Morten Strøksnes hevder i Bergens Tidenden (22.05) at det foregår en storstilt
"privatisering av velferdsstaten" og bruker karakteristikker som
"barnehagegrossister", "eldrehjemshaier" og
"velferdsvampyrer" for å beskrive dem han mener systematisk
undergraver velferdsstaten. Han har åpenbart slukt hele menyen av myter på
ytterste venstre fløy. Han viser til en kommende bok av Linn Herning i
organisasjonen "For Velferdsstaten". Hvorvidt den sprer myter om
privat sektor vet jeg egentlig ikke. Boken er ennå ikke i handelen. Derimot vet jeg at Herning og organisasjonen hun
tilhører er ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat
sektor. Jeg har ingen overdrevne forventninger til en nyansert fremstilling.
Påstanden om at det eksisterer en "stor maskin som
skaper velferdsprofitørene" – en slags konspirasjon av høyrekrefter godt
hjulpet av ansiktsløse kapitalister, kan avkreftes. Noen av selskapene som
leverer tjenester til norske kommuner er svenske og store, men de fleste er
norske og små. Faktisk, og det bør vi være stolte av, finnes det også norske
leverandører av dokumentert gode tjenester som leverer tjenester i utlandet.
Nordiske selskaper er faktisk så dyktige at de eksporterer tjenester til flere
europeiske land. Det store flertallet av private bedrifter som konkurrerer om å
levere best mulige tjenester til norske kommuner, er startet og eid av personer
med lang erfaring fra offentlig sektor. I likhet med andre gründere har de
ideer om hvordan man kan gjøre ting annerledes og bedre. De tar en sjanse og
forlater trygge jobber i det offentlige for å realisere drømmer. Jeg kjenner
dem, Strøksnes, og kan love deg at dette definitivt er de "selvstendige,
iherdige og nysgjerrige ekte kapitalistene" du skriver at du liker.
Private tjenesteleverandører bidrar til å nå viktige
velferdsmål hver dag. Enten det dreier seg om å sikre full barnehagedekning,
utvikling av demensomsorg, fritt brukervalg i hjemmebaserte tjenester eller
sykehjem. Selvsagt tar de betalt for jobben de gjør og selvsagt betaler de også
skatt. Private bedrifter kan levere dokumentert gode tjenester til lavere eller
samme kostnad for skattebetalerne som hva kommunene selv er i stand til. Har
Strøksnes fundert på hvorfor vi aksepterer at norske kommuner ikke anstrenger
seg mer for å få mer velferd ut av knappe ressurser? Istedenfor å effektivisere
egne tjenester tyr mange kommuner til eiendomsskatt isteden.
Strøksnes hevder at tilhengere av samarbeid mellom
offentlig- og privat sektor bevisst unngår ordet "privatisering".
Isteden brukes positivt ladede begreper som "valgfrihet" og
"mangfold". Det er fordi ingen velferdstjenester har blitt
privatisert. Ved privatisering overlates tjenesten til et marked hvor tilbud og
etterspørsel avgjør. Ved konkurranse om å utføre tjenester på vegne av det
offentlige blir tjenesten offentlig finansiert og det offentlige har ansvaret overfor
brukeren. Valgfrihet fordrer noe å velge mellom. Brukervalg i hjemmetjenestene
har gjort det mulig for brukere å velge den leverandøren som har det tilbudet
som passer den enkelte best. Konkurranse om å levere best mulige tjenester er
en konkurranse om kvalitet.
Alt for få kommuner lar private konkurrere om å levere best
mulige tjenester til innbyggerne. Alt for få kommuner har innført fritt
brukervalg. Alt for få kommuner måler kvaliteten på tjenestene sine. Alt for få
kommuner har kunnskaper om hva tjenestene de leverer faktisk koster. Det er ikke
konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det
virkelige velferdsproblemet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar