Ut av skyttergraven i konkurransedebatten!

Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen og jeg har debattert privat sektors rolle i tjenesteproduksjonen i Nordlys. Vi er dundrende uenige. Her er mitt siste innlegg i saken som avisen trykket denne uken:



Ut av skyttergraven, Knutsen!

Tove Karoline Knutsen (AP) serverer alle kjente myter om offentlig-privat samarbeid i velferdssektoren i avisen 24. mai. Allergisesongen mot privat sektor er åpenbart i gang for Knutsen som skriver om offentlig-privat samarbeid at "all erfaring, forskning og logiske resonnementer rundt dette temaet viser at det ikke lønner seg". Skepsisen til markedet må være bortimot total når man i fullt alvor hevder at det er ulogisk at konkurranse mellom ulike tjenesteleverandører har noe for seg.

Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en slags ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Det vi sikkert kan være enige om er at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet, og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi tenke nytt.

Knutsen gjentar argumentene om den svenske undersøkelsen "Konkurrensens konsekvenser" som hun hevder beviser at "privatisering" ikke har gitt samfunnsgevinster. Det er feil. Men, det er mye å lære av Sverige: Den nevnte rapporten har sett på økonomiske effekter, og kritikken fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket konklusjoner rapporten ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning gikk i 2006 gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 prosent mens det på andre helseområder ligger på rundt 10 prosent. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 prosent. Sånn kan jeg fortsette. Knutsen og jeg kan slå hverandre i hodet med forskningsresultater. Og, selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat.

Knutsen hevder at politikerne gir fra seg makt ved konkurranseutsetting. Det er det motsatte som skjer. Gjennom anbudskonkurransen blir kvaliteten og innhold tydelig definert og man har noe å måle driften opp mot. Dersom tjenesteleverandøren ikke lever opp til kravene i kontrakten er det kontraktsbrudd og firmaet kan miste både kontrakten og hele omdømmet sitt.

En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig gjennomførte viste at 40% av kommunene ikke hadde definerte kvalitetsnivåer for eldreomsorgen. Det gir avmakt. NHO Service har derfor tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen, som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Vi burde altså måle kvaliteten på alle landets sykehjem åpent, slik at man kan foreta objektive sammenlikninger mellom kommunalt og privat drevne sykehjem og finne veier til forbedringer av tjenestene. Oslo kommune har et slikt system.

Konkurranseutsetting bidrar til økt fokus på innhold og kvalitet på offentlige tjenester. Konkurranse fører til at alle parter skjerper seg og yter sitt beste. Dette vet vi er tilfelle i Oslo som har over ti års erfaring med konkurranse i denne sektoren.

"Velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Og det finnes ingen holdbar prinsipiell innvending mot å la gevinsten havne hos privatpersoner. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdstilbud", uttalte mangeårig svensk finansminister og sosialdemokrat Kjell Olof Feldt (Dagens Nyheter 2006). Feldt talte ikke helt uten erfaring og var neppe ute etter å rasere den nordiske velferdsmodellen.

(Innlegget stod på trykk i Nordlys 25.05.12)

NHO - en innvandringsliberal organisasjon

SSBs innvandringsberegninger skaper debatt igjen. Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO, rykket ut i Dagens Næringsliv (25.5.12) og slo fast at "NHO er innvandringsliberalt". Han var helt tydelig på at norsk næringsliv trenger kvalifisert arbeidskraft. Jeg er veldig glad for at NHO er så tydelige nå. NHO Service har hele tiden vært klinkende klare på nødvendigheten av arbeidsinnvandring. Det beste nye innlegget i denne debatten kommer, ikke overraskende, fra Kristin Clemet i Civita (Dagbladet 25.5.12).

Norge har helt opplagt et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene fremover. Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste er ikke noe som bør straffes, tvert imot. En logisk følge av en næringsvennlig, innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.

Det er et faktum at store norske bedrifter som f.eks Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.

Alt for mange fokuserer ensidig på behovet for ”de klokeste hodene” i kunnskapsintensive næringer. Men, behovet stopper ikke ved de høyest utdannende spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, over hele landet, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad.

Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er f.eks 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere. Andelen innvandrere er økende i hele servicesektoren.

Vi trenger tusenvis av hoder og hender i tjenestesektoren - ikke minst er behovene tydelige innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.

I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».

Her er lenke til en kronikk jeg skrev om innvandring i Dagbladet 28.10.07)