Klassekampen kunne for kort siden meddele sine lesere at Fagforbundet har "erklært krig" mot NHO Service. Sterke ord. Med seg i "krigen" har de et dokument fullt av udokumenterte påstander og myter om private tjenesteprodusenter, dvs. medlemmer i NHO Service. Jeg har selv vært i debatter i kommuner hvor den utskremte representanten fra Fagforbundet viser til de angivelige så dårlige vilkårene for ansatte i privat sektor. Det er påfallende hvordan Fagforbundet utelukkende er opptatt av de ansatte. De snakker aldri, og det er ingen overdrivelse, om kvaliteten på tjenestene. Selvsagt er de ansattes vilkår viktig. Men, hvis det å jobbe i en privat bedrift var så grusomt som Fagforbundet hevder, så skulle man tro at de private bedriftene slet med store rekrutteringsproblemer. Men, faktisk er det slik at ingen av våre medlemmer, som hver dag leverer tjenester av god kvalitet til stadig flere kommuner, sliter med rekruttering, tvert i mot. Sykefraværet er dokumentert lavere i privatdrevne helse-og omsorgsbedrifter enn i kommunal sektor. Det forteller ikke så rent lite om trivsel.
Vi har ikke tenkt å gå i skyttergraven. Vi har ikke tenkt å delta i Fagforbundets krig. Vi har isteden tenkt å fortelle så mange som mulig om hva privat sektor kan bidra med for å sørge for at vår velferdsmodell er bærekraftig også i fremtiden. Det bør handle om samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Ikke krig. Folk ønsker kvalitet og gode tjenester når de trenger dem, ikke skittkasting og "krig".
Et flertall i befolkningen (57 pst)mener at det er riktig å la private aktører slippe til for å utføre tjenester for kommunene. 23 pst av befolkningen synes det er prinsipielt galt å la privat slippe til. Jeg gleder meg over resultatet i NHOs helt ferske undersøkelse. Men, jeg vet også, fra tidligere tilsvarende undersøkelser (bl.a. en vi laget i Civita i 2005) at folks holdninger til dette forandrer seg langsomt. Det er fremdeles radikalt å mene at privat næringsliv er i stand til å utføre tjenester for kommunene. Jeg sliter tungt med å begripe hvorfor.
Fagforeninger har spilt en historisk rolle som progressiv kraft på viktige områder. Den tid synes å være forbi når Fagforbundet gjør kamp mot endringer til sin viktigste sak. Endringsvegring og kamp for status quo har aldri vært en god strategi for å møte fremtiden. Vi kjenner mange av utfordringene. Vi vet at vi blir mange flere eldre. Vi vet at det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Vi vet at vår velferdsmodell krever reformer. Da må vi heller samarbeide om hvordan vi skal møte utfordringene enn å slynge ut krigserklæringer.
