Det har vært litt av et år! "Ta tjenestene tilbake" var tittelen på årets "velferdskonferanse" i regi av Alliansen for Velferdsstaten tidligere i år. En festforestilling i mytebasert markedsfrykt. Den brede alliansen bestående av 23 landsdekkende organisasjoner som blant annet Fagforbundet, Norges Bonde – og småbrukarlag, Norsk Lokomotivmannsforbund og Kvinnegruppa Ottar, har til felles at de mener privat sektor bør holde seg langt unna velferdsoppgaver i kommunene. De er enige om at privat tjenesteytende sektor er en trussel mot velferdsstaten og at private bedrifter er mindreverdige som arbeidsgivere. I deres bilde av virkeligheten har ansatte i privat sektor kalde hender, dårlig tid og fæle sjefer med tvilsomme profittmotiver. Omtrent så karikert er fremstillingen.
Fagforbundet klinte til i årets valgkamp og brukte 16 millioner kroner - mer penger enn Høyre og FrP til sammen (!) Jeg uttalte til DN at det er et demokratisk problem når en så tydelig politisk aktør i samfunnsdebatten bruker mer penger i en valgkamp mellom politiske partier enn hva partiene selv gjør. Fagforbundet oppga kampen mot "privatiseringspropaganda fra NHO Service" som årsak til at de måtte bruke så store ressurser. Vel, det er fint at vi vekker reaksjoner, MEN vi driver ikke propaganda MOT offentlig sektor eller FOR privatisering. Derimot ønsker vi mer konkurranse for å fremme produktivitet i tjenestesektoren som vi alle er avhengige av.
For de langt fleste av oss er det slik at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss, eller for å si det på ”NHO-språk”: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor. Innovasjon bidrar til økt produktivitet som igjen betyr mer velferd for pengene. Konkurranse er et virkemiddel for å nå målet om tjenester av god kvalitet til alle som trenger det. Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidrar til å gjøre vår velferdsmodell mer robust og bærekraftig. Det handler ikke om å innføre ”amerikanske tilstander”, og det er heller ingen partier eller næringsorganisasjoner som vil gjennomføre storstilt privatisering av velferden. Konkurransen er ikke et mål i seg selv, og den er heller ingen trussel mot annet enn fastlåste strukturer og monopoler.
Noen, som de ovennevnte, mener striden står mellom velferd og privat profitt. Er det bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Det varierer nok, men gevinstmotiver i seg selv er ingen trussel mot velferd. Enhver offentlig krone til velferd må betales av en tilsvarende fortjeneste i næringslivet.
Men hvordan er det da med bedrifter som blir betalt av det offentlige? Har ikke de et ”sugerør i felleskassa” ? Tjener ikke de penger på fellesskapets bekostning, slik For velferdsstaten hevder? Nei, den store ”velferdsprofitøren” er nettopp ”felleskassa”. La meg illustrere dette med reelle tall fra sykehjemssektoren: Av landets over 41.000 sykehjemsplasser er knappe 1.700 konkurranseutsatt (drevet av medlemmer i NHO Service). Etter motstandernes retorikk å dømme (og pengebruken, ref. de 16 millionene)skulle man tro private selskaper nærmest flommet inn over landet for å tjene seg store og fete.
I følge kommunenes egne tall (Kostra) er gjennomsnittlig pris for en kommunalt drevet sykehjemsplass kr. 767.000 . Tilsvarende for en privatdrevet plass er kr. 630.00. For de 1.700 plassene frigjorde konkurransen til sammen over 230 millioner kroner i 2010. Det er i seg selv nok til å finansiere 370 sykehjemsplasser. En trussel mot velferden? Neppe. Den store "velferdsprofitøren" i dette bildet er kommunene og brukerne av tjenestene. I tillegg betaler det private selskapet skatt av overskuddet til staten (28 %). De private selskapene betaler selvsagt også skatt og beregner seg en gevinst for å kunne eksistere, slik enhver annen næringsvirksomhet må gjøre. Fordelingen av gevinsten som følge av dagens konkurranseutsetting av sykehjem er 89 prosent til det offentlige og 11 prosent til de private tjenesteleverandørene. Dette er den virkeligheten som noen hevder representerer en trussel mot velferden.
Når noen hevder at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst. Hvordan kan da konkurransen være en trussel mot velferden?
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent ( som er langt under nivået i ”folkhemmet” Sverige), så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 800 nye sykehjemsplasser. Trussel mot velferden at sykehjemskøen blir kortere?
Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, har vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. Alternativet til økt produktivitet er å møte enhver ny velferdsutfordring med å stramme skatteskruen. Det er ingen fremtidsrettet løsning.
Et eksempel på hvordan ideologi kommer i veien for gode løsninger finner vi i Tromsø. Da jeg møtte politikere i kommunen i vinter stod 44 personer i sykehjemskø. Et medlem i NHO Service kunne tilby kommunen 11 sykehjemsplasser av topp standard til en god pris, nærmest over natten. Kommunen lot et prinsippvedtak om å ikke samarbeide med private stå i veien for en kraftig reduksjon i sykehjemskøen (!) Slike ”velferdsvalg” er helt i tråd med budskapet fra organisasjonen med navnet ”For velferdsstaten”.
Tromsø fikk et nytt politisk regime etter høstens valg. Høyre og FrP - to partier uten allergi mot privat sektor, styrer nå kommunen. Nå forventer vi at Tromsø blir et fyrtårn for gode velferdsløsninger som inkluderer alle gode krefter som vil bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for Tromsøs innbyggere.
