slik bruk av ord og symboler er passende i sitt angrep på bedrifter hun misliker av ideologiske årsaker.
Herning er nestleder i organisasjonen "ForVelferdsstaten" og har utgitt boka "Velferdsprofitørene" på det sosialistiske forlaget Manifest. Her er det obligatorisk å være allergisk mot private som leverer velferdstjenester til det offentlige. I Vårt Land (05.11) skriver Linn Herning "Hvordan skal de ideelle aktørene overleve i møte med velferdsprofitørene?"

De som kjenner sin historie vet at en uavhengig frivillig og ideell sektor aldri har stått høyt i kurs hos sosialistiske samfunnsplanleggere. Det er derfor en temmelig klam omfavnelse ideell sektor blir til del fra ytterste venstre.  Ved å forsøke å splitte privat sektor mellom "de snille ideelle" (som man har innsett at man ikke klarer å bli kvitt) og "de slemme kommersielle", har man spilt dyktige tjenesteleverandører i privat sektor ut mot hverandre. Det er ganske snedig og man har langt på vei lykkes.

Herning har selvsagt helt rett i at ideell sektor er viktig for å løse offentlig definerte velferdsoppgaver. Men ideell sektors verdi begrenser seg ikke til det. Verdien går langt ut over rollen som instrument for offentlig oppgaveløsning. Dersom ideell sektor i praksis blir et underbruk av det offentlige vil vi svekke sivilsamfunnet. For dogmatiske sosialister har levende sivilsamfunn vært lite annet enn hår i suppa - en trussel mot ensretting og ambisiøs sosial ingeniørkunst.

I helse- og omsorgssektoren har ideelle og øvrige private aktører bidratt til å løfte kvaliteten på omsorgstjenestene. I Oslo topper de private – altså ideelle og øvrige – kommunens kvalitetsmålinger. Det bør med andre være ord være god plass til alle som kan levere tjenester av god kvalitet.
Hernings argument om at alle skattepenger som bevilges til velferdstjenester skal gå til velferd og ikke til profitt, høres rimelig ut. Men, det avslører liten innsikt i hvordan konkurranse fungerer for å fremme innovasjon og bedre ressursbruk. Faktum er at den største "profitøren" er kommunene som får lavere kostnader – mer velferd for pengene. I gjennomsnitt koster en sykehjemsplass i privat regi nesten to hundre tusen kroner mindre enn en plass i kommunal egenregi. Samtidig vet vi at kvaliteten måles systematisk i kommuner som har konkurranseutsatt denne typen tjenester. Målingene viser at privat drift gir god kvalitet. De ansatte har konkurransedyktige betingelser og langt lavere sykefravær. De har innskuddsbasert pensjon, som de fleste i privat sektor uavhengig av bransje, mens man i det offentlige fremdeles har ytelsespensjon. Forskjellene i pensjonsordninger gir seg noen urimelige utslag, som Fagforbundet med rette har påpekt. Det er et samfunnsproblem at ulike pensjonssystemer i offentlig – og privat sektor hindrer mobilitet mellom sektorene. Dette må løses politisk.

Det er vanskelig å se hvordan noen kan være for velferdsstaten og samtidig mene at de som bidrar til mer velferd for pengene skal ekskluderes fra å kunne bidra? Legger man ideologi til side er det åpenbart for de fleste at fremtidens velferdsbehov bør inkludere alle som kan bidra med gode løsninger.
(Artikkelen stod på trykk i Vårt Land 13.11.2015)

 

 

onsdag 4. november 2015

Helter - ikke profitører


Linn Herning hevder i Aftenposten (21.10) at man i årets valg fikk øynene opp for at "profitører håver inn millioner av skattekroner som skulle gått til velferd". Ingen kommuner med erfaring fra samarbeid med private leverandører av velferdstjenester vil kjenne seg igjen. De vet at samarbeidet med privat sektor har gitt tjenester med dokumentert god kvalitet.
 
Over 2500 sykepleiere, helsefagsarbeidere og andre dyktige medarbeidere jobber i bedrifter som leverer pleie – og omsorgstjenester på vegne av kommuner. De leverer tjenester som av brukerne og de pårørende blir rangert blant de beste, hvert år. Det skjedde senest i Oslos pårørendeundersøkelse for 2014.
 
En viktig del av konkurransen er nemlig systematisk måling av kvalitet. Forbrukerrådet viste nylig at kun 6 av 10 kommuner undersøker hvordan beboere på sykehjem har det. Det er for dårlig. Med kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, økes kvaliteten til beste for brukerne. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige problemet.
 
(Innlegget stod på trykk i Aftenposten 4. nov. 2015)
 
 

tirsdag 18. august 2015

Agenda og svart arbeid

Tankesmien Agenda oppfordrer til nytenkning i arbeidet mot svart arbeid. (Dagbladet 13 aug.) Mørketallene når det gjelder renhold i private hjem er store. Minst halvparten utføres svart og få bryr seg. Det er langt på vei sosialt akseptert at renholdere jobber helt uten rettigheter og at staten går glipp av milliarder i skatteinntekter. En solid opprydning trengs og det er flott at Agenda foreslår konkrete virkemidler.
Men Agenda undervurderer betydningen av økonomiske incentiver i form av et skattefradrag for tjenester i hjemmet, slik man har i våre naboland. Marte Gerhardsen og Linda S. Oksnes hevder at et slikt skattefradrag bare hjelper dem som har mest fra før og dermed ikke bør innføres i Norge. Vi vet fra Danmark, Sverige og Finland at skattefradraget for tjenester i hjemmet har fungert i tråd med hensikten.
Det er ikke snakk om et ”butler-fradrag”. Det er typisk barnefamilier og eldre som benytter seg av dette. Det stemmer imidlertid at de fleste av dem har middels eller høyere inntekter. Likevel er hovedpoenget at tusenvis av arbeidstagere uten rettigheter løftes inn i legale virksomheter og får anstendige arbeidsvilkår.
 I tillegg viser erfaringene fra de tre landene at et slikt skattefradrag har positive samfunnsøkonomiske effekter. Skattetapet som følge av fradraget tas igjen ved at "svart" blir "hvitt" – statens inntekter ved ordningen overgår kostnadene. Det er ingen grunn til å tro at vi vil få andre erfaringer i Norge.
Svensk forskning viser også at  skattemoralen har blitt bedre som følge av dette virkemiddelet. Forhåpentlig vil denne vellykkede "nordiske modellen" for bekjempelse av arbeidslivskriminalitet om ikke alt for lenge også få sin variant hos oss. Den dokumenterte effekten mot arbeidslivskriminalitet kan ikke overses. 
(Innlegget stod på trykk i Dagbladet 14.08.15)
 

tirsdag 23. juni 2015

Herning feiler om privat drift

Linn Herning fra organisasjonen "For Velferdsstaten" kjemper en utrettelig kamp mot samarbeid mellom offentlig og privat sektor i kommunene. Organisasjonen lever av å bekjempe reformer i offentlig sektor som involverer næringsliv.

I en bok med bilder av kakerlakker og blodigler på omslaget, for å illustrere bedrifter som leverer tjenester til offentlig sektor, krever hun å bli tatt alvorlig som en formidler av et nøytralt syn.
En rapport, (Sykehjemsdrift i Oslo – effekten av konkurranse, 2013) utarbeidet av det anerkjente selskapet Oslo Economics, og viser effekten på kvalitet og ressursbruk i Oslo som følge av konkurranse på drift av sykehjem, blir av Herning avfeid som propaganda og "kjøpte konklusjoner" fordi NHO Service var oppdragsgiver. Samtidig forventer hun å bli trodd på at hennes egen bok, utgitt av det sosialistiske forlaget Manifest, må tolkes som et objektivt og faktabasert innlegg i debatten.

Rapporten som bygger på Sykehjemsetaten i Oslos egne tall og viser at konkurranse på sykehjemsdrift har gitt meget gode resultater, passer ikke inn i Hernings ideologiske virkelighet. Selvsagt må hun så tvil om den. Hun forventer også å bli tatt alvorlig når hun i avisen (19 juni) bombastisk hevder at "ingen forskning viser at kvaliteten blir bedre når man konkurranseutsetter et sykehjem, tvert imot blir det dårligere pga lavere fagkompetanse og lavere bemanning".

Herning har derimot rett i at vi har for lite forskning på området. Vi trenger mer kunnskap om dette. Kunnskap knuser ideologisk baserte myter. Den nevnte rapporten bidrar til nettopp dette.  
Vi vet også dette med sikkerhet: Privatdrevne sykehjem har i snitt langt lavere sykefravær enn sykehjem i kommunal egenregi. Privatdrevne sykehjem har like stor andel ansatte med fagutdanning som kommunene, og de har ingen problemer med rekruttering av dyktige ansatte. Et kjennetegn ved kommuner som har konkurranseutsatt tjenester i eldreomsorgen er at de måler kvaliteten på tjenestene. Alt for få kommuner gjør dette i dag. NHO Service ønsker at alle kommuner systematisk måler kvaliteten på tjenestene de har ansvaret for, uavhengig av hvem som leverer tjenestene på deres vegne. 
(Innlegget stod på trykk i Haugesunds Avis 23.06.2015)

mandag 22. juni 2015

Kontanter - enten vi vil eller ikke?


Kai A. Olsen, fortsetter sin kamp for et kontantfritt samfunn i avisen 6. juni. Skeptikere til dette, som meg, er ifølge Olsen de som ønsker at "verden forblir slik den alltid har vært". Det er tøv og en grov forenkling. Poenget mitt er at utviklingen bør være styrt av etterspørselen i hele markedet – ikke av enkeltnæringers særinteresser. Jeg er en entusiastisk teknologioptimist som ser mange fordeler ved å flytte penger i form av bits og bytes fremfor sedler og mynter.


Teleselskaper utvikler hele tiden spennende nye betalingsløsninger i samarbeid med banker. Det er en utvikling styrt av markedet, slik det bør være. Men, i motsetning til Olsen vil jeg ikke frata dem, som av ulike hederlige grunner ønsker det, muligheten til å betale med kontanter. Det er det som skiller oss: en etterspørselsstyrt utvikling som sikrer valgfrihet for alle, kontra en styrt utvikling som tjener interessene til enkeltnæringer.

Det er heller ikke vanskelig å gjette seg til hvilken næring som har størst interesse av å bli en del av alle pengetransaksjoner. Hvorvidt det kan få betydning for omfang av, og nivå på, betalingsgebyrer vil jeg ikke spekulere i.

Olsen blåser av mitt poeng om at det fremdeles ikke finnes noe annet fullgodt betalingsmiddel som sikrer anonymitet. Svært få oppgir nemlig ønsker om anonymitet som et motiv for å bruke kontanter, hevder han. Det har han rett i. Men, vi vet også fra andre undersøkelser om holdninger til personvern at de fleste nordmenn dessverre er lite opptatt av dette. Personvern er da ikke mindre viktig av den grunn? Om det er én prosent eller hundre som oppgir anonymitet som viktig er uvesentlig. Mulighet til anonymitet er like fullt en viktig verdi i et åpent samfunn.

Olsen skriver at hans hovedpoeng er at vi går mot et kontantløst samfunn "enten vi vil eller ikke!" Jeg synes ikke folkets vilje er uten verdi. Men, her er vi åpenbart uenige.

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 22.06.2015)

torsdag 4. juni 2015

Mytene om "velferdsvampyrene"


Morten Strøksnes hevder i Bergens Tidenden  (22.05) at det foregår en storstilt "privatisering av velferdsstaten" og bruker karakteristikker som "barnehagegrossister", "eldrehjemshaier" og "velferdsvampyrer" for å beskrive dem han mener systematisk undergraver velferdsstaten. Han har åpenbart slukt hele menyen av myter på ytterste venstre fløy. Han viser til en kommende bok av Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten". Hvorvidt den sprer myter om privat sektor vet jeg egentlig ikke. Boken er ennå ikke i handelen.  Derimot vet jeg at Herning og organisasjonen hun tilhører er ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat sektor. Jeg har ingen overdrevne forventninger til en nyansert fremstilling.

Påstanden om at det eksisterer en "stor maskin som skaper velferdsprofitørene" – en slags konspirasjon av høyrekrefter godt hjulpet av ansiktsløse kapitalister, kan avkreftes. Noen av selskapene som leverer tjenester til norske kommuner er svenske og store, men de fleste er norske og små. Faktisk, og det bør vi være stolte av, finnes det også norske leverandører av dokumentert gode tjenester som leverer tjenester i utlandet. Nordiske selskaper er faktisk så dyktige at de eksporterer tjenester til flere europeiske land. Det store flertallet av private bedrifter som konkurrerer om å levere best mulige tjenester til norske kommuner, er startet og eid av personer med lang erfaring fra offentlig sektor. I likhet med andre gründere har de ideer om hvordan man kan gjøre ting annerledes og bedre. De tar en sjanse og forlater trygge jobber i det offentlige for å realisere drømmer. Jeg kjenner dem, Strøksnes, og kan love deg at dette definitivt er de "selvstendige, iherdige og nysgjerrige ekte kapitalistene" du skriver at du liker.

Private tjenesteleverandører bidrar til å nå viktige velferdsmål hver dag. Enten det dreier seg om å sikre full barnehagedekning, utvikling av demensomsorg, fritt brukervalg i hjemmebaserte tjenester eller sykehjem. Selvsagt tar de betalt for jobben de gjør og selvsagt betaler de også skatt. Private bedrifter kan levere dokumentert gode tjenester til lavere eller samme kostnad for skattebetalerne som hva kommunene selv er i stand til. Har Strøksnes fundert på hvorfor vi aksepterer at norske kommuner ikke anstrenger seg mer for å få mer velferd ut av knappe ressurser? Istedenfor å effektivisere egne tjenester tyr mange kommuner til eiendomsskatt isteden.

Strøksnes hevder at tilhengere av samarbeid mellom offentlig- og privat sektor bevisst unngår ordet "privatisering". Isteden brukes positivt ladede begreper som "valgfrihet" og "mangfold". Det er fordi ingen velferdstjenester har blitt privatisert. Ved privatisering overlates tjenesten til et marked hvor tilbud og etterspørsel avgjør. Ved konkurranse om å utføre tjenester på vegne av det offentlige blir tjenesten offentlig finansiert og det offentlige har ansvaret overfor brukeren. Valgfrihet fordrer noe å velge mellom. Brukervalg i hjemmetjenestene har gjort det mulig for brukere å velge den leverandøren som har det tilbudet som passer den enkelte best. Konkurranse om å levere best mulige tjenester er en konkurranse om kvalitet.

Alt for få kommuner lar private konkurrere om å levere best mulige tjenester til innbyggerne. Alt for få kommuner har innført fritt brukervalg. Alt for få kommuner måler kvaliteten på tjenestene sine. Alt for få kommuner har kunnskaper om hva tjenestene de leverer faktisk koster. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige velferdsproblemet.
(artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 1. juni 2015)