Arbeiderpartiets fylkessekretær i Vestfold, Tor Erik Nyberg, antyder i avisen (Sandefjord Blad 11.06.) at partiene på høyresiden mottar økonomisk støtte fra NHO Service. Nyberg burde ha fått med seg at det er flere år siden NHO støttet politiske partier økonomisk.
Nyberg er opptatt av å få vite mer om kontakten mellom NHO Service og partiene på høyresiden. Det skal han få her og nå. NHO Service ønsker dialog med alle politikere som er interessert i reformer som kan bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for brukerne av sentrale tjenester i kommunene.
Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi store velferdsgevinster og dermed bidra til bærekraften i vår velferdsmodell. Flere partier er interessert i denne type samarbeid. Sosialdemokratiske partier i land vi sammenligner oss med har heller ingen allergi mot samarbeid med næringslivet i tjenesteproduksjonen.
Noen vil kanskje hevde at Tor Erik Nybergs behov for å flagge allergi mot offentlig-privat samarbeid i et valgår har en sammenheng med millionene partiet får i valgkampstøtte fra LO.
Nyberg hevder at NHO Service organiserer ”private velferdsprofitører”. Ja, Nyberg vi har medlemmer som hver dag leverer tjenester av dokumentert god kvalitet til flere norske kommuner. Den store velferdsprofitøren, for å bruke Nybergs retorikk, er imidlertid kommunene og staten.
La meg vise det med et eksempel fra Sandefjord: Hadde man konkurranseutsatt 20 prosent av tjenesteproduksjonen knyttet til renhold, helse og omsorg, og forvalting, drift og vedlikehold, så viser våre beregninger (basert på Kostra-tall og kunnskap om priser oppnåd i anbudskonkurranser) at Sandefjord kunne frigjort rundt 34 millioner kroner. Av dette ville kommunen få den klart største andelen, rundt 30 millioner kroner. Staten får også en del av ressursene via skatt på overskudd i de private bedriftene - ca kr. 1 milllion. De private leverandørene ville fått et overskudd på rundt tre millioner kroner. Med andre får det offentlige over 90 pst av de frigjorte ressursene.
Jeg regner med at Arbeiderpartiets velgere i Vestfold også er interessert i virkemidler som kan gi økt produktivitet og dermed mer velferd for pengene i kommunesektoren? Den store ”velferdsprofitøren” er felleskassa, Nyberg. Og slik bør det også være. Privat sektor er ingen trussel mot den velferden Nyberg vil bevare, tvert imot.
(Innlegget stod på trykk i Sandefjords Blad 7. juli 2011)
torsdag 7. juli 2011
mandag 4. juli 2011
Hoder og hender (III)
Kollega Anders Vollen sendte meg akkurat denne interessante artikkelen fra Utrop
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Hoder og hender... (II)
Denne kronikken i Dagbladet skrev jeg i 2007. Naivt liberalistisk? Eller er verdien av å kunne bevege seg fritt noe som trumfer de fleste andre hensyn?
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Sandefjord og tull fra Fagforbundet
I fjor høst erklærte Fagforbundet krig mot NHO Service (det var faktisk deres ord!) Denne "krigen" fører de landet over med utspill fra lokale ledere i Fagforbundet mot NHO Service. Denne helgen (lørdag 2. juli) skrev jeg følgende i Sandefjord Blad som et svar på angrep fra Fagforbundets leder i Sandefjord:
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)