Herning feiler om privat drift

Linn Herning fra organisasjonen "For Velferdsstaten" kjemper en utrettelig kamp mot samarbeid mellom offentlig og privat sektor i kommunene. Organisasjonen lever av å bekjempe reformer i offentlig sektor som involverer næringsliv.

I en bok med bilder av kakerlakker og blodigler på omslaget, for å illustrere bedrifter som leverer tjenester til offentlig sektor, krever hun å bli tatt alvorlig som en formidler av et nøytralt syn.
En rapport, (Sykehjemsdrift i Oslo – effekten av konkurranse, 2013) utarbeidet av det anerkjente selskapet Oslo Economics, og viser effekten på kvalitet og ressursbruk i Oslo som følge av konkurranse på drift av sykehjem, blir av Herning avfeid som propaganda og "kjøpte konklusjoner" fordi NHO Service var oppdragsgiver. Samtidig forventer hun å bli trodd på at hennes egen bok, utgitt av det sosialistiske forlaget Manifest, må tolkes som et objektivt og faktabasert innlegg i debatten.

Rapporten som bygger på Sykehjemsetaten i Oslos egne tall og viser at konkurranse på sykehjemsdrift har gitt meget gode resultater, passer ikke inn i Hernings ideologiske virkelighet. Selvsagt må hun så tvil om den. Hun forventer også å bli tatt alvorlig når hun i avisen (19 juni) bombastisk hevder at "ingen forskning viser at kvaliteten blir bedre når man konkurranseutsetter et sykehjem, tvert imot blir det dårligere pga lavere fagkompetanse og lavere bemanning".

Herning har derimot rett i at vi har for lite forskning på området. Vi trenger mer kunnskap om dette. Kunnskap knuser ideologisk baserte myter. Den nevnte rapporten bidrar til nettopp dette.  

Vi vet også dette med sikkerhet: Privatdrevne sykehjem har i snitt langt lavere sykefravær enn sykehjem i kommunal egenregi. Privatdrevne sykehjem har like stor andel ansatte med fagutdanning som kommunene, og de har ingen problemer med rekruttering av dyktige ansatte. Et kjennetegn ved kommuner som har konkurranseutsatt tjenester i eldreomsorgen er at de måler kvaliteten på tjenestene. Alt for få kommuner gjør dette i dag. NHO Service ønsker at alle kommuner systematisk måler kvaliteten på tjenestene de har ansvaret for, uavhengig av hvem som leverer tjenestene på deres vegne. 

(Innlegget stod på trykk i Haugesunds Avis 23.06.2015)

Kontanter - enten vi vil eller ikke?

Kai A. Olsen, fortsetter sin kamp for et kontantfritt samfunn i avisen 6. juni. Skeptikere til dette, som meg, er ifølge Olsen de som ønsker at "verden forblir slik den alltid har vært". Det er tøv og en grov forenkling. Poenget mitt er at utviklingen bør være styrt av etterspørselen i hele markedet – ikke av enkeltnæringers særinteresser. Jeg er en entusiastisk teknologioptimist som ser mange fordeler ved å flytte penger i form av bits og bytes fremfor sedler og mynter.

Teleselskaper utvikler hele tiden spennende nye betalingsløsninger i samarbeid med banker. Det er en utvikling styrt av markedet, slik det bør være. Men, i motsetning til Olsen vil jeg ikke frata dem, som av ulike hederlige grunner ønsker det, muligheten til å betale med kontanter. Det er det som skiller oss: en etterspørselsstyrt utvikling som sikrer valgfrihet for alle, kontra en styrt utvikling som tjener interessene til enkeltnæringer.

Det er heller ikke vanskelig å gjette seg til hvilken næring som har størst interesse av å bli en del av alle pengetransaksjoner. Hvorvidt det kan få betydning for omfang av, og nivå på, betalingsgebyrer vil jeg ikke spekulere i.

Olsen blåser av mitt poeng om at det fremdeles ikke finnes noe annet fullgodt betalingsmiddel som sikrer anonymitet. Svært få oppgir nemlig ønsker om anonymitet som et motiv for å bruke kontanter, hevder han. Det har han rett i. Men, vi vet også fra andre undersøkelser om holdninger til personvern at de fleste nordmenn dessverre er lite opptatt av dette. Personvern er da ikke mindre viktig av den grunn? Om det er én prosent eller hundre som oppgir anonymitet som viktig er uvesentlig. Mulighet til anonymitet er like fullt en viktig verdi i et åpent samfunn.

Olsen skriver at hans hovedpoeng er at vi går mot et kontantløst samfunn "enten vi vil eller ikke!" Jeg synes ikke folkets vilje er uten verdi. Men, her er vi åpenbart uenige.

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 22.06.2015)

Mytene om "velferdsvampyrene"

Morten Strøksnes hevder i Bergens Tidenden  (22.05) at det foregår en storstilt "privatisering av velferdsstaten" og bruker karakteristikker som "barnehagegrossister", "eldrehjemshaier" og "velferdsvampyrer" for å beskrive dem han mener systematisk undergraver velferdsstaten. Han har åpenbart slukt hele menyen av myter på ytterste venstre fløy. Han viser til en kommende bok av Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten". Hvorvidt den sprer myter om privat sektor vet jeg egentlig ikke. Boken er ennå ikke i handelen.  Derimot vet jeg at Herning og organisasjonen hun tilhører er ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat sektor. Jeg har ingen overdrevne forventninger til en nyansert fremstilling.

Påstanden om at det eksisterer en "stor maskin som skaper velferdsprofitørene" – en slags konspirasjon av høyrekrefter godt hjulpet av ansiktsløse kapitalister, kan avkreftes. Noen av selskapene som leverer tjenester til norske kommuner er svenske og store, men de fleste er norske og små. Faktisk, og det bør vi være stolte av, finnes det også norske leverandører av dokumentert gode tjenester som leverer tjenester i utlandet. Nordiske selskaper er faktisk så dyktige at de eksporterer tjenester til flere europeiske land. Det store flertallet av private bedrifter som konkurrerer om å levere best mulige tjenester til norske kommuner, er startet og eid av personer med lang erfaring fra offentlig sektor. I likhet med andre gründere har de ideer om hvordan man kan gjøre ting annerledes og bedre. De tar en sjanse og forlater trygge jobber i det offentlige for å realisere drømmer. Jeg kjenner dem, Strøksnes, og kan love deg at dette definitivt er de "selvstendige, iherdige og nysgjerrige ekte kapitalistene" du skriver at du liker.

Private tjenesteleverandører bidrar til å nå viktige velferdsmål hver dag. Enten det dreier seg om å sikre full barnehagedekning, utvikling av demensomsorg, fritt brukervalg i hjemmebaserte tjenester eller sykehjem. Selvsagt tar de betalt for jobben de gjør og selvsagt betaler de også skatt. Private bedrifter kan levere dokumentert gode tjenester til lavere eller samme kostnad for skattebetalerne som hva kommunene selv er i stand til. Har Strøksnes fundert på hvorfor vi aksepterer at norske kommuner ikke anstrenger seg mer for å få mer velferd ut av knappe ressurser? Istedenfor å effektivisere egne tjenester tyr mange kommuner til eiendomsskatt isteden.

Strøksnes hevder at tilhengere av samarbeid mellom offentlig- og privat sektor bevisst unngår ordet "privatisering". Isteden brukes positivt ladede begreper som "valgfrihet" og "mangfold". Det er fordi ingen velferdstjenester har blitt privatisert. Ved privatisering overlates tjenesten til et marked hvor tilbud og etterspørsel avgjør. Ved konkurranse om å utføre tjenester på vegne av det offentlige blir tjenesten offentlig finansiert og det offentlige har ansvaret overfor brukeren. Valgfrihet fordrer noe å velge mellom. Brukervalg i hjemmetjenestene har gjort det mulig for brukere å velge den leverandøren som har det tilbudet som passer den enkelte best. Konkurranse om å levere best mulige tjenester er en konkurranse om kvalitet.

Alt for få kommuner lar private konkurrere om å levere best mulige tjenester til innbyggerne. Alt for få kommuner har innført fritt brukervalg. Alt for få kommuner måler kvaliteten på tjenestene sine. Alt for få kommuner har kunnskaper om hva tjenestene de leverer faktisk koster. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige velferdsproblemet.

(artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 1. juni 2015)

http://www.bt.no/meninger/debatt/Myten-om-velferdsvampyrene-3372220.html

 

Les også Heidi Nordby Lundes (H) gode innlegg i saken i BT: http://www.bt.no/meninger/debatt/Beksvart-velferdssosialisme-3370531.html