”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Det er opplagt for de fleste av oss at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. Eller, for å si det med NHO-språk: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av ”adecco-saken” har det kommet frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid er utbredt i Helse-Norge. I følge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige. Vi har fått en nødvendig debatt om reformbehov i lovreguleringen av arbeidstid.
Vi har også fått en viktig debatt om kvalitet i eldreomsorgen. Det er dokumentert at konkurransen fra private selskaper innen eldreomsorg har ført til økt fokus på kvalitet og utvikling av nye metoder for å utvikle denne. Effektiv ressursutnyttelse skal ikke være i konflikt med målet om kvalitet
Samtidig har vi fått en grunnleggende debatt om privat sektor og velferd – eller ”privat profitt eller velferd?”, som noen beskriver det som. ”Adecco-saken” var for mange en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Støvet ble pusset av skjellsordet profitt som vel ikke har blitt spyttet ut så mange ganger siden 1970-tallet. Er det retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
Da vi (NHO Service) presenterte beregninger for kommunal ressursbruk og viste hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene, stakk vi hånden i et vepsebol. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. I mange kommuner er spørsmålet om innføring av eiendomsskatt svært aktuelt. Før man strammer skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til over 800 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. La meg vise det med et eksempel fra en kommune vi nylig har gjort beregninger for: Ved å konkurranseutsette 20 pst av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) og omsorg i Stavanger, kunne man frigjort nærmere 100 millioner kroner til mer velferd. Hele 90 pst av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode. De private leverandørenes andel etter skatt vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å videreutvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og de som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst.
Å tro at man kan hente ut en gevinst uten bruk konkurranse, blir som å tro på egget men ikke på høna.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en velferdsmodell som er bedre i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
