Innlegget til stortingsrepresentant Sonja Mandt (AP) i avisen (22.11.) er så unyansert og fullt av feil at det ikke kan stå uimotsagt.
Mandt fastslår bombastisk at "all erfaring, forskning og logiske ressonenementer viser" at konkurranse ikke har noe for seg. Mandt trekker frem Oslo, Sverige og Danmark som bevis for sine påstander. Debatten om privat sektors rolle i velferden er for viktig til å bli ført på et så lavt presisjonsnivå.
La oss begynne med Oslo hvor Mandt mener de ansatte i privat sektor tjener "langt dårligere" enn ansatte i kommunen. Faktum er at gjennomsnittlig lønn for både sykepleiere og helsefagsarbeidere ligger noe høyere i privat sektor.
Hun hevder også at kostnadene har gått opp med privat drift. Faktum er at kostnadene har gått markert ned i den perioden Oslo har konkurranseutsatt sykehjemstjenester. Sykehjemskostnadene per plass i Oslo ligger langt under gjennomsnittet i landet. Samtidig måler Oslo, i motsetning til nærmere halvparten av landets kommuner, kvaliteten på eldreomsorgen systematisk. Det er kunnskapsløst å rakke ned på eldreomsorgen i Oslo på den måten Mandt gjør.
Mandt hevder videre at undersøkelser fra Sverige "gir en nådeløs dom over privatiseringen". Hvor tar hun det fra? Jeg antar hun sikter til en omstridt svensk rapport (SNS 2011) som angivelig viser at det er lite å hente på å konkurranseutsette tjenester.
Ja, denne rapporten konkluderte med at det er for lite forskning på konkurransens effekter, men det finnes metervis av internasjonal forskning som forteller om effekten av konkurranse - også innenfor velferdssektoren. Men, det er allikevel mye å lære av Sverige. Den nevnte rapporten har sett på økonomiske effekter, og kritikken fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket konklusjoner rapporten ikke gir grunnlag for.
De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial gitt like god eller bedre kvalitet. Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning gikk i 2006 gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial, men resultatene spriker.
Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på tre–fem prosent, mens det på andre helseområder ligger på rundt ti prosent. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg, ble kostnadene redusert med 0,4 prosent. Sånn kan jeg fortsette. Mandt og jeg kan slå hverandre i hodet med forskningsresultater. Selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat. Men det kan synes som om fakta er nytteløst i møte med ideologiske skylapper og allergi mot privat sektor
(Innlegget stod på trykk i Vestfold Blad 23.11.12)
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar