Lavere skatter - Høyres evige oppdrag og heia Heidi!

- Jada, det er noen som vil kutte i offentlig sektor, inntil de må være med i kuttene, svarte statsminister Erna Solberg på avisens spørsmål om det bør kuttes i offentlig sektor for å kunne redusere skatter. Hva mente hun egentlig?

Er ikke lavere skatter viktig lenger for partiet hvis evige oppdrag er å sørge for moderasjon og tilbakeholdenhet i offentlig pengebruk?

Et parti som målbærer et alternativ til den sosialdemokratiske logikken om at ethvert samfunnsproblem krever en post i statsbudsjettet, eller?

Det er ingen tvil om at det finnes mange viktige formål som tilsier store offentlige utgifter i årene fremover. Alle er enige om det. Jeg kjenner Høyre som et parti som mener at  skatt er mer enn et praktisk spørsmål om velferdsstatens evne til å løse stadig større oppgaver.

Det handler grunnleggende om politikkens grenser og skepsis til troen på en kollektiv fornuft.

Det handler om å ha tiltro til at andre fellesskap enn dem som er finansiert av det offentlige kan finne gode velferdsløsninger.

For det har aldri vært slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. Følgelig kan Høyre heller ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.

Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats.

- Med mindre Høyre mener at offentlig sektor er perfekt organisert, bør vi kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået, uttaler Høyres finanspolitiker Heidi Nordby Lunde til DN.

Jeg er helt enig med Heidi og ønsker Høyres Landsmøte en god og prinsipiell skattedebatt.

NB! Husk at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste!

 

 

Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 

Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016)