Private sykehus - en trussel mot velferden?

For noen dager siden ble en god venn av meg lagt under kniven. Kneet måtte opereres etter en uheldig sklitakling i hagen. Haltende måtte han konstatere at han som 45-åring ikke kunne hamle opp med noen av sine tre fotballsparkende sønner, ikke en gang i et lokaloppgjør. Poenget mitt er ikke hybris blant middelaldrende menn i villahager. Det handler om noe langt mer alvorlig, nemlig behandlingskøer i helsevesenet.

Min venn ble forespeilet svært langt ventetid på den nødvendige kneoperasjonen. Planen om Chicago Marathon i oktober gikk rett i vifta. (Vi løper nemlig maraton sammen, men hittil bare i partallsår. Nå må vi fravike et innarbeidet prinsipp og omstille oss til 2015. Nuvel.)

Min venn hadde griseflaks og fikk slippe raskt til på den private Ringvollklinikken. I tillegg til fascinasjonen over morfinrusen (som visstnok nesten gjorde det verdt å operere det andre kneet også) hadde han bare lovord om behandlingen. Kirurgen, Trygve Kase, er også blogger og har ved flere anledninger påpekt hvordan private tilbydere av helsetjenester kan bidra til reduserte køer.

Kase hadde over tyve års erfaring fra det offentlige helsevesenet før han gikk til privat sektor. I sin blogg forteller han om hvordan han i det offentlige "med mye strev" utførte 5 operasjoner i uken. I det private sykehuset utfører han 25 tilsvarende operasjoner i uken (!).

"Returnerer jeg til offentlig sektor vil altså 20 pasienter i uken ikke få behandling!", skriver han.

Ikke nok med det. Han utfører operasjonene 60 prosent rimeligere enn i det offentlige(!)

Allikevel er det altså fremdeles politikere, tro det eller ei, som mener Trygve Kase og hans kollegaer i private klinikker har et "sugerør i felleskassa" og "skummer fløten". De representerer angivelig en "trussel mot velferdsstaten" og er eksponenter for "amerikanske tilstander" og "lommebokvelferd".

I oktober 2015 stiller min venn og jeg til start i Chicago Marathon - takket være en privat klinikk som kuttet operasjonskøen.