Tanker om tenketanker og millioner - eller gratis råd til Agenda

Det er gledelig at venstresiden ivrer etter å konkurrere med Civita om oppmerksomheten til intellektuelt nysgjerrige mennesker i politikken. Konkurranse er bra! Civita ble jo ikke minst skapt for å fremme økt forståelse for konkurranse som virkemiddel for forbedringer.

LO skal angivelig spytte 12 millioner i kassen, og avisene melder at APs partisekretær Raymond Johansen er tungt involvert for å stable på bena en ny spennende tankesmie som kan gi Civita motstand. Agenda er navnet. Det er fristende å spørre om venstresiden er mest opptatt av penger, som vanlig. Det er store summer som stilles til rådighet.

Men, det er jo ikke første gang LO er involvert i en ny tankesmie for å hamle opp med Civita. Mener de selv at de har mislykkes med Manifest, Res Publica og Progressiv? Hva vil de egentlig oppnå? Mener de kanskje at de har hatt for lite kontroll med de nevnte tankesmiene? Tror de at en tankesmie med innflytelse blir til over natten, bare man har penger nok?

Jeg håper virkelig at det blir etablert en spennende tankesmie på venstresiden, som kanskje på sikt kan få den innflytelsen på venstresiden som Civita unektelig har oppnådd på borgerlig side. Men, da jeg leste at Arbeiderpartiets partisekretær og LO var involvert mistet jeg troen på at denne "gåsa noen gang kommer til å fly".

Jeg har erfaring med tankesmier. Jeg var med å etablere Civita og hadde i forkant av dette satt meg grundig inn i hva det er som gjør at noen tankesmier lykkes mens andre feiler.

En fellesnevner for vellykkede tankesmier er uavhengigheten av politiske partier. Total uavhengighet! Civita har aldri vært et underbruk av Høyre. Det er ingen partisekretærer som har kunnet styre Civitas agenda. Stikkordene er integritet og uavhengighet. Hvis Raymond Johansen vil Agenda vel bør han holde seg langt unna.

En tankesmie må for å være interessant kunne operere uten bindinger til partiers strategiske interesser. Har Raymond Johansen tenkt at Agenda skal kunne operere helt fritt uten noen føringer fra Youngstorget? Jeg tviler på det.

Så kan man innvende at Civita ble til fordi noen veldig rike mennesker og næringsorganisasjoner som NHO og Rederiforbundet så seg tjent med det. Det er delvis riktig. Men selve ideen om Civita var på plass lenge før finansieringen var i boks. Inspirasjonen var hentet fra utlandet. For meg var svenske Timbro og engelske Institute of Economic Affairs (IEA) de lysende stjernene i universet av tankesmier.

Min våte drøm var at Civita en gang skulle spille samme viktige rolle for den liberale høyresiden i Norge som Timbro og IEA hadde gjort i hhv. Sverige og Storbritannia. Poenget mitt er altså at ideen om en liberal tankesmie var nær ferdigutviklet da man fikk gjennomslag for at dette var noe å bruke penger på. Uten pengene hadde det ikke blitt noe av. Selvsagt ikke.

Jeg tør våge den påstand at Civita hadde vært historie for lengst dersom Høyres generalsekretær hadde vært initiativtager til tankesmien, og én enkelt aktør hadde puttet hele 12 millioner kroner i prosjektet uten at man på forhånd hadde en tydelig idè om hva man ønsket å gjøre. Idéen må komme først.

Det manglet ikke på mistenkeliggjøring i avisene da Civita var en realitet: "Rikmannsklubb som kjøper seg politisk innflytelse", "Libertas-spøkelset er tilbake" osv. Civita opererte utelukkende med private penger. Ikke et øre kom fra det offentlige. Vi ville ikke ha penger fra det offentlige. Dette var selvsagt veldig unorsk og i seg selv veldig suspekt for mange. Men, vi var helt åpne om Civitas agenda. Alt lå åpent på hjemmesiden. Delte man Civitas verdigrunnlag var man hjertelig velkommen til å bidra med penger, og heldigvis har vi en del samfunnsengasjerte liberale mennesker som ser verdien av å bidra til noe så lite økonomisk utbytterikt som en tankesmie. Civitas bidragsytere forstod vilkårene. Ingen kunne kjøpe seg meninger eller kronikker fra Civita.

Det er snart ti år siden Civita startet virksomheten i et "hull i veggen" i Akersgaten. Fra første stund var vi opptatt av å etablere noen faste arenaer som vi kunne utvikle over tid. Oscarsborgseminaret ble for eksempel arrangert første gang i 2004. Frokostmøtene hadde fra starten i 2004 mellom 60 og 80 deltagere hver gang. Vi ga ut bøker og forsøkte å komme i gang med hva vi mente en tankesmie burde gjøre. Det gikk selvsagt ikke helt uten heftige diskusjoner internt om prioriteringer og veivalg. Det er uungåelig og slik blir det sikkert også i Agenda.

Civita har vokst gradvis. Kvaliteten og produksjonen har økt år for år. Begrepet tankesmie fantes ikke i Norge før vi i Civita selv brukte ordet for å beskrive virksomheten. Vi oversatte rett og slett det svenske ordet tankesmedja. Svenskene hadde nemlig hatt en liberal tankesmie i over tyve år da Civita ble etablert. Man flyttet ut av de svært lite prangende første kontorlokalene i 2006 og inn i bedre lokaler rett bak Stortinget. I dag vet jeg ikke om noen annen tankesmie som i løpet av så få år har oppnådd så mye som Civita. Civita har brukt kortere tid enn nevnte Timbro og IEA på å få gjennomslag. Det sier ikke lite.

Drømmen om en innflytelsesrik borgerlig tankesmie har blitt til de grader oppfylt takket være Kristin Clemets ledelse. Uten henne hadde det ikke vært mulig. Kristin har en magisk tiltrekningskraft på flinke unge mennesker. Hun inspirerer og angir retning. Det er ingen diskusjon om Civitas liberale borgerlige idegrunnlag. Hun lager "tellekanter" i mangel av en bunnlinje, og får dyktige medarbeidere til å prestere med glede. Jeg tror ikke det finnes en organisasjon i landet som får så mye ut av svært begrensede ressurser som det Kristin får til i Civita. Det er kort sagt formidabelt. Verdt en studie i seg selv.

Poenget mitt med dette er å gi noen velmente råd til Agenda. Civita har brukt 10 år på komme dit man er i dag. Det er ekstremt kort tid sammenlignet med enhver annen tankesmie det er naturlig å sammenligne med. Jeg tror ikke Agenda vil klare dette noe fortere, for å si det svært diplomatisk. Det vil ta tid. En tankesmie er ingen quick-fix.

Det sies at da Høyre slet i 1990-årene spurte man Moderaterna om bistand. Carl Bildt hadde nemlig startet med sitt eget e-post brev. Ingen norsk politiker hadde tenkt tanken. Kanskje Høyres leder også burde gjøre noe sånt? Hvordan skulle man i så fall gå frem? Fra Moderaternas hovedkvarter kom det tørt: "Først måste man ha något att beretta". Spørsmålet er om Agenda har "något at beretta"? Jeg håper det.

Innovasjon og tjenester

Begrepet innovasjon brukes i så mange sammenhenger at det fort kan stå i fare for å bli redusert til et moteord og pynt i festtaler. Innovasjon er for viktig til det. Alle er positive til innovasjon, men hva mener vi egentlig med det, og hvorfor er det så viktig å legge til rette for mer av det? Og hva er egentlig så spesielt med innovasjon i tjenestesektoren?

Det ligger et stort potensiale i bedre samspill mellom bedrifter og det offentlige. For å nå viktige velferdsmål er Norge avhengig av stadig raskere fornyelse og omstillingsevne, både i næringslivet og i offentlig sektor. NHO Service påpeker ofte behovet for at det offentlige må vise vei og fremme innovasjon ved å etterspørre nytenkning og ved å bruke konkurranse som et virkemiddel. Innovasjon i betydningen evne til fornyelse og omstilling er viktig for å sikre at offentlig tjenesteyting er like effektiv og nyskapende som privat sektor. Konkurranse er og blir sterkeste drivkraft for innovasjon, og en helt grunnleggende forutsetning for innovasjon og effektiv ressursbruk er en åpen økonomi. Dette er vårt utgangspunkt.

Hva mener vi med innovasjon? Merverdi skapt ved fornyelse eller forbedringer er innovasjon.
Det vi forstår som innovasjoner kan være radikale nye produkter, tjenester eller prosesser som introduseres, eller gradvise nyvinninger som forbedrer eksisterende produkter, prosesser, tjenester eller systemer. Innovasjon er å løse problemer eller møte behov ved hjelp av ny kunnskap eller nye kombinasjoner av kjent kunnskap. For en bedrift er det også avgjørende at innovasjonen lykkes i markedet.

Innovasjon er knyttet til bedrifters evne og vilje til å ta risiko. I tillegg spiller institusjonelle forhold som lovgivning og offentlig regulering en grunnleggende rolle. Muligheter til gevinst og tilgang på risiko- og egenkapital er ikke minst viktige for bedriftene.

Tradisjonelt har innovasjon i næringslivet gjerne blitt forstått som oppfinnelse av nye "duppeditter" - nye maskiner eller andre håndfaste nyvinninger. Innovasjon i tjenestesektoren kan derimot være vanskeligere å se eller definere. Men innovasjon i tjenestesektoren er en av de viktigste driverne for konkurransekraft i dag. I vårt land utgjør tjenestesektoren 75 prosent av sysselsettingen og 60 prosent av verdiskapingen. Følgelig er det vesentlig å søke innsikt i hvordan innovasjon oppstår i tjenestesektoren. Tjenestesektoren vokser raskt og dens rammevilkår er avgjørende for utviklingen av velferdssamfunnet.

Det er ulike former for innovasjon. For de langt fleste av medlemmene i NHO Service er innovasjonen kjennetegnet ved at den er kundedrevet. Det betyr at innovasjon skjer ved at kunder og brukere stiller nye krav til ytelsesnivå, tilgjengelighet, kvalitet, design eller valgfrihet. Verdiskapingen ligger i mindre grad i bruk av ny teknologi enn i god organisering og kreative nye løsninger. Innovasjonen skjer rett og slett i markedet og ikke på et laboratorium. Krevende og kompetente kunder kombinert med dyktige konkurrenter utgjør den viktigste innovasjonskraften.

En annen viktig drivkraft eller kilde til innovasjon er bedriftenes egne ansatte. Kreative ansatte som opplever rom nytenkning, og som blir belønnet for dette, er spesielt viktig i den arbeidsintensive tjenestesektoren hvor humankapital er viktigste innsatsfaktor.

Det er viktig med et tettere samarbeid mellom offentlig – og privat sektor i tjenestesektoren. Private tjenesteleverandører kan gjennom konkurranse bidra til å fremme nødvendig innovasjon også i offentlig sektor. Men, man må erkjenne at det er forskjell på offentlig og privat. For næringslivet vil målet med innovasjon alltid være kommersiell suksess. Kommersiell suksess innebærer arbeidsplasser, muligheter for vekst og selvfølgelig inntekter til fellesskapet. For næringslivet vil risiko alltid være et sentralt element.

I offentlig sektor spiller ikke risiko en viktig rolle. Kommersiell suksess er heller ingen relevant målestokk. Selv om drivkraften er en annen må vi forvente at offentlig sektor ikke er fritatt for kravene til innovasjon. Offentlig tjenesteproduksjon handler i stor grad også om tjenester som kan telles og måles. Derfor mener jeg at utstrakt bruk av brukerundersøkelser og målinger av kvalitet på tjenestene er viktige drivkrefter for innovasjon i offentlig sektor. Åpenhet om resultater i målingene gir grunnlag for sammenligninger ("benchmarking") og dermed incentiver til innovasjon.

"Alle gode krefter skal med" sier NHO. Med dette mener vi at et tettere samarbeid mellom offentlig- og privat sektor må til for å sikre bærekraften i vårt velferdssamfunn. Bærekraften i vår velferdsmodell er helt avhengig av innovasjoner som bidrar til modernisering og økt produktivitet i offentlig sektor. Derfor må staten og kommunene aktivt etterspørre økt kunnskap i tjenestene de kjøper.