”Svaret er skattelettelser – hva var spørsmålet?” Omtrent slik er karikaturen på høyresidens politikk. Lave skatter fremstilles som et mål i seg selv. Men det er det ikke. Akkurat som venstresiden bør begrunne sitt standpunkt om høye skatter, må høyresiden forklare hvorfor skattene bør være lavere enn venstresiden vil ha dem.
Nå ser vi konturene av en ny skattedebatt. Det er bra! Den får frem viktige skillelinjer i politikken. Skatt er viktig fordi det også handler om mye mer enn verdier som kan telles.
De økonomiske argumentene for lavere skatter er velkjente, men ikke desto mindre viktige. Det er, og bør være, høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Det er også være en viktig oppgave for høyresiden å sørge for at ikke skattene blir så høye at de praktisk talt forsvinner i rent effektivitetstap.
Men det finnes også moralske argumenter for høyresidens syn. Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.
Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”rasere velferden”.
Men det finnes selvsagt andre verdifulle felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. En offensiv høyreside, som skal representere et alternativ, kan ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Det minner om en femti år gammel kritikk av velferdsstaten fra økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien. Han mente at velferdsstaten over tid stod i fare for å utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og selveierdemokratiet. Han mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg det sosiale ansvaret til en upersonlig stat. Dessuten ville andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert, forvitre. Kritikken er ikke helt på siden femti år etter.
Statens løfter om å være alt for oss (”felleskapsløsninger”), reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Derfor er lavere skatter viktig.
Det er viktig at vi også har en verdidebatt om skatt. Det er en skjebnesvanger logikk som oppstår når tilstrekkelig mange velgere oppdager at de faktisk kan stemme seg til makt over andres ressurser. Hvis det er mange nok som bare ved å avgi stemme på et parti, kan vente seg en rekke goder og fordeler, uten å måtte ta regningen selv, så vil de kanskje også gjøre det. Hvis dette i tillegg blir legitimert gjennom politisk retorikk om rettferdighet og felleskap, så gjør det alt enklere for dem som av moralske grunner vil ha problemer med å lempe egen regning over på andre. Det blir simpelthen legitimt, også for dem som har nok fra før, å leve av andres innsats. Det er moralsk betenkelig og undergraver fremtiden for velferdsstaten.
(artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar