Folkhemmet for valgfrihet - ingen vei tilbake

Det svenske sosialistpartiets leder, Lars Ohly, har nylig gitt uttrykk for skuffelse over at Sosialdemokratene og Miljøpartiet ikke vil si nei til at private selskaper som leverer tjenester til det offentlige skal kunne drive med fortjeneste. Lars Ohly har imidlertid ikke sagt at han vil stoppe moderniseringen av offentlig sektor ved å forby brukervalg og konkurranseutsetting.

Neste år er det riksdagsvalg i Sverige. Nå gjelder det å gjøre seg attraktive for velgerne. Selv en gammel kommunist som Ohly (som aldri har tatt avstand fra sin tidligere støtte til hele bøtteballetten av venstreradikale mordere - også kalt "frihetskjempere") våger ikke å reversere utviklingen i retning av økt valgfrihet og et større mangfold av leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester.

Svenskene ønsker seg nemlig valgfrihet. En meningsmåling utført av United Minds viser at 67 pst av svenskene synes det er bra at det finnes både friskoler og kommunale skoler.

Undersøkelsen viste at det er stor forståelse i befolkningen for at private selskaper må beregne seg en viss fortjeneste. 60 pst sier at de vil velge bort tjenesteleverandører som beregner seg for stor fortjeneste. Så enkelt er det jo. Med brukervalg har man stemmerett med føttene - man kan velge bort alternativer man ikke liker. Se flere kommentarer til undersøkelsen her

I Sverige vurderer nå 75 kommuner å innføre brukervalg for hjemmebaserte tjenester. Over 50 av disse kommunene er styrt av rødgrønne politikere (!) Jada, "en annen verden er mulig" :)

Konkurranse for velferd - ny artikkel i Minerva

"Velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Og det finnes ingen holdbar prinsipiell innvending mot å la gevinsten havne i lommene til privatpersoner. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdsstilbud."

Nei, dette er ikke hentet fra NHOs politiske program. Det er den tidligere svenske finansministeren og sosialdemokraten, Kjell Olof Feldt, som skrev dette (i Dagens Nyheter i 2006). Sitatet viser en befriende pragmatisk og løsningsorientert tilnærming til velferdsstatens utfordringer. Selvsagt kunne mange norske politikere sagt det samme, men svenskene har lenger erfaring med konkurranseutsetting enn oss. Hos oss ender debatten alt for ofte i en ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn befeste motsetninger.

Jeg har skrevet en artikkel i Minerva om behovet for å slippe til private selskaper for å sikre bærekraften i vår velferdsmodell.

Følg forøvrig med på Minervas hjemmeside - dette er i følge Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås landets mest spennende tidsskrift.

Civita og den nye høyrebølgen

Marie Simonsen skriver i Dagbladet (7.mai) i anledning Høyres Landsmøte: "...Det er ikke vanskelig å se en direkte linje fra deres (les Civitas og Minervas) aktiviteter de seinere åra til Høyres ideologiske gjenoppvåkning. Når folk sier at Høyre endelig diskuterer politikk og er på ballen igjen, er inntrykket like gjerne skapt av Civitas mange frokostmøter, utgivelser og kronikker som utspill fra Stortinget. Partiet som er en ihuga forsvarer av konkurranse, har igjen fått hard konkurranse om hva som er god Høyre-politikk." Videre skriver Simonsen at "Civita står for en klarere markedsliberalistisk linje enn Høyre. Tankesmias innvandringssyn er uforenlig med FrPs, og smia har også mobilisert mot datalagringsdirektivet."

Dette må være noe av det klokeste Marie Simonsen har skrevet :-) MEN, det er viktig å understreke at Civita ikke er Høyres forlengede arm, eller Høyres utredningsinstitutt. Civita har hele tiden lagt stor vekt på å favne bredt. Man har invitert liberalt innstilte mennesker fra alle partier til å delta på seminarer og kurs i politikk og filosofi. Civita har fungert som et slags politisk verksted, en partipolitisk nøytral arena, for intellektuelt nysgjerrige mennesker fra mange partier. Civita har kritisert til høyre og til venstre, og dermed har man også lykkes med å bli relevant i samfunnsdebatten. Civita er ikke forutsigbare. Takhøyden er stor, men det er en rød tråd i budskapene fra Civita: Det handler i bunn og grunn om menneskeverd. Når Civita engasjerer seg for mikrokreditt, menneskerettigheter, frihandel, fri innvandring, statsfrie rom, individuell frihet, personvern eller lavere skatter, så handler det i bunn og grunn om enkeltmenneskers frihet og skepsisen til "kollektiv fornuft".

Nå må vi fylle høyrebølgen med innhold slik at den ikke avtar i styrke. Civita er en viktig innholdsleverandør, men tankesmien skal stå fritt til å utfordre partiet. Noen bør skrive om den fundamentale forskjellen det er i forholdet mellom aktørene på borgelig side og aktørene på venstresiden. Det er ingen i Civita eller NHO som kan diktere hva partiene skal mene. Heldigvis for det.

David Cameron og "the hyper right-wing zeitgeist"

I boken "Cameron - The Rise of the new conservative" beskriver forfatterne (Francis Elliot og James Hanning) David Camerons politiske utvikling. Det er interessant lesning og bidrar til å svekke den utbredte oppfatningen av Cameron som en slags sentrumspolitiker. Fra 1988 til 1992 var Cameron ansatt ved partiets tankesmie - Conservative Research Department (CRD). Han begynte i jobben, sterkt påvirket av Margaret Thatchers politikk, og fant seg vel til rette i et miljø preget av en "hyper right-wing zeitgeist". Dette var et miljø hvor Thatcher ble omtalt som "Mother". CRD fungerte som en slags eliteskole for kommende stjerner i partiet. De fungerte som rådgivere og ble drillet i taleskriving og politisk notatskriving. Cameron ble kjent for å skrive kortfattet og effektivt - "to the point".

Cameron omgir seg med venner fra tiden i CRD. En av dem er Rachel Whetstone, som i følge forfatterne er en av de to som har hatt størst innflytelse på Camerons politiske utvikling. Rachel Whetsstone er ingen hvem som helst. Hennes morfar var Sir Anthony Fisher

Sir Anthony Fisher er kjent for alle med kjennskap til universet av liberale tankesmier. Det var Fisher som, inspirert av F.A. Hayek, startet den første liberale tankesmien i England: The Institute of Economic Affairs i London. Senere startet han The Atlas Foundation - en paraplyorganisasjon for liberale tankesmier over hele verden. Datteren til Fisher, Linda Whetstone, er i dag en innflytelsesrik person i det internasjonale liberale tankesmie-miljøet bl.a. gjennom sitt engasjement i Atlas Foundation. (Da jeg jobbet i Civita hadde jeg gleden av å treffe henne ved et par anledninger i Washington D.C. - en mildt sagt glødende liberalist). Linda Whetstones datter, Rachel, har de samme politiske holdninger som sin mor og morfar.

I følge forfatterne av denne første uatoriserte biografien om Cameron, stod Rachel Whetstone og David Cameron hverandre nær politisk. Whetstone overtok etter Cameron som leder av politisk avdeling i CRD. Da Cameron jobbet i medieselskapet Carlton hentet han inn Whetstone som "public affairs manager". Rachel Whetstone er også gudmor til Camerons sønn Ivan. I dag har hun en toppstilling i Google. Etter valget torsdag er det ikke utenkelig at Cameron ber henne om å komme tilbake til politikken.

David Cameron har blitt kritisert for å ha beveget partiet for langt mot sentrum. Jeg er ikke så sikker på at det er det han faktisk har gjort. Derimot har Cameron frigjort partiet fra stempelet "The Nasty Party" - han har "reformert for å bevare", som det heter blant konservative. Partiet har blitt "spiselig" og moderne - det virker som om de skjønner vår tids utfordringer. Skal man dømme etter denne første biografien så er ihvertfall jeg beroliget. Cameron fremstår her som en ideologisk fundert liberal-konservativ politiker med svært gode relasjoner til de mest oppegående liberale miljøene i universet av tankesmier (Atlas). Kort sagt "A safe and sound Tory", vel skikket for No. 10.

DDR og Det tredje riket

Skjønnmaling av DDR er noe av det verste jeg vet. Jeg hadde familie i dette latterlig umenneskelige landet og rakk å besøke landet to ganger før det opphørte å eksistere. Jeg har skrevet om mytene om sosialstaten DDR i Minerva tidligere. Se også artikkelen "DDR er ikke hva det var".

Mange mener at det blir feil å sammenligne "arbeider- og bondestaten" DDR med Hitlers Tredje riket. Jeg synes ikke det og gleder meg over at Bernt Hagtvet er enig med meg: "Alle ser de viktige forskjeller mellom DDR og Hitlers rike. DDR gjennomførte ingen folkemord og var ikke territorielt ekspansiv. Men begge regimene var massemobiliserende diktaturer rundt en klar utopisk visjon om fremtidssamfunnet og med en historieteori i bunnen. De forfulgte sine motstande systematisk og voldelig. SED-diktaturet skjøt ikke så rent få ved muren og ved sine grenser...Ikke Hitler, nei, men artsbeslektet." (Bernt Hagtvet i Morgenbladet 30.04.10)