fredag 8. april 2016

Lavere skatter - Høyres evige oppdrag og heia Heidi!


- Jada, det er noen som vil kutte i offentlig sektor, inntil de må være med i kuttene, svarte statsminister Erna Solberg på avisens spørsmål om det bør kuttes i offentlig sektor for å kunne redusere skatter. Hva mente hun egentlig?

Er ikke lavere skatter viktig lenger for partiet hvis evige oppdrag er å sørge for moderasjon og tilbakeholdenhet i offentlig pengebruk?

Et parti som målbærer et alternativ til den sosialdemokratiske logikken om at ethvert samfunnsproblem krever en post i statsbudsjettet, eller?

Det er ingen tvil om at det finnes mange viktige formål som tilsier store offentlige utgifter i årene fremover. Alle er enige om det. Jeg kjenner Høyre som et parti som mener at  skatt er mer enn et praktisk spørsmål om velferdsstatens evne til å løse stadig større oppgaver.
Det handler grunnleggende om politikkens grenser og skepsis til troen på en kollektiv fornuft.
Det handler om å ha tiltro til at andre fellesskap enn dem som er finansiert av det offentlige kan finne gode velferdsløsninger.
For det har aldri vært slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. Følgelig kan Høyre heller ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats.

- Med mindre Høyre mener at offentlig sektor er perfekt organisert, bør vi kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået, uttaler Høyres finanspolitiker Heidi Nordby Lunde til DN.
Jeg er helt enig med Heidi og ønsker Høyres Landsmøte en god og prinsipiell skattedebatt.

NB! Husk at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste!

 

 

lørdag 2. april 2016

Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 
Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016) 


mandag 21. mars 2016

Behov for saklig debatt om privates rolle

«Kommunene bør kaste disse rett i søpla», uttalte Mette Nord til Kommunal Rapport nr. 8 (3. mars). Uttalelsen kom i forbindelse med avisens omtale av nye mulighetsstudier for kommunene fra NHO Service, studier som ble offentliggjort samme dag, og som hun derfor umulig kan ha sett på før hun helt enkelt avviste dem.

Det er påfallende at journalisten ikke fulgte opp med spørsmål om hva Mette Nord mener er feil i disse analysene, som jo er basert på kommunenes egne tall (Kostra). Kommunal Rapports lesere fortjener høyere grad av saklighet og mer kritisk journalistikk enn dette.

Produktivitetskommisjonen, som nylig la frem sin rapport, understreket at økt effektivitet i offentlig sektor er en nødvendig forutsetning for at dagens velferdsordninger skal kunne videreføres. Mangel på konkurranse i offentlig tjenesteproduksjon innebærer, ifølge kommisjonen, at en viktig driver for økt produktivitet er fraværende. Derfor trenger vi nå en saklig debatt om hvordan kommunene kan lykkes med konkurranse som virkemiddel.

Det er kjent sak at Fagforbundet og NHO Service er uenige om omfanget av samarbeid mellom privat og offentlig sektor i kommunene. For at denne debatten skal bli mer enn en ørkesløs skyttergravskrig med resirkulerte argumenter, bør vi som deltar i den tilstrebe saklighet.

Mette Nord har rett i at NHO Service ønsker markedsadgang for sine medlemmer. Det gjør vi fordi vi vet at dette er profesjonelle tjenesteleverandører og gode arbeidsgivere som kan bidra til utvikling av tjenestene, god kvalitet og kostnadseffektivitet. Det er ikke snakk om å gjøre velferdstjenester billigst mulig, som Nord hevder. Kvalitet må alltid være det viktigste.

Mette Nord hevder at flere kommuner nå har gått bort fra å bruke konkurranse som virkemiddel. Hun fremstiller det som om det skyldes dårlige erfaringer. Det er ikke tilfellet.

Siste kommunevalg var MDGs gjennombrudd i norsk politikk. Det bidro til å endre flertallskonstellasjonen i store kommuner som Bergen og Oslo.

I Bergen skal det nye flertallet rekommunalisere de to beste sykehjemmene i kommunen. Ett av dem, Søreide sykehjem, har vunnet prisen for beste arbeidsplass, beste sykehjem og HMS-prisen.

Av ideologiske grunner vil det nye flertallet allikevel kaste ut Aleris Omsorg, som driver sykehjemmene. Bergen kommunes merkostnader i perioden frem til 2019 blir nærmere 60 millioner kroner.

Rekommunalisering av sykehjem vil også koste Oslos skattebetalere dyrt, uten at man kan dokumentere at kvaliteten vil gå opp. Snarere tvert imot.

Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) bekrefter dette i sitt svarnotat til bystyret 12. februar i år, hvor hun estimerer en årlig merkostnad for kommunen på drøyt 49 millioner kroner når alle sykehjem er ført tilbake til kommunal drift. Politikk har konsekvenser.

Mulighetsstudiene NHO Service har lagt frem, er ikke privatiseringspropaganda. Derimot er de indikasjoner på hvilket potensial kommunene har for å få mest mulig velferd ut av ressursene. Det bør interessere folkevalgte i alle partier.

Flere av kommunene vi fremhever som effektive, har ikke konkurranseutsatt tjenester i det hele tatt. Gjennom å sammenligne seg med hverandre og lære av hverandre («beste praksis») kan kommunene oppnå økt produktivitet i tjenestene de har ansvaret for. Her kan konkurranse være ett av flere virkemidler kommunene kan ta i bruk.

(Innlegget stod på trykk i Kommunal Rapport 17.03.2016)

onsdag 2. mars 2016

Som man roper i skogen... - skatt og meningsmålinger

Den venstreorienterte "tankesmien" Manifest hevder bombastisk at nordmenn ønsker høyere skatter og utviser en enorm vilje til å slå ring rundt fellesordningene. "Beviset" har Manifest bestilt fra meningsmålingsbyrået Ipsos som stilte følgende spørsmål:

Er du villig til å betale mer i skatt enn i dag om du visste at pengene øremerkes forbedringer innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern?"

Overraskende nok var det hele 30 pst som svarte nei på spørsmålet. Og nei,  Donald Trump og Djengis Khan var ikke blant respondentene. Selvsagt er det ingen automatikk mellom økte skatter og mer velferd, og det var nok dette mindretallet hadde i tankene da de svarte nei.

Det er interessant å måle folks holdninger til skatt, men hvordan man stiller spørsmålet er selvsagt vesentlig for utfallet. Jeg uttalte meg om dette til Dagbladet for noen år tilbake og nevnte da en dansk undersøkelse om dette. Her hadde tankesmien Cepos formulert spørsmålet på denne måten:

1.  «Jeg foretrekker mer penger til rådighet til min familie og til gjengjeld færre ytelser fra det offentlige»

Alternativt

 2. «Jeg foretrekker mindre penger til rådighet til min familie og til gjengjeld motta flere ytelser fra det offentlige»

Ikke overraskende svarte et flertall (60 pst) at de foretrakk det første alternativet. Hva ville nordmenn svart? Er det sannsynlig at danskene, som også lever i en svært generøs velferdsstat med høyt skattenivå, adskiller seg markant fra oss fjellaper? Neppe.

Gunnar Stavrum har for øvrig en god kommentar til "meningsmålingen" til Manifest.

onsdag 18. november 2015

Knapt noen bransje er mer regulert enn privatdrevne asylmottak

De fleste vil forstå at flyktningsituasjonen har gitt Norge og all drift av asylmottak store utfordringer. Det er ikke, som Aksel Braanen Sterri, mer enn antyder i Dagbladet (4.nov), behov for strengere regulering av privatdrevne asylmottak.

"Konkurranse driver ned kostnadene, fremmer innovasjon, øker kvaliteten og gir forbrukerne det de vil ha", skriver Sterri. Han har helt rett, men blander kortene og skjærer alle over en kam. Det er lite konstruktivt.
Jeg er enig med Sterri i at skal du levere leverer tjenester til det offentlige så må du være underlagt streng og god regulering. Faktum er at knapt noen bransje er mer gjennomregulert. Privatdrevne asylmottak er strengt regulert gjennom UDIs innkjøpsbudsjetter, omfattende dokumentasjonskrav ved anbudsinnlevering, en lang rekke rundskriv og retningslinjer for drift, streng kontraktsoppfølging i regi av UDI og omfattende tilsynsordninger fra andre offentlige instanser. I sum har alt dette over flere tiår bidratt til en leverandørstand med høy profesjonalitet, faglig dyktighet og stort engasjement for flyktningers ve og vel.

Økningen i antall flyktninger setter hele samfunnet på prøve. Ingen var forberedt på et slikt omfang. Selvsagt kan man nå finne eksempler på at alt ikke er perfekt på ethvert asylmottak. Den akuttinnkvarteringen vi nå ser har lite med vanlig mottaksdrift å gjøre og er kriseløsninger.

Konkurranse er sterkeste drivkraft for innovasjon. Det gjelder også for tjenester det offentlige er pålagt ansvaret for. For å fungere godt må konkurransen reguleres. Når konkurransen fungerer bidrar den til økt produktivitet i offentlig tjenestepoduksjon. Dette er viktig for å kunne innfri folks krav og forventninger. Det er også vesentlig for å sikre bærekraftige velferdsordninger fremover.
Når konkurransen fungerer er det brukerne av tjenestene og det offentlige som er de største "velferdsprofitørene".
(innlegget stod på trykk i Dagbladet 18.11.2015)
 

mandag 16. november 2015

"Velferdsprofitører" - når ideologi sperrer

Retorikken er aggressiv og symbolikken sårende. Linn Herning har skrevet en bok med bilder av blodigler og kakerlakker på omslaget. Budskapet er åpenbart negativt og pakket inn i myter og halvsannheter om privat sektor.

Ordet "profitør" er hentet fra de mørkeste kapitler av norsk historie, okkupasjonen under krigen og de som solgte seg til okkupasjonsmakten. Du ville i dag aldri funnet på å si at "nå har jeg vært hos en privat profitør, tannlegen", eller "kjøpt mat av en privat profitør" når du har handlet hos Kiwi. Men Linn Herning syns at slik bruk av ord og symboler er passende i sitt angrep på bedrifter hun misliker av ideologiske årsaker.
Herning er nestleder i organisasjonen "ForVelferdsstaten" og har utgitt boka "Velferdsprofitørene" på det sosialistiske forlaget Manifest. Her er det obligatorisk å være allergisk mot private som leverer velferdstjenester til det offentlige. I Vårt Land (05.11) skriver Linn Herning "Hvordan skal de ideelle aktørene overleve i møte med velferdsprofitørene?"

De som kjenner sin historie vet at en uavhengig frivillig og ideell sektor aldri har stått høyt i kurs hos sosialistiske samfunnsplanleggere. Det er derfor en temmelig klam omfavnelse ideell sektor blir til del fra ytterste venstre.  Ved å forsøke å splitte privat sektor mellom "de snille ideelle" (som man har innsett at man ikke klarer å bli kvitt) og "de slemme kommersielle", har man spilt dyktige tjenesteleverandører i privat sektor ut mot hverandre. Det er ganske snedig og man har langt på vei lykkes.

Herning har selvsagt helt rett i at ideell sektor er viktig for å løse offentlig definerte velferdsoppgaver. Men ideell sektors verdi begrenser seg ikke til det. Verdien går langt ut over rollen som instrument for offentlig oppgaveløsning. Dersom ideell sektor i praksis blir et underbruk av det offentlige vil vi svekke sivilsamfunnet. For dogmatiske sosialister har levende sivilsamfunn vært lite annet enn hår i suppa - en trussel mot ensretting og ambisiøs sosial ingeniørkunst.

I helse- og omsorgssektoren har ideelle og øvrige private aktører bidratt til å løfte kvaliteten på omsorgstjenestene. I Oslo topper de private – altså ideelle og øvrige – kommunens kvalitetsmålinger. Det bør med andre være ord være god plass til alle som kan levere tjenester av god kvalitet.
Hernings argument om at alle skattepenger som bevilges til velferdstjenester skal gå til velferd og ikke til profitt, høres rimelig ut. Men, det avslører liten innsikt i hvordan konkurranse fungerer for å fremme innovasjon og bedre ressursbruk. Faktum er at den største "profitøren" er kommunene som får lavere kostnader – mer velferd for pengene. I gjennomsnitt koster en sykehjemsplass i privat regi nesten to hundre tusen kroner mindre enn en plass i kommunal egenregi. Samtidig vet vi at kvaliteten måles systematisk i kommuner som har konkurranseutsatt denne typen tjenester. Målingene viser at privat drift gir god kvalitet. De ansatte har konkurransedyktige betingelser og langt lavere sykefravær. De har innskuddsbasert pensjon, som de fleste i privat sektor uavhengig av bransje, mens man i det offentlige fremdeles har ytelsespensjon. Forskjellene i pensjonsordninger gir seg noen urimelige utslag, som Fagforbundet med rette har påpekt. Det er et samfunnsproblem at ulike pensjonssystemer i offentlig – og privat sektor hindrer mobilitet mellom sektorene. Dette må løses politisk.

Det er vanskelig å se hvordan noen kan være for velferdsstaten og samtidig mene at de som bidrar til mer velferd for pengene skal ekskluderes fra å kunne bidra? Legger man ideologi til side er det åpenbart for de fleste at fremtidens velferdsbehov bør inkludere alle som kan bidra med gode løsninger.
(Artikkelen stod på trykk i Vårt Land 13.11.2015)

 

 

onsdag 4. november 2015

Helter - ikke profitører


Linn Herning hevder i Aftenposten (21.10) at man i årets valg fikk øynene opp for at "profitører håver inn millioner av skattekroner som skulle gått til velferd". Ingen kommuner med erfaring fra samarbeid med private leverandører av velferdstjenester vil kjenne seg igjen. De vet at samarbeidet med privat sektor har gitt tjenester med dokumentert god kvalitet.
 
Over 2500 sykepleiere, helsefagsarbeidere og andre dyktige medarbeidere jobber i bedrifter som leverer pleie – og omsorgstjenester på vegne av kommuner. De leverer tjenester som av brukerne og de pårørende blir rangert blant de beste, hvert år. Det skjedde senest i Oslos pårørendeundersøkelse for 2014.
 
En viktig del av konkurransen er nemlig systematisk måling av kvalitet. Forbrukerrådet viste nylig at kun 6 av 10 kommuner undersøker hvordan beboere på sykehjem har det. Det er for dårlig. Med kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, økes kvaliteten til beste for brukerne. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige problemet.
 
(Innlegget stod på trykk i Aftenposten 4. nov. 2015)