Knapt noen bransje er mer regulert enn privatdrevne asylmottak

De fleste vil forstå at flyktningsituasjonen har gitt Norge og all drift av asylmottak store utfordringer. Det er ikke, som Aksel Braanen Sterri, mer enn antyder i Dagbladet (4.nov), behov for strengere regulering av privatdrevne asylmottak.

"Konkurranse driver ned kostnadene, fremmer innovasjon, øker kvaliteten og gir forbrukerne det de vil ha", skriver Sterri. Han har helt rett, men blander kortene og skjærer alle over en kam. Det er lite konstruktivt.

Jeg er enig med Sterri i at skal du levere leverer tjenester til det offentlige så må du være underlagt streng og god regulering. Faktum er at knapt noen bransje er mer gjennomregulert. Privatdrevne asylmottak er strengt regulert gjennom UDIs innkjøpsbudsjetter, omfattende dokumentasjonskrav ved anbudsinnlevering, en lang rekke rundskriv og retningslinjer for drift, streng kontraktsoppfølging i regi av UDI og omfattende tilsynsordninger fra andre offentlige instanser. I sum har alt dette over flere tiår bidratt til en leverandørstand med høy profesjonalitet, faglig dyktighet og stort engasjement for flyktningers ve og vel.

Økningen i antall flyktninger setter hele samfunnet på prøve. Ingen var forberedt på et slikt omfang. Selvsagt kan man nå finne eksempler på at alt ikke er perfekt på ethvert asylmottak. Den akuttinnkvarteringen vi nå ser har lite med vanlig mottaksdrift å gjøre og er kriseløsninger.

Konkurranse er sterkeste drivkraft for innovasjon. Det gjelder også for tjenester det offentlige er pålagt ansvaret for. For å fungere godt må konkurransen reguleres. Når konkurransen fungerer bidrar den til økt produktivitet i offentlig tjenestepoduksjon. Dette er viktig for å kunne innfri folks krav og forventninger. Det er også vesentlig for å sikre bærekraftige velferdsordninger fremover.

Når konkurransen fungerer er det brukerne av tjenestene og det offentlige som er de største "velferdsprofitørene".

(innlegget stod på trykk i Dagbladet 18.11.2015)

 

"Velferdsprofitører" - når ideologi sperrer

Retorikken er aggressiv og symbolikken sårende. Linn Herning har skrevet en bok med bilder av blodigler og kakerlakker på omslaget. Budskapet er åpenbart negativt og pakket inn i myter og halvsannheter om privat sektor.

Ordet "profitør" er hentet fra de mørkeste kapitler av norsk historie, okkupasjonen under krigen og de som solgte seg til okkupasjonsmakten. Du ville i dag aldri funnet på å si at "nå har jeg vært hos en privat profitør, tannlegen", eller "kjøpt mat av en privat profitør" når du har handlet hos Kiwi. Men Linn Herning syns at slik bruk av ord og symboler er passende i sitt angrep på bedrifter hun misliker av ideologiske årsaker.

Herning er nestleder i organisasjonen "ForVelferdsstaten" og har utgitt boka "Velferdsprofitørene" på det sosialistiske forlaget Manifest. Her er det obligatorisk å være allergisk mot private som leverer velferdstjenester til det offentlige. I Vårt Land (05.11) skriver Linn Herning "Hvordan skal de ideelle aktørene overleve i møte med velferdsprofitørene?"

De som kjenner sin historie vet at en uavhengig frivillig og ideell sektor aldri har stått høyt i kurs hos sosialistiske samfunnsplanleggere. Det er derfor en temmelig klam omfavnelse ideell sektor blir til del fra ytterste venstre.  Ved å forsøke å splitte privat sektor mellom "de snille ideelle" (som man har innsett at man ikke klarer å bli kvitt) og "de slemme kommersielle", har man spilt dyktige tjenesteleverandører i privat sektor ut mot hverandre. Det er ganske snedig og man har langt på vei lykkes.

Herning har selvsagt helt rett i at ideell sektor er viktig for å løse offentlig definerte velferdsoppgaver. Men ideell sektors verdi begrenser seg ikke til det. Verdien går langt ut over rollen som instrument for offentlig oppgaveløsning. Dersom ideell sektor i praksis blir et underbruk av det offentlige vil vi svekke sivilsamfunnet. For dogmatiske sosialister har levende sivilsamfunn vært lite annet enn hår i suppa - en trussel mot ensretting og ambisiøs sosial ingeniørkunst.

I helse- og omsorgssektoren har ideelle og øvrige private aktører bidratt til å løfte kvaliteten på omsorgstjenestene. I Oslo topper de private – altså ideelle og øvrige – kommunens kvalitetsmålinger. Det bør med andre være ord være god plass til alle som kan levere tjenester av god kvalitet.

Hernings argument om at alle skattepenger som bevilges til velferdstjenester skal gå til velferd og ikke til profitt, høres rimelig ut. Men, det avslører liten innsikt i hvordan konkurranse fungerer for å fremme innovasjon og bedre ressursbruk. Faktum er at den største "profitøren" er kommunene som får lavere kostnader – mer velferd for pengene. I gjennomsnitt koster en sykehjemsplass i privat regi nesten to hundre tusen kroner mindre enn en plass i kommunal egenregi. Samtidig vet vi at kvaliteten måles systematisk i kommuner som har konkurranseutsatt denne typen tjenester. Målingene viser at privat drift gir god kvalitet. De ansatte har konkurransedyktige betingelser og langt lavere sykefravær. De har innskuddsbasert pensjon, som de fleste i privat sektor uavhengig av bransje, mens man i det offentlige fremdeles har ytelsespensjon. Forskjellene i pensjonsordninger gir seg noen urimelige utslag, som Fagforbundet med rette har påpekt. Det er et samfunnsproblem at ulike pensjonssystemer i offentlig – og privat sektor hindrer mobilitet mellom sektorene. Dette må løses politisk.

Det er vanskelig å se hvordan noen kan være for velferdsstaten og samtidig mene at de som bidrar til mer velferd for pengene skal ekskluderes fra å kunne bidra? Legger man ideologi til side er det åpenbart for de fleste at fremtidens velferdsbehov bør inkludere alle som kan bidra med gode løsninger.

(Artikkelen stod på trykk i Vårt Land 13.11.2015)

 

 

Helter - ikke profitører

Linn Herning hevder i Aftenposten (21.10) at man i årets valg fikk øynene opp for at "profitører håver inn millioner av skattekroner som skulle gått til velferd". Ingen kommuner med erfaring fra samarbeid med private leverandører av velferdstjenester vil kjenne seg igjen. De vet at samarbeidet med privat sektor har gitt tjenester med dokumentert god kvalitet.

 

Over 2500 sykepleiere, helsefagsarbeidere og andre dyktige medarbeidere jobber i bedrifter som leverer pleie – og omsorgstjenester på vegne av kommuner. De leverer tjenester som av brukerne og de pårørende blir rangert blant de beste, hvert år. Det skjedde senest i Oslos pårørendeundersøkelse for 2014.

 

En viktig del av konkurransen er nemlig systematisk måling av kvalitet. Forbrukerrådet viste nylig at kun 6 av 10 kommuner undersøker hvordan beboere på sykehjem har det. Det er for dårlig. Med kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, økes kvaliteten til beste for brukerne. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige problemet.

 

(Innlegget stod på trykk i Aftenposten 4. nov. 2015)