Feil om konkurranse i Sandnes

I den aktuelle saken om konkurranse om driften av Rundeskogen bo – og aktivitetssenter lå et overraskende unyansert saksfremlegg fra administrasjonen i kommunen til politikerne. Vi reagerer på flere av fremstillingene og tallgrunnlaget som ble brukt, og fremstillinger av andre kommuners angivelige dårlige erfaring med privat drift. La meg nevne noen av de feilaktige påstandene i rådmannens saksfremlegg:

Det hevdes at det har vært negative oppslag i media de senere år om dårlig kvalitet på privatdrevne sykehjem. Vi har aldri registrert oppslag om dette noe sted og i NHO overvåker vi alle norske medier daglig. I den såkalte "Adecco-saken" som verserte for noen år siden, bør man merke seg at Adecco Helses sykehjem holdt dokumentert høy kvalitet - de var blant de beste i Oslo i flere år på rad. "Adecco-saken" handlet utelukkende om brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven (AML) og ikke om kvalitet. Arbeidstilsynet uttalte den gang at private aktører ikke bryter AML oftere enn kommunene selv. Skrekkeksempelet var faktisk Trondheim kommune med mange tusen brudd på arbeidstidsreglene i tjenester levert i kommunal egenregi.

Faktum er at privatdrevne sykehjem alltid er blant de beste i kommunenes kvalitetsmålinger. For eksempel er privatdrevne Fagertun sykehjem best på kvalitet i Oslo i siste måling. Vi har lenge gått i bresjen for nasjonale kvalitetskriterier i eldreomsorgen – det vil rydde opp i mange myter. Nå har vi også en regjering som vil innføre dette.

I saksfremlegget til Sandnespolitikerne ble det også hevdet at østlandskommuner nå opplever at færre aktører vil delta i anbudskonkurranser. Det er feil. Det har aldri skjedd at våre medlemmer ikke er interessert i å delta i en anbudskonkurranse på drift av sykehjem. Videre påstås det i saksfremlegget at privat drift gir risiko for "sosial dumping". De som leverer disse tjenesten har tariffavtaler med Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet. De har også gode private pensjonsavtaler, så påstanden om "sosial dumping" faller på sin egen urimelighet.

Det er rett nok forskjeller på ytelsespensjon og innskuddspensjon. Sistnevnte ordning er det vanligste i privat næringsliv og er den ordningen som er mest i tråd med intensjonene i pensjonsreformen og den brede enigheten om arbeidslinjen. Innskuddspensjon er i mange tilfeller like god, eller bedre for arbeidstakerne, enn ytelsespensjon.

Oslo kommune har lang erfaring med konkurranse på drift av sykehjem. Oslo Economics evaluerte erfaringene i 2013 og fant at privat drift ga "mest sykehjem for pengene" – både kvalitet og ressursbruk ble positivt påvirket av konkurranse. Oslo konkurranseutsetter stadig nye sykehjem med gode resultater og er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Sandnes har ingenting å frykte ved konkurranse på sykehjemsdrift, tvert imot.

(Innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad, 1. des 2014)

 

 

 

 

 

Pensjonistforbundet feiler om kvalitet i eldreomsorgen

I avisen (Avisa Nordland 29. sept) kunne vi lese at leder i Pensjonistforbundet i Nordland, Anne Lise Steinbach, er motstander av "privatisering" innen helse og omsorg. Det er hun ikke alene om. Så vidt meg bekjent er det knapt noen som tar til orde for privatisering på dette området. Enigheten om at det offentlige skal sikre og finansiere et godt helse – og omsorgstilbud til alle er bortimot total. Derimot er det uenighet om i hvilken grad private tilbydere skal få slippe til og levere tjenester på vegne av det offentlige.

Det er nok av oppgaver i eldreomsorgen til alle som kan bidra fremover. Ingen som kan dokumentere at de kan levere gode tjenester bør ekskluderes. Pensjonistforbundets bekymring for hva privat sektor kan bidra med er grunnløs.

De fleste rapporter om effektene av konkurranseutsetting viser til gevinster, for eksempel i form av bedre ressursutnyttelse eller bedre kvalitet. En sentral gevinst ved konkurranse om å levere tjenester i eldreomsorgen på vegne av kommunene er systematisk måling av kvalitet. Norsk Sykepleierforbund har pekt på at hele 40 prosent av norske kommuner ikke har definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig. Det er derfor NHO Service har tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er helt åpent om resultatene fra kvalitetsmålingene.

Gjennom faktisk kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne. Konkurranse har vist seg å bidra til dette.

Private drivere er helt avhengige av tillit hos beboerne, de pårørende, og fra kommunen. De blir målt systematisk på evnen til å levere gode tjenester. Slik burde det være i alle kommuner, og måling av kvalitet burde gjennomføres etter de samme kriteriene uavhengig av om sykehjemmet driftes av kommunene eller av en privat aktør.

Private leverandører som leverer helse- og omsorgtjenester ønsker først og fremst å konkurrere om å levere best kvalitet. Pensjonistforbundet i Nordland er også opptatt av kvalitet. Derfor er det så synd at Pensjonistforbundet vil utestenge leverandører av dokumentert god kvalitet.

(Innlegget stod på trykk i Avisa Nordland 2. Okt)

Forvirrende om frihet

Valgfrihet må ikke fremstilles som reell frihet, skriver Hilde Nagell i avisen (10.09). I en kronikk om høyre – og venstresidens tolkning av frihet mener hun altså valgfrihet ikke har noe med frihet å gjøre. Hun tar feil.

Det finnes flere former for frihet og valgfrihet er definitivt en av dem folk flest setter stor pris på. Et helt konkret og aktuelt område hvor ønsket om valgfrihet er overtydelig finner vi på området eldreomsorg. Et stort flertall av befolkningen ønsker mulighet til å velge mellom ulike tilbydere av tjenester. Oppsiktsvekkende få kommuner har så langt gjort noe for å oppfylle ønsket om økt valgfrihet.

Valgfrihet er som velferdsteknologi - alle snakker om det men få gjør noe med det. Veien fra retorikk til realiteter er åpenbart lang.

Knappe 20 kommuner har innført fritt brukervalg i eldreomsorgen. I Sverige har over halvparten av landets kommuner gjort det samme. Alle danske kommuner har gjort det. Ingen har klaget over at de har fått for mye valgfrihet.

Nagell undervurderer betydningen av valgfrihet. Det er en "hverdagsdemokratisk dimensjon" ved borgernes mulighet til å gi uttrykk for sin kritikk ved å stemme med føttene ("exit") – velge og velge bort. Det er slik markedet fungerer og det er en grunnleggende drivkraft for forbedringer. Det er også slik vi bytter ut "konkurranseutsatte" politikere hvert fjerde år. Selvsagt er valgfrihet reell frihet.

(Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 12.09.2014)

Borgerlig skattepolitikk - hva er poenget?

Endelig, vi har igjen en debatt om skatt! Måtte den handle om mer enn formuesskatt og domineres av andre enn økonomer fra NHH! Skatt er først og fremst politikk, ikke teknikk. Politikere må legge premissene, det er derfor vi har valgt dem.

Med dagens regjering er forventningene skyhøye til skattepolitikken. Det skulle også bare mangle. Denne regjeringen må "levere på skatt" for å ha et snev av troverdighet som et borgerlig politisk alternativ.

Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Det handler om noe så grunnleggende som politikkens grenser og alternativet til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft. Skatt er derfor først og fremst et verdispørsmål som handler om mye mer enn verdier som kan stables og telles.

Det er høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Man kan heller ikke skatte seg til velferd. En usedvanlig klok mann og fremragende politiker (Winston Churchill) sa en gang at å skatte seg til velferd er som å stå i en bøtte og prøve å løfte seg opp etter hanken.

Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”undergrave velferden”. Det er ingen liten oppgave. Skal man makte oppgaven må man ha innsikt i, og tilstrekkelig selvsikkerhet til å formidle, et alternativ til den sosialdemokratiske samfunnsmodellen.

Det er en borgerlig regjerings oppgave å formidle verdien av andre felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter.

En borgerlig regjering må utfordre en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.

Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.

Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien, advarte for over femti år siden mot potensiale farer ved velferdsstaten. Velferdsstaten, mente han, stod i fare for over tid å kunne utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og det for ham viktige "selveierdemokratiet". Selveierdemokratiet er selvsagt også et kjent begrep for skikkelige Høyre-folk.

Röpke mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg så mye av det sosiale ansvaret til en upersonlig stat, eller "fellesskapet". Dessuten fryktet han at andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert ville forvitre.

Röpke var ikke helt på jordet. "Folkhemmet" Sverige – et sosialdemokratisk fyrtårn gjennom flere tiår - er et eklatant eksempel på en generøs velferdsstat som utmerker seg med lav privat sparing. (Men, svensker sparer mye mer i aksjer enn hva nordmenn gjør (!)

Politikerløfter om en stat som er alt for oss, reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Alt dette handler om skatt.

Den svenske statsviteren Nils Karlson har i boken Skatter och Värdighet (Ratio,2004) definert verdighet som individenes aktive ansvarstagende for det egne livsprosjektet, med respekt for andres frihet til å gjøre det samme. Dermed blir verdigheten avhengig av hvor mye ansvar vi avgir til staten. Karlson viser til en bred tradisjon i klassisk humanisme og liberalisme som støtter hans definisjon av verdighet. Slik, mener han, er verdighet nærmest synonymt med autonomi. Autonomi eller individuell frihet er knyttet til individuelt ansvar for egne handlinger. Individuelt ansvar innebærer at man tar følgene av egne valg. Det må finnes valgmuligheter.

Når skattene når et punkt hvor de hindrer sysselsetting, entreprenørskap, sparing og vekst, så trues også verdigheten.

Alt henger som kjent sammen med alt, og i politikken henger alt sammen med skatt.

Mette Nord tar feil

Fagforbundets leder, Mette Nord, skriver i Bergens Tidende 3.6.) at jeg tar feil når jeg hevdet at det er spekulativt å overføre resultater fra amerikansk forskning om eldreomsorg til Norge. Den amerikanske forskningen er sikkert interessant i seg selv, men den forteller ingenting om Norge. Vi har et helt annet helsesystem, og det er et faktum at forskeren, Pat Armstrong, er knyttet til en tankesmie på venstresiden. Dermed har jeg selvsagt ikke sagt at hun er en uinteressant forsker.

Mette Nord har rett i at Fagforbundet og NHO Service har stått langt fra hverandre i synet på konkurranse som virkemiddel i offentlig sektor. Vi slår hverandre jevnlig i hodet med forskningsresultater fra inn- og utland. Mest interessant er det når landene kan sammenlignes med Norge. Og bildet er selvsagt nyansert. Det finnes eksempler på at konkurranseutsetting har vært mislykket - det er ingen tvil om det. Men, de fleste rapporter om effektene av konkurranseutsetting viser til gevinster, for eksempel i form av bedre ressursutnyttelse eller bedre kvalitet. Jeg har vist til Oslos dokumentert gode erfaringer med privat drift av sykehjem. En sentral del av effekten av konkurranse i Oslo er den systematiske målingen av kvalitet. Norsk Sykepleierforbund har pekt på at hele 40 prosent av norske kommuner ikke har definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig. Det er derfor NHO Service har tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er helt åpent om resultatene fra kvalitetsmålingene. Gjennom faktisk kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne. Konkurranse har vist seg å bidra til dette.

Mette Nord viste til en svensk rapport som hun mener beviser at konkurranseutsetting ikke har hatt noe for seg. Den omstridte rapporten ("konkurrensens konsekvenser" fra SNS, 2011 ) har høstet kritikk fra både næringsliv og forskerhold for at forskningslederen har trukket politisk ladede konklusjoner som rapportens innhold ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser gevinster i form av bedre ressursutnyttelse. Enda viktigere er undersøkelser som viser til bedret kvalitet. For de ansattes del må det nevnes at Sveriges statistiske sentralbyrås ( SCB) tall viser at lønningene er jevnt over noe høyere i privatdrevet eldreomsorg (1,7 prosent). Svenskt Kvalitetsindex viste i sin siste undersøkelse at flere privatansatte enn kommunalt ansatte i eldreomsorgen er fornøyd med arbeidsmiljøet. Poenget mitt er at bildet ikke er svart-hvitt. Det blir feil å fremstille privatdrevet eldreomsorg som en jammerdal for de ansatte og en trussel mot velferdsstaten.

Fagforbundet og NHO Service er uenige om virkemidler, men vi er enige om at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenestepoduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Jeg mener at vi også må forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet. Vi må også gjøre mer for å sikre rekruttering til helse-og omsorgssektoren fremover.

Det blir nok av oppgaver til alle! Ingen som kan dokumentere at de kan levere gode tjenester bør ekskluderes.

(innlegget ble publisert av Bergens Tidende 5.6.2014 - BT.no)

Spekulativt om privat sykehjemsdrift

En canadisk forsker hevder at privat drift av sykehjem gir lavere kvalitet, i følge en artikkel i Bergens Tidende (21.5). Dette er misvisende for situasjonen ved norske sykehjem.

Forskeren, Pat Armstrong fra York University i Toronto, med tilknytning til den venstreorienterte tankesmien Canadian Centre for Policy Alternatives (CCPA) fraråder norske kommuner å konkurranseutsette sykehjem. Hun hevder at det vil føre til flere skader blant beboerne og viser til undersøkelser fra andre land enn Norge.

Funn fra forskning fra helt andre helsesystemer er ikke direkte overførbart til Norge. I Norge har det offentlige en viktig rolle når det kommer til helse- og omsorgstjenester, og utførelsen av oppgavene er felt ned i et strengt regulert lovverk.

Armstrong mener at beboere på privatdrevne sykehjem har flere målbare lidelser, som urinveisinfeksjon, fallskader, liggesår og dramatisk fall i kroppsvekt. Dette er helt målbare objektive kriterier som forteller noe om kvaliteten på sykehjemmet.

I artikkelen hevdes det at det ikke finnes tilsvarende studier om kvaliteten på privatdrevne sykehjem i Norge. Det er en sannhet med modifikasjoner. Den eneste omfattende rapporten på kvaliteten og effektiviteten ved kommersielle sykehjem i Norge er Oslo Economics' rapport fra 2013. Den tar for seg konkurranseutsetting av sykehjem over en tiårsperiode i Oslo kommune. Rapporten viste at viste at kvaliteten i snitt var noe høyere på konkurranseutsatte sykehjem.

I tillegg bidro konkurranseutsettingen til økt kostnadseffektivitet. Nær 200 millioner kroner ble frigjort som igjen kunne brukes til bedre eldreomsorg. Kort sagt, mer velferd for pengene. Bergen er selvsagt også blant kommunene med god erfaring med privat drift av sykehjem.

Det er verdt å merke seg at Oslo ligger foran de fleste kommuner når det gjelder måling av kvalitet. Både objektive og subjektive kriterier legges til grunn i målingen av kvalitet. Både beboernes trivsel, personalforhold, stell, behandling og ernæring måles systematisk.

Private drivere er helt avhengige av tillit hos beboerne, de pårørende, og fra kommunen. De blir målt systematisk på dette. Slik burde det være i alle kommuner, og måling av kvalitet burde gjennomføres etter de samme kriteriene uavhengig av om sykehjemmet driftes av kommunene eller av en privat aktør.

Derfor har NHO Service også tatt til orde for at det innføres et nasjonalt system for måling av kvalitet i eldreomsorgen. Det vil styrke eldreomsorgen og svekke ideologisk fargede myter om privat sektor. Bergen har ingenting å frykte ved å ta alle gode krefter i bruk for å bidra til å videreutvikle god eldreomsorg.

(artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 30.05.2014)

Konkurranse er ingen trussel

Konkurranse truer ikke Tabo

Jan Økland skriver i Rogaland Avis den 30. april godt om bo- og hjemmetjenestene på Tananger, kalt Tabo. Han gir uttrykk for stor bekymring for at sykehjemmet skal bli konkurranseutsatt. Han er redd for at dette vil redusere den gode kvaliteten på sykehjemmet. Økland behøver ikke å bekymre seg.

For mottakere av helse- og omsorgstjenester er kvaliteten og omsorgen de får det viktigste. God kultur er også, som Økland beskriver, viktig i et godt og verdig tilbud til våre eldre. Men denne kulturen som er bygget opp over flere år vil ikke forsvinne selv om flere aktører slipper til i tjenesteproduksjonen. Tvert imot vil kulturen leve videre og utvikles med nye erfaringer.

La meg presisere at ved en konkurranseutsetting av selve driften av sykehjemmet så gjelder lov om offentlige anskaffelser. Alle ansatte blir tatt med over til ny drifter så bemanningen vil i utgangspunktet være den samme. Kommunen har fremdeles ansvaret for tjenesten selv om private står for utførelsen. Vår erfaring fra kommuner der private har overtatt driften fra det offentlige er at private ofte både har ansatt flere pleiere og økt kompetansen ved sykehjem.

I anbudsrunder er det kommunen som definerer kvalitetskravene for konkurransen og velger de beste tilbudene ut i fra kriteriene som de selv har satt. Ofte utgjør kvalitet et sted mellom 60 og 70 prosent, mens pris og andre krav som for eksempel samarbeid med kommunen utgjør resten. Dermed handler bruk av konkurranse mest om å øke kvaliteten, mens kostnadseffektivitet kommer i andre rekke. I Bergen har man for eksempel gjennomført konkurranseutsetting av hjemmetjenestene utelukkende på kvalitet, til fastsatt pris.

Private leverandører som leverer helse- og omsorgtjenester ønsker også først og fremst å konkurrere om å levere best kvalitet. Økland bør merke seg at Oslo kommune har mange års erfaring med konkurranse på drift av sykehjem. En rapport utført av Oslo Economics (Sykehjemsdrift i Oslo – effekten av konkurranse, 2012) viste at kvaliteten i snitt var noe høyere på konkurranseutsatte sykehjem.

I det hele tatt viser erfaringen fra norske kommuner som samarbeider med private at et større mangfold av ideer og driftsmåter gir et godt sammenligningsgrunnlag. Dette har betydning for utvikling av kvaliteten. Konkurranse bidrar til nytenkning på alle områder, også innen eldreomsorgen.

(Innlegget stod på trykk i Rogalands Avis 7. mai 2014)

Private sykehus - en trussel mot velferden?

For noen dager siden ble en god venn av meg lagt under kniven. Kneet måtte opereres etter en uheldig sklitakling i hagen. Haltende måtte han konstatere at han som 45-åring ikke kunne hamle opp med noen av sine tre fotballsparkende sønner, ikke en gang i et lokaloppgjør. Poenget mitt er ikke hybris blant middelaldrende menn i villahager. Det handler om noe langt mer alvorlig, nemlig behandlingskøer i helsevesenet.

Min venn ble forespeilet svært langt ventetid på den nødvendige kneoperasjonen. Planen om Chicago Marathon i oktober gikk rett i vifta. (Vi løper nemlig maraton sammen, men hittil bare i partallsår. Nå må vi fravike et innarbeidet prinsipp og omstille oss til 2015. Nuvel.)

Min venn hadde griseflaks og fikk slippe raskt til på den private Ringvollklinikken. I tillegg til fascinasjonen over morfinrusen (som visstnok nesten gjorde det verdt å operere det andre kneet også) hadde han bare lovord om behandlingen. Kirurgen, Trygve Kase, er også blogger og har ved flere anledninger påpekt hvordan private tilbydere av helsetjenester kan bidra til reduserte køer.

Kase hadde over tyve års erfaring fra det offentlige helsevesenet før han gikk til privat sektor. I sin blogg forteller han om hvordan han i det offentlige "med mye strev" utførte 5 operasjoner i uken. I det private sykehuset utfører han 25 tilsvarende operasjoner i uken (!).

"Returnerer jeg til offentlig sektor vil altså 20 pasienter i uken ikke få behandling!", skriver han.

Ikke nok med det. Han utfører operasjonene 60 prosent rimeligere enn i det offentlige(!)

Allikevel er det altså fremdeles politikere, tro det eller ei, som mener Trygve Kase og hans kollegaer i private klinikker har et "sugerør i felleskassa" og "skummer fløten". De representerer angivelig en "trussel mot velferdsstaten" og er eksponenter for "amerikanske tilstander" og "lommebokvelferd".

I oktober 2015 stiller min venn og jeg til start i Chicago Marathon - takket være en privat klinikk som kuttet operasjonskøen.

- Det er ju för faen folk som ska ta sig til jobbet!

Jan Sundling, styreleder i Nordens største jernbaneselskap, SJ AB, er svært tydelig om hva han mener om konkurranse som virkemiddel. I et intervju i Jernbanemagasinet (2/2014) er budskapet klinkende klart: - Vi blir alle bedre av konkurranse. Alt er blitt bedre, sier han i intervjuet og sikter til utviklingen i svensk jernbanedrift siden år 2000.

Sundling peker på at hele Jernbane-Sverige har blitt tvunget til å endre holdninger siden det ble åpnet for konkurranse og Trafikverket (Jernbaneverket) ble splittet fra SJ. For meg som pendler med tog daglig og som alt for ofte må overhøre de samme gamle unnskyldningene for hvorfor toget er forsinket, er det nesten rørende når Sundling påpeker (det vi pendlere for lengst har skjønt) at Trafikverket må lære seg å forholde seg til kunder: - De må forstå hva det innebærer for folk å komme 15 minutter for sent på jobben eller at godskunder ikke får godset sitt.

Sundling mener konkurranse om togdrift er en suksess i Sverige. Problemet, ifølge Sundling, er at den ene kunden – Trafikverket – ikke er tilstrekkelig kompetent og moderne.

Sundling, altså sjefen for den tidligere monopolisten, vet at konkurransen gir kundene valgfrihet: - Kundene vil bli lykkelige fordi de kan velge bort SJ hvis de er misfornøyde med oss og kan reise med noen andre. Så får man bli bedre da, konkluderer han.

Nå forbererder han SJ på sterkere konkurranse i år. Togstrekningen mellom Göteborg og Stockholm er spesielt interessant for flere aktører. Sundling sier i intervjuet at han forbereder organisasjonen på at konkurransen om kundene blir tøffere. Det vil medføre slanking av organisasjonen og kostnadskutt - i praksis mer tog for pengene.

- Det er ikke samfunnsøkonomisk bra med et monopolselskap som er blitt for velfødd og kostbart, og som bare er sånn halvinteressert i kunden. Får du konkurranse, utfordrer du systemet, sier Sundling til Jernbanemagasinet.

Jeg ønsker Sundling lykke til og håper svenskene inspirerer til fremdrift for vår egen regjerings ambisjoner om å benytte konkurranse som virkemiddel. Det bør gå fortere enn toget, for å si det sånn. Uansett hva NSB måtte påstå så går det ikke alltid et tog. Alle pendlere vet det. Jeg er lei av et evig "Blame Game" mellom Jernbaneverket og NSB. Innfør konkurranse - la kundene få stemme med føttene! Vi kan da ikke akseptere at svenskene blir flinkere enn oss!


Her er også en god kommentar fra en annen togpendler og NHO-direktør, Petter Haas Brubakk om hvorfor konkurranse vil gjøre jernbanen bedre.


(Intervjuet jeg refererer til stod på trykk i Jernbanemagasinet nr 2/2014)

Del 3 om Sola: Fagforbundet feiler

Debatten ruller videre i Solabladet. Siste innlegg fra min side i debatten stod på trykk i dagens avis. Sola kommune har massivt borgerlig flertall så denne saken bør ikke være veldig kontroversiell i kommunestyret. Dette er siste ord fra meg i Solabladet med mindre responsen er så rabiat og full av feil at jeg må på igjen:



Ingvild Hansen, fra Fagforbundet og Sola SV, hevder i avisen (30.01) at jeg desinformerer. Jeg forventer ikke at en sosialist skal heie frem økt samarbeid mellom privat- og offentlig sektor. Derimot bør man kunne forvente et noe høyere presisjonsnivå fra en som representerer Fagforbundet.

La oss se nærmere på Hansens påstander om desinformasjon fra min side. Hansen hevder jeg tar feil om Oslo og kvalitet. Faktum er at de konkurranseutsatte sykehjemmene scoret best på det sammenlagte kvalitetsmålet i 2010 og 2011, mens de ideelle scoret marginalt bedre i 2012. Dette fremgår av Oslo Economics-rapporten som er tilgjengelig på vår hjemmeside (nhoservice.no)

De kommunalt drevne sykehjemmene har scoret litt lavere enn de kommersielle og de ideelle de siste tre år, uten dermed sagt at kvaliteten er dårlig. Faktum er at kvaliteten har økt i Oslo etter at man begynte med konkurranseutsetting og kvalitetsmålinger på begynnelsen av 2000-tallet. Det er jo også hele poenget med konkurranse. Det fører til at alle skjerper seg og yter sitt beste.

Igjen er poenget at Oslo, i motsetning til de fleste kommuner i landet, måler kvaliteten på eldreomsorgen systematisk. Måling, etter objektive og subjektive kriterier, er en forutsetning for å få kunnskap om status slik at man kan jobbe med forbedringer. Alle kommuner, uten unntak, bør måle kvaliteten på tjenestene de yter innbyggerne.

Hansen nevner Ammerudlunden sykehjem som ble drevet av Adecco Helse som "bevis" på at Oslo ikke har lykkes med konkurranse. NHO Service forsvarer selvsagt ikke de brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven som ble avdekket på sykehjemmet drevet av Adecco Helse. Men, vi forsvarer heller ikke de over 26 000 bruddene på de samme reglene i Trondheim kommune, eller bruddene på arbeidstidsreglene som ble avdekket i Moss kommune i 2011. Poenget er at lovbrudd er uakseptabelt uansett om det skjer i privat eller offentlig sektor. Men, når Finnehaug først trekker frem Adecco Helse og Ammerudlunden sykehjem, så hører det med til historien at dette sykehjemmet hadde de mest tilfredse beboerne og pårørende.

Hansen hevder at pensjonsordningene for de ansatte på privatdrevne sykehjem er "elendige". Det er en utrolig påstand. I så fall har alle ansatte i privat sektor i landet elendige pensjonsordninger. Selvsagt er det ikke slik. Faktum er privat sektor gjennomførte pensjonsreformen og har pensjonsordninger i tråd med arbeidslinjens prinsipper om å stimulere til å stå lenger i arbeid.

Det er også slik at arbeidstakere i privat sektor med innskuddsbasert pensjon kan få betydelig mer utbetalt i pensjon når de går av med pensjon ved 67 år enn de som jobber i offentlig sektor. Det gjelder både for ansatte som starter yrkeslivet i offentlig sektor og som senere går over til privat bedrift, og for dem som har jobbet i privat sektor hele livet.

Men, Hansen har rett i at det er urettferdige sider ved dagens pensjonsordninger. Derfor må offentlig sektors pensjonsordninger tilpasses pensjonsreformens prinsipper. Dette er ikke minst en utfordring til Regjeringen. Dagens to ulike pensjonssystemer hindrer mobilitet mellom offentlig og privat sektor.
Utfordringene i eldreomsorgen fremover tilsier at vi ikke kan ekskludere tilbydere av tjenester som kan dokumentere at de leverer god kvalitet og effektiv ressursbruk.

(Innlegget stod på trykk i Solabladet 4.feb. 2014)

Mer om pensjon og forskjeller mellom innskudds- og ytelsespensjon her.

Del 2: NSF og sykehjem. Alle gode krefter - kvalitet er målet

Sola kommune vurderer å konkurranseutsette et sykehjem. NSF, ved hovedtillitsvalgt Marit Hay advarer kommunen mot dette. Hay og jeg debatterer i Solabladet igjen:

Hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund, Marit Hay, gjentar i Solabladet (16.01) budskapet om at private drivere av sykehjem utelukkende er opptatt av fortjeneste. Hennes allergi mot privat sektor er åpenbart langt fremskreden. Det er trist og bakstreversk dersom NSFs holdning er å stenge for økt mangfold og nytenkning når vi vet at kommunesektoren har store utfordringer i å løse fremtidens velferdsoppgaver.

Enhver privat bedrift er avhengig av å ikke gå med tap, det gjelder også for privatdrevne sykehjem. Det samme gjelder for eksempel også for fastleger og tannleger. Det er da ingen som mistenker dem for kun å være opptatt av "profitt"? De driver nødvendig og god pasientbehandling på lik linje med sykepleiere og helsefagarbeidere. En ansatt sykepleier i et privatdrevet sykehjem har like varme hender som en ansatt på et kommunalt drevet sykehjem.

Hay tar feil når hun hevder at det står "multinasjonale selskaper" bak de fleste privatdrevne sykehjemmene i landet. Den største aktøren er faktisk heilnorsk og gjør det så godt at de får drive sykehjem og pasienthoteller i våre naboland. Norge trenger flere vellykkede eksportbedrifter, også i tjenestesektoren. De andre "store" aktørene i Norge er for øvrig svenske.

Sola kommune har våget å tenke nytt om hvordan de kan få mer velferd for dagens ressurser. Det er grunnleggende positivt. Det er ingen motsetning mellom konkurranse i sykehjemstilbudet og kvalitet i driften.

Jeg har i et tidligere innlegg i denne debatten vist til Oslos gode erfaringer med private tilbydere, både med hensyn til kvalitet og ressursbruk. Sola bør selvsagt også trekke veksler på Stavangers erfaringer med privat sykehjemsdrift.

I det hele tatt viser erfaringen fra norske kommuner som samarbeider med private at et større mangfold av ideer og driftsmåter gir et godt sammenligningsgrunnlag. Dersom Sola konkurranseutsetter et sykehjem har de grunnlag for å sammenligne driften ved kommunal egenregi og privat drift. Dette gir igjen grunnlag for læring og dermed forbedringer i kommunens eldreomsorg.

Det er fristende å spørre hvordan NSF ser for seg å opprettholde kapasiteten, og forbedre kvaliteten i kommunehelsetjenesten uten å slippe til alle gode krefter?

Marit Hay og jeg er åpenbart uenige om privat sektors rolle. Men, vi er samtidig helt enige om at kvaliteten på eldreomsorgen er det viktigste. Vi oppnår en bedre eldreomsorg dersom det etableres en felles forståelse i kommunene om hva som er god kvalitet i eldreomsorgen. Kvalitetsbegrepet må derfor fylles med nasjonale og målbare objektive kriterier. Det er et viktig mål som NHO Service gjerne samarbeider med NSF om.

(artikkelen stod på trykk i Solabladet 28.01.2014)

NSF og sykehjem på anbud

Sola kommune vurderer bruk av konkurranse om driften av et nytt sykehjem. Lokal hovedtillitsvalgt i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Marit Hay, argumenterer heftig men grovt feilaktig imot konkurranse som virkemiddel i sitt innlegg om temaet i Solabladet 9. januar.

For det første er det lite relevant å vise til forskning på kommersiell sykehjemsdrift i USA, slik hun gjør. USA har et helt annerledes velferdssystem enn det vi har i Norge. Det er mer nærliggende å se til erfaringer med sykehjem på anbud i Norge.

Oslo Economics har analysert utviklingen i kostnader og kvalitet for konkurranseutsatte og ikke-konkurranseutsatte sykehjem i Oslo over ti år - fra år 2000 til 2010. Konklusjonene er at Oslo kommune har frigjort om lag 180 millioner kroner samtidig som de konkurranseutsatte sykehjemmene scorer best på kvalitet. Kvalitet er det selvsagt det viktigste. Dette er den grundigste studien så langt rundt effekten av konkurranseutsetting av sykehjem her til lands. Konklusjonene er entydig positive. Sykehjem på anbud har vært en suksess i Oslo.

I Oslo stilles det strenge krav til kvalitet og bemanning når man konkurranseutsetter sykehjem, herunder også krav til kompetanse hos de ansatte. Det bør selvsagt også Sola kommune gjøre.

Marit Hay påstår allikevel at kommersielt drevne sykehjem kom dårlig ut i en bruker- og pårørendeundersøkelse som Oslo kommune gjorde ved sine 44 sykehjem i 2012 (publisert i 2013). Det er feil. De konkurranseutsatte sykehjem og de kommunalt drevne sykehjem fikk begge en gjennomsnittlig score på 3,33 i disse to undersøkelsene. (En karakter mellom 3 og 4 betyr at brukerne er fornøyde). Ser man på disse brukerundersøkelsene alene blir konklusjonen at de private drev mer effektivt i 2012 til samme kvalitet som kommunen.

La meg slå fast følgende faktum: Marit Hay og NSF har ingen norske forskningsfunn i ryggen når hun i tittelen i sitt innlegg insinuerer at pasientsikkerheten settes i fare ved konkurranseutsetting av sykehjem.

Marit Hay ber kommunepolitikerne i Sola drar til Os kommune for å høre hvorfor kommunen selv overtar driften av et sykehjem etter at det var privat drevet noen år. Her er vi helt enige. Os kommune vil nemlig vise at konkurranse som virkemiddel for bedre eldreomsorg virker. Fagforbundets hovedtillitsvalgte i Os, Jonny Christensen, innrømmet til Klassekampen (21.05.13) at konkurranse hadde fått kommunen til å skjerpe seg.

Bedriftene i NHO Service betaler tarifflønn i henhold til inngåtte overenskomster med henholdsvis Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet. Lønnsnivået i private omsorgsbedrifter er med andre ord avtalt mellom partene i arbeidslivet.

Det kan synes som om fakta er nytteløst i møte med ideologiske skylapper og allergi mot privat sektor. Ved at Sola kommune satser på konkurranse som virkemiddel kan man frigjøre ressurser til å få flere sykehjemsplasser og hjemmehjelpstjenester ut av de samme skattekronene - mer velferd for pengene. Forhåpentlig står ikke ideologi og desinformasjon i veien for gode velferdsløsninger.

(artikkelen stod på trykk i Solabladet 14.01.2014)