Konkurranse, velferd og gevinstmotiver - på Sørlandet

Fædrelandsvennen trykket denne kronikken av meg i dag:


”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa legendariske Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950 og 60-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden. Spørsmålet er hvordan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan bidra til bærekraften i velferdsstater som tynges av økende forpliktelser. Dette angår også oljemarinerte nordmenn og debatten om den norske modellens fremtid.

Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Alle vet at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. For å si det med "NHO-språk" er konkurranse en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon, og behovet for innovasjon er ikke begrenset til privat sektor.

I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, ikke minst var det tilfelle i Trondheim kommune. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Ifølge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige.

Men vi har også fått en grunnleggende debatt om privat sektors plass i velferdsordningene – eller ”privat profitt eller velferd?”, som skeptikerne til privat sektor opportunt beskriver det som. Fjorårets avsløringer av brudd på arbeidsmiljøloven ble for noen en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Klassisk kapitalismekritikk i ny tapning eller bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.

NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør være noe av hensikten med Kostra at tallene også kan brukes til ulike typer av sammenligninger og statistikk som kan bidra til forbedringer. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.

Før man belaster innbyggere og næringsliv ved å stramme til skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser. Så pass bør vi kreve av våre folkevalgte som er vist tilliten til å legge beslag på store deler av samfunnets opptjente midler til vårt felles beste.

Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Derfor må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse bidrar til dette. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 8000 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden? Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?

Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. Ved å konkurranseutsette 20 prosent av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold og omsorg i Kristiansand, kunne man frigjort rundt 70 millioner kroner. Hele 90 prosent av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode – altså midler til mer velferd. De private leverandørenes andel etter skatt, 10 prosent, vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å utvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og ikke minst de innbyggerne som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente.

Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.

(Publisert i Fædrelandsvennen 19.04.12)