Valgfrihet - retorikk og realiteter

I en artikkel om valgfrihet i Dagbladet (17.3) skriver Marie Simonsen oppgitt at valgfrihet "snart er det eneste ordet som betyr noe" i den politiske debatten. Jeg håper ikke det er så galt, men håpet må være at valgfrihetsdebatten har et reelt innhold.

Mens venstresiden har klart å ta et slags eierskap til begreper som rettferdighet og solidaritet, har høyresiden manglet tilsvarende positivt verdiladede begreper for å beskrive egne løsninger. Valgfrihet er et unntak. Følgelig kan det være fristende for politikere å skvise så mye som mulig inn i valgfrihetsbegrepet, slik Simonsen også påpeker. Kanskje har det gått inflasjon i begrepet?

Vi har riktignok valgfrihet på en hel rekke viktige og mindre viktige områder i dag. Men innenfor velferdstjenestene er valgfriheten fremdeles sterkt begrenset. Samtidig vet vi at ønsket om større valgfrihet er stort innen velferdstjenestene det offentlige har et ansvar for. I en undersøkelse utført av Synovate for NHO svarte 80 prosent av de spurte at de ønsket større mulighet til å velge mellom flere ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Selv et knapt flertall av SVs velgere ønsket valgfrihet på dette området.

Gapet er stort mellom ønsket om større valgfrihet i velferdssektoren og den faktiske valgfriheten. Bare 17 kommuner har til nå gitt sine innbyggere mulighet til å velge selv hvem som skal utføre hjemmetjenester (praktisk bistand i hjemmet). Simonsen bommer når hun hevder at innslaget av private tilbydere i eldreomsorgen ikke har gitt valgfrihet. Men, denne valgfriheten er riktignok begrenset til et veldig lite antall kommuner.

Selv om valgfrihet er et begrep knyttet til partiene i sentrum og på høyresiden, er det et stykke fra retorikk til realiteter. Med tanke på at Høyre og Frp har henholdsvis 125 og 11 ordførere, så burde langt flere enn 17 kommuner innført valgfrihet i eldreomsorgen. Til partienes forsvar må det sies at mange kommuner nå er midt i prosesser med vurdering av fritt brukervalg. Det er en positiv utvikling nå etter at det har stått veldig stille i årevis. Her er NHO Service en pådriver i kommunene.

Simonsen tar feil når hun hevder at private ikke har bidratt til å heve standarden i eldreomsorgen. Oslo har over ti års erfaring med konkurranse om drift av sykehjem. Oslo Economics har på oppdrag av NHO Service analysert effekten av konkurranse i Oslo for kvalitet på tjenestene og ressursbruk. Resultatet er entydig: Konkurranseutsatte sykehjem i Oslo leverer god kvalitet. Kvalitetsmessig ligger de på topp sammen med de ideelt drevne sykehjemmene. De konkurranseutsatte sykehjemmene koster også Oslos skattebetalere minst.

"Valgfrihet har blitt politikkens frikort", skriver Simonsen. Det kan vise seg å bli et svært tidsbegrenset frikort dersom valgkampløfter om valgfrihet ikke innfris.