Tidligere Stortingsrepresentant for AP, Signe Øye, markerer seg lokalt i Hobøl kommune som motstander av konkurranseutsetting. Hun angrep i den forbindelse arbeidet vi gjør i NHO Service. Jeg skrev følgende kommentar om saken i Smaalenenes Avis i dag:
Signe Øyes (Hobøl AP) omtale av arbeidet til NHO Service i avisen (5.12.) er så feilaktig at det ikke kan stå uimotsagt.
La meg først presisere at konkurranseutsetting og privatisering ikke er det samme. Ved å privatisere en kommunal tjeneste vil folk måtte betale for tjenesten av egen lomme. NHO Service ønsker ikke privatisering. Ved å konkurranseutsette en tjeneste vil kommunen fremdeles betale på vegne av innbyggerne, og kommunen har fremdeles ansvaret overfor brukerne.
Analysene til NHO Service, som er fritt tilgjengelige på vår hjemmeside, gir en god indikasjon på muligheter for økt produktivitet, også i Hobøl. Tallene er ingen fasit. Våre tall gir kommunen grunnlag for å gjennomføre sin egen grundige analyse, gjerne i samarbeid med KS.
NHO Service ønsker økt rom for samarbeid mellom private tjenesteleverandører og kommunene, men vi underslår aldri at mange kommuner er vel så effektive som de beste i privat sektor. Vår analyse for Hobøl indikerer et stort potensiale for at kommunens innbyggere kan få mer velferd for de samme pengene.
Øye hevder at forskning og erfaring viser at konkurranse ikke virker. Det er feil. Hun viser til Sverige og nevner blant annet en omstridt svensk rapport ("Konkurrensens konsekvenser" fra SNS, 2011), som angivelig viser at det er lite å hente på å konkurranseutsette tjenester. Kritikken mot denne rapporten fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket politisk ladede konklusjoner som rapporten ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial. Enda viktigere er undersøkelser som viser hvordan kvaliteten styrkes gjennom konkurranse.
Men, vi behøver ikke gå til Sverige for å finne dette. I en rapport fra Oslo Economics (2013) som undersøkete effekten av konkurranse på kvalitet og ressursbruk innen sykehjemsdrift i Oslo, kom det klart frem at konkurranse hadde gitt kommunen besparelser. Enda viktigere var at de konkurranseutsatte sykehjemmene i Oslo holdt høyest kvalitet.
Selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat. Øye bør imidlertid holde seg for god til å drive historieforfalskning. Skandalen i danske Farum kommune handlet om en ordfører som blandet sammen egen og kommunens økonomi. Det hadde aldri noe med konkurranseutsetting å gjøre.
Øye hevder at det er store og internasjonale selskaper som "er ute etter å tjene penger, masse penger på kort tid". Det er feil. Innen pleie og omsorg har konkurransen i Sverige ført til etablering av over 14 000 nye bedrifter. 90 % av disse bedriftene har færre enn 10 ansatte. Det er riktig at noen av selskapene har vokst seg store. Store bedrifter har styrke til å markere seg i utlandet og alle land trenger eksportbedrifter. Svenske bedrifter innen pleie og omsorg eksporterer tjenester for over ti milliarder kroner i året.
Signe Øye er sikkert enig i at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi tenke nytt også i kommunene.
(Innlegget stod på trykk i Smaalenenes Avis 11.12.2013)
onsdag 11. desember 2013
tirsdag 19. november 2013
Tanker om tenketanker og millioner - eller gratis råd til Agenda
LO skal angivelig spytte 12 millioner i kassen, og avisene melder at APs partisekretær Raymond Johansen er tungt involvert for å stable på bena en ny spennende tankesmie som kan gi Civita motstand. Agenda er navnet. Det er fristende å spørre om venstresiden er mest opptatt av penger, som vanlig. Det er store summer som stilles til rådighet.
Men, det er jo ikke første gang LO er involvert i en ny tankesmie for å hamle opp med Civita. Mener de selv at de har mislykkes med Manifest, Res Publica og Progressiv? Hva vil de egentlig oppnå? Mener de kanskje at de har hatt for lite kontroll med de nevnte tankesmiene? Tror de at en tankesmie med innflytelse blir til over natten, bare man har penger nok?
Jeg håper virkelig at det blir etablert en spennende tankesmie på venstresiden, som kanskje på sikt kan få den innflytelsen på venstresiden som Civita unektelig har oppnådd på borgerlig side. Men, da jeg leste at Arbeiderpartiets partisekretær og LO var involvert mistet jeg troen på at denne "gåsa noen gang kommer til å fly".
Jeg har erfaring med tankesmier. Jeg var med å etablere Civita og hadde i forkant av dette satt meg grundig inn i hva det er som gjør at noen tankesmier lykkes mens andre feiler.
En fellesnevner for vellykkede tankesmier er uavhengigheten av politiske partier. Total uavhengighet! Civita har aldri vært et underbruk av Høyre. Det er ingen partisekretærer som har kunnet styre Civitas agenda. Stikkordene er integritet og uavhengighet. Hvis Raymond Johansen vil Agenda vel bør han holde seg langt unna.
En tankesmie må for å være interessant kunne operere uten bindinger til partiers strategiske interesser. Har Raymond Johansen tenkt at Agenda skal kunne operere helt fritt uten noen føringer fra Youngstorget? Jeg tviler på det.
Så kan man innvende at Civita ble til fordi noen veldig rike mennesker og næringsorganisasjoner som NHO og Rederiforbundet så seg tjent med det. Det er delvis riktig. Men selve ideen om Civita var på plass lenge før finansieringen var i boks. Inspirasjonen var hentet fra utlandet. For meg var svenske Timbro og engelske Institute of Economic Affairs (IEA) de lysende stjernene i universet av tankesmier.
Min våte drøm var at Civita en gang skulle spille samme viktige rolle for den liberale høyresiden i Norge som Timbro og IEA hadde gjort i hhv. Sverige og Storbritannia. Poenget mitt er altså at ideen om en liberal tankesmie var nær ferdigutviklet da man fikk gjennomslag for at dette var noe å bruke penger på. Uten pengene hadde det ikke blitt noe av. Selvsagt ikke.
Jeg tør våge den påstand at Civita hadde vært historie for lengst dersom Høyres generalsekretær hadde vært initiativtager til tankesmien, og én enkelt aktør hadde puttet hele 12 millioner kroner i prosjektet uten at man på forhånd hadde en tydelig idè om hva man ønsket å gjøre. Idéen må komme først.
Det manglet ikke på mistenkeliggjøring i avisene da Civita var en realitet: "Rikmannsklubb som kjøper seg politisk innflytelse", "Libertas-spøkelset er tilbake" osv. Civita opererte utelukkende med private penger. Ikke et øre kom fra det offentlige. Vi ville ikke ha penger fra det offentlige. Dette var selvsagt veldig unorsk og i seg selv veldig suspekt for mange. Men, vi var helt åpne om Civitas agenda. Alt lå åpent på hjemmesiden. Delte man Civitas verdigrunnlag var man hjertelig velkommen til å bidra med penger, og heldigvis har vi en del samfunnsengasjerte liberale mennesker som ser verdien av å bidra til noe så lite økonomisk utbytterikt som en tankesmie. Civitas bidragsytere forstod vilkårene. Ingen kunne kjøpe seg meninger eller kronikker fra Civita.
Det er snart ti år siden Civita startet virksomheten i et "hull i veggen" i Akersgaten. Fra første stund var vi opptatt av å etablere noen faste arenaer som vi kunne utvikle over tid. Oscarsborgseminaret ble for eksempel arrangert første gang i 2004. Frokostmøtene hadde fra starten i 2004 mellom 60 og 80 deltagere hver gang. Vi ga ut bøker og forsøkte å komme i gang med hva vi mente en tankesmie burde gjøre. Det gikk selvsagt ikke helt uten heftige diskusjoner internt om prioriteringer og veivalg. Det er uungåelig og slik blir det sikkert også i Agenda.
Civita har vokst gradvis. Kvaliteten og produksjonen har økt år for år. Begrepet tankesmie fantes ikke i Norge før vi i Civita selv brukte ordet for å beskrive virksomheten. Vi oversatte rett og slett det svenske ordet tankesmedja. Svenskene hadde nemlig hatt en liberal tankesmie i over tyve år da Civita ble etablert. Man flyttet ut av de svært lite prangende første kontorlokalene i 2006 og inn i bedre lokaler rett bak Stortinget. I dag vet jeg ikke om noen annen tankesmie som i løpet av så få år har oppnådd så mye som Civita. Civita har brukt kortere tid enn nevnte Timbro og IEA på å få gjennomslag. Det sier ikke lite.
Drømmen om en innflytelsesrik borgerlig tankesmie har blitt til de grader oppfylt takket være Kristin Clemets ledelse. Uten henne hadde det ikke vært mulig. Kristin har en magisk tiltrekningskraft på flinke unge mennesker. Hun inspirerer og angir retning. Det er ingen diskusjon om Civitas liberale borgerlige idegrunnlag. Hun lager "tellekanter" i mangel av en bunnlinje, og får dyktige medarbeidere til å prestere med glede. Jeg tror ikke det finnes en organisasjon i landet som får så mye ut av svært begrensede ressurser som det Kristin får til i Civita. Det er kort sagt formidabelt. Verdt en studie i seg selv.
Poenget mitt med dette er å gi noen velmente råd til Agenda. Civita har brukt 10 år på komme dit man er i dag. Det er ekstremt kort tid sammenlignet med enhver annen tankesmie det er naturlig å sammenligne med. Jeg tror ikke Agenda vil klare dette noe fortere, for å si det svært diplomatisk. Det vil ta tid. En tankesmie er ingen quick-fix.
Det sies at da Høyre slet i 1990-årene spurte man Moderaterna om bistand. Carl Bildt hadde nemlig startet med sitt eget e-post brev. Ingen norsk politiker hadde tenkt tanken. Kanskje Høyres leder også burde gjøre noe sånt? Hvordan skulle man i så fall gå frem? Fra Moderaternas hovedkvarter kom det tørt: "Først måste man ha något att beretta". Spørsmålet er om Agenda har "något at beretta"? Jeg håper det.
mandag 4. november 2013
Innovasjon og tjenester
Begrepet innovasjon brukes i så mange sammenhenger at det fort kan stå i fare for å bli redusert til et moteord og pynt i festtaler. Innovasjon er for viktig til det. Alle er positive til innovasjon, men hva mener vi egentlig med det, og hvorfor er det så viktig å legge til rette for mer av det? Og hva er egentlig så spesielt med innovasjon i tjenestesektoren?
Det ligger et stort potensiale i bedre samspill mellom bedrifter og det offentlige. For å nå viktige velferdsmål er Norge avhengig av stadig raskere fornyelse og omstillingsevne, både i næringslivet og i offentlig sektor. NHO Service påpeker ofte behovet for at det offentlige må vise vei og fremme innovasjon ved å etterspørre nytenkning og ved å bruke konkurranse som et virkemiddel. Innovasjon i betydningen evne til fornyelse og omstilling er viktig for å sikre at offentlig tjenesteyting er like effektiv og nyskapende som privat sektor. Konkurranse er og blir sterkeste drivkraft for innovasjon, og en helt grunnleggende forutsetning for innovasjon og effektiv ressursbruk er en åpen økonomi. Dette er vårt utgangspunkt.
Hva mener vi med innovasjon? Merverdi skapt ved fornyelse eller forbedringer er innovasjon.
Det vi forstår som innovasjoner kan være radikale nye produkter, tjenester eller prosesser som introduseres, eller gradvise nyvinninger som forbedrer eksisterende produkter, prosesser, tjenester eller systemer. Innovasjon er å løse problemer eller møte behov ved hjelp av ny kunnskap eller nye kombinasjoner av kjent kunnskap. For en bedrift er det også avgjørende at innovasjonen lykkes i markedet.
Innovasjon er knyttet til bedrifters evne og vilje til å ta risiko. I tillegg spiller institusjonelle forhold som lovgivning og offentlig regulering en grunnleggende rolle. Muligheter til gevinst og tilgang på risiko- og egenkapital er ikke minst viktige for bedriftene.
Tradisjonelt har innovasjon i næringslivet gjerne blitt forstått som oppfinnelse av nye "duppeditter" - nye maskiner eller andre håndfaste nyvinninger. Innovasjon i tjenestesektoren kan derimot være vanskeligere å se eller definere. Men innovasjon i tjenestesektoren er en av de viktigste driverne for konkurransekraft i dag. I vårt land utgjør tjenestesektoren 75 prosent av sysselsettingen og 60 prosent av verdiskapingen. Følgelig er det vesentlig å søke innsikt i hvordan innovasjon oppstår i tjenestesektoren. Tjenestesektoren vokser raskt og dens rammevilkår er avgjørende for utviklingen av velferdssamfunnet.
Det er ulike former for innovasjon. For de langt fleste av medlemmene i NHO Service er innovasjonen kjennetegnet ved at den er kundedrevet. Det betyr at innovasjon skjer ved at kunder og brukere stiller nye krav til ytelsesnivå, tilgjengelighet, kvalitet, design eller valgfrihet. Verdiskapingen ligger i mindre grad i bruk av ny teknologi enn i god organisering og kreative nye løsninger. Innovasjonen skjer rett og slett i markedet og ikke på et laboratorium. Krevende og kompetente kunder kombinert med dyktige konkurrenter utgjør den viktigste innovasjonskraften.
En annen viktig drivkraft eller kilde til innovasjon er bedriftenes egne ansatte. Kreative ansatte som opplever rom nytenkning, og som blir belønnet for dette, er spesielt viktig i den arbeidsintensive tjenestesektoren hvor humankapital er viktigste innsatsfaktor.
Det er viktig med et tettere samarbeid mellom offentlig – og privat sektor i tjenestesektoren. Private tjenesteleverandører kan gjennom konkurranse bidra til å fremme nødvendig innovasjon også i offentlig sektor. Men, man må erkjenne at det er forskjell på offentlig og privat. For næringslivet vil målet med innovasjon alltid være kommersiell suksess. Kommersiell suksess innebærer arbeidsplasser, muligheter for vekst og selvfølgelig inntekter til fellesskapet. For næringslivet vil risiko alltid være et sentralt element.
I offentlig sektor spiller ikke risiko en viktig rolle. Kommersiell suksess er heller ingen relevant målestokk. Selv om drivkraften er en annen må vi forvente at offentlig sektor ikke er fritatt for kravene til innovasjon. Offentlig tjenesteproduksjon handler i stor grad også om tjenester som kan telles og måles. Derfor mener jeg at utstrakt bruk av brukerundersøkelser og målinger av kvalitet på tjenestene er viktige drivkrefter for innovasjon i offentlig sektor. Åpenhet om resultater i målingene gir grunnlag for sammenligninger ("benchmarking") og dermed incentiver til innovasjon.
"Alle gode krefter skal med" sier NHO. Med dette mener vi at et tettere samarbeid mellom offentlig- og privat sektor må til for å sikre bærekraften i vårt velferdssamfunn. Bærekraften i vår velferdsmodell er helt avhengig av innovasjoner som bidrar til modernisering og økt produktivitet i offentlig sektor. Derfor må staten og kommunene aktivt etterspørre økt kunnskap i tjenestene de kjøper.
Det ligger et stort potensiale i bedre samspill mellom bedrifter og det offentlige. For å nå viktige velferdsmål er Norge avhengig av stadig raskere fornyelse og omstillingsevne, både i næringslivet og i offentlig sektor. NHO Service påpeker ofte behovet for at det offentlige må vise vei og fremme innovasjon ved å etterspørre nytenkning og ved å bruke konkurranse som et virkemiddel. Innovasjon i betydningen evne til fornyelse og omstilling er viktig for å sikre at offentlig tjenesteyting er like effektiv og nyskapende som privat sektor. Konkurranse er og blir sterkeste drivkraft for innovasjon, og en helt grunnleggende forutsetning for innovasjon og effektiv ressursbruk er en åpen økonomi. Dette er vårt utgangspunkt.
Hva mener vi med innovasjon? Merverdi skapt ved fornyelse eller forbedringer er innovasjon.
Det vi forstår som innovasjoner kan være radikale nye produkter, tjenester eller prosesser som introduseres, eller gradvise nyvinninger som forbedrer eksisterende produkter, prosesser, tjenester eller systemer. Innovasjon er å løse problemer eller møte behov ved hjelp av ny kunnskap eller nye kombinasjoner av kjent kunnskap. For en bedrift er det også avgjørende at innovasjonen lykkes i markedet.
Innovasjon er knyttet til bedrifters evne og vilje til å ta risiko. I tillegg spiller institusjonelle forhold som lovgivning og offentlig regulering en grunnleggende rolle. Muligheter til gevinst og tilgang på risiko- og egenkapital er ikke minst viktige for bedriftene.
Tradisjonelt har innovasjon i næringslivet gjerne blitt forstått som oppfinnelse av nye "duppeditter" - nye maskiner eller andre håndfaste nyvinninger. Innovasjon i tjenestesektoren kan derimot være vanskeligere å se eller definere. Men innovasjon i tjenestesektoren er en av de viktigste driverne for konkurransekraft i dag. I vårt land utgjør tjenestesektoren 75 prosent av sysselsettingen og 60 prosent av verdiskapingen. Følgelig er det vesentlig å søke innsikt i hvordan innovasjon oppstår i tjenestesektoren. Tjenestesektoren vokser raskt og dens rammevilkår er avgjørende for utviklingen av velferdssamfunnet.
Det er ulike former for innovasjon. For de langt fleste av medlemmene i NHO Service er innovasjonen kjennetegnet ved at den er kundedrevet. Det betyr at innovasjon skjer ved at kunder og brukere stiller nye krav til ytelsesnivå, tilgjengelighet, kvalitet, design eller valgfrihet. Verdiskapingen ligger i mindre grad i bruk av ny teknologi enn i god organisering og kreative nye løsninger. Innovasjonen skjer rett og slett i markedet og ikke på et laboratorium. Krevende og kompetente kunder kombinert med dyktige konkurrenter utgjør den viktigste innovasjonskraften.
En annen viktig drivkraft eller kilde til innovasjon er bedriftenes egne ansatte. Kreative ansatte som opplever rom nytenkning, og som blir belønnet for dette, er spesielt viktig i den arbeidsintensive tjenestesektoren hvor humankapital er viktigste innsatsfaktor.
Det er viktig med et tettere samarbeid mellom offentlig – og privat sektor i tjenestesektoren. Private tjenesteleverandører kan gjennom konkurranse bidra til å fremme nødvendig innovasjon også i offentlig sektor. Men, man må erkjenne at det er forskjell på offentlig og privat. For næringslivet vil målet med innovasjon alltid være kommersiell suksess. Kommersiell suksess innebærer arbeidsplasser, muligheter for vekst og selvfølgelig inntekter til fellesskapet. For næringslivet vil risiko alltid være et sentralt element.
I offentlig sektor spiller ikke risiko en viktig rolle. Kommersiell suksess er heller ingen relevant målestokk. Selv om drivkraften er en annen må vi forvente at offentlig sektor ikke er fritatt for kravene til innovasjon. Offentlig tjenesteproduksjon handler i stor grad også om tjenester som kan telles og måles. Derfor mener jeg at utstrakt bruk av brukerundersøkelser og målinger av kvalitet på tjenestene er viktige drivkrefter for innovasjon i offentlig sektor. Åpenhet om resultater i målingene gir grunnlag for sammenligninger ("benchmarking") og dermed incentiver til innovasjon.
"Alle gode krefter skal med" sier NHO. Med dette mener vi at et tettere samarbeid mellom offentlig- og privat sektor må til for å sikre bærekraften i vårt velferdssamfunn. Bærekraften i vår velferdsmodell er helt avhengig av innovasjoner som bidrar til modernisering og økt produktivitet i offentlig sektor. Derfor må staten og kommunene aktivt etterspørre økt kunnskap i tjenestene de kjøper.
mandag 8. juli 2013
Fakta og myter om velferden - debatt fra Almedalen
Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, legger stor vekt på Almedalen og hadde et av de største teltene i Visby til sine arrangementer. Her deltok jeg i en debatt om mytene om privat sektors rolle i velferden.
Vi vet fra Norge at fakta fra Sverige og Danmark gjerne gis en egen "spin" når det skal gjengis i vår hjemlige debatt. Mitt hovedpoeng i debatten var at mytene får så stor plass fordi vi har for lite fakta. Det finnes for eksempel for lite dokumentasjon om effektene av konkurranse innen eldreomsorgen . Vi har for lite kunnskap om hvordan vi kan måle kvalitet, og vi vet for lite om hvordan vi best mulig kan sammenligne kommuner. Nettopp dette er saker vi jobber mye med i NHO Service. Vi må møte myte med fakta og vi må tilstrebe å føre en ærlig og redelig debatt. Jo mer kunnskap vi kan tilføre debatten desto bedre.
Debatten fra Almedalen er omtalt på Svenskt Näringslivs hjemmeside her, og kan ses her.
NHO Service har laget et hefte hvor vi ser nærmere på noen av mytene om bruk av konkurranse og privat drift av velferdstjenester: Myter og fakta om konkurranse
torsdag 13. juni 2013
Høyres "svenskesug" og velgere som ikke skjønner tegningen
For Bjercke er sosialdemokratene noe så foraktelig som klakører for en utvikling i markedsliberal (les amerikansk) retning. Det er klassisk kritikk av sosialdemokratene fra ytterste venstre. Sosialdemokratene har angivelig sviktet, de har bøyd av og akseptert den liberale rettsstatens institusjoner. Mer foraktelig kan det nok knapt bli for en skriftlærd sosialist.
Den samme Bjercke som mener sosialdemokratene overser folkets virkelige interesser gir uttrykk for at folket ikke har peiling på politikk – "store befolkningsgrupper følger overhodet ikke med i den politiske debatten", skriver han. Paradoksalt? Ikke for ytterste venstre. Folkemeningen – demokratiet – har ikke spilt en dominerende rolle, for å si det forsiktig, i land som har omtalt seg selv som "folkerepublikker" eller "demokratiske republikker".
Bjercke kan synes å ha gitt opp. Sosialdemokratene er håpløse høyreavvikere uten svar på dagens utfordringer. Hvem skal da vinne kampen mot et Høyre som vil innføre de skumle "amerikanske tilstandene" og "la skatteparadisselskaper drenere statskassa" gjennom privatiseringer? Bjercke etterlyser åpenbart en vital venstreside – en virkelig venstreside for hvem klassekampen er mer enn navnet på en avis. Finnes den.. i verdens rikeste land?
Karikaturen av Høyre er komisk for alle med et snev av innsikt i partiets historie og indre liv. Partiet blir fremstilt som en trussel mot velferden – en slagts trojansk hest for storkapitalen og USA. Høyre lister seg angivelig mot regjeringskontorene, smiler til alle og innbiller velgerne at det nye Høyre er så "snille og runde i kantene" at det ikke er noe som helst å frykte – alle skal få, alle er i sentrum.
MEN, bare vent sløve oljedopede velgere! Så fort de har inntatt kommandohøydene viser Høyre sitt sanne ansikt. Da starter nedbyggingen av alt vi har kjært. Høyrekreftene kan ta fatt på sitt evige og egentlige oppdrag - Reactionen! Sosial dumping, privatisering, brutalisering av arbeidslivet... Omtrent slik lyder myten om den garanterte forjævliseringen Erna og Siv gleder seg til å overraske oss med, om noen måneder. Redd seg den som kan!
Men, så viser det seg at svært få andre enn forskere i De Facto tror på denne karikaturen. "Folkhemmet" Sverige er til å kjenne igjen for de fleste. Det er fint lite som tyder på "amerikanske tilstander", og selv etter syv år med Reinfeldt ved roret er kjøpesenteret på Nordby det nærmeste vi kommer Las Vegas.
Den venstresiden Bjercke etterlyser har hatt sin tid. Forhåpentlig har vi sett det siste av den. Nær historie minner oss om hvordan sosialistisk eksperimentering med levende mennesker ga historisk verdensrekord i kollektiv sosial dumping. Vi trenger ikke nye eksperimenter!
(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 17.06.2013)
onsdag 5. juni 2013
Grunnløs frykt for privat sektor i Kvinnherad
Torsdag 30. mai arrangerte Fagforbundet, Norsk Sykepleierforbund og Utdanningsforbundet et folkemøte i Rosendal om konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester. Samtlige foredragsholdere, bl.a. en representant fra organisasjonen med det misvisende navnet "For velferdsstaten", argumenterte mot samarbeid med privat sektor. Møtet fikk omtale over en hel side i lokalavisen Kvinnheringen. Analysene NHO Service har utført for 200 kommuner var sentrale i omtalen av møtet. Derfor var det betimelig med et innlegg i avisen. Mitt innlegg stod på trykk i avisen i dag:
Grunnløse skremsler mot samarbeid med private
Det er flott at et folkemøte om samarbeid mellom kommunen og privat sektor trekker et stort publikum. Det er et viktig tema hvor velgerne fortjener en nyansert fremstilling. Av avisens omtale av folkemøtet i Rosendal fremgår det tydelig at arrangørenes hensikt var å skremme publikum. Privat sektor ble tydeligvis fremstilt som en trussel mot velferden, og analysene til NHO Service var åpenbart sentrale for møtet. Hva om man hadde invitert NHO Service til å fortelle om sine egne analyser?
Den venstreorienterte organisasjonen "For velferdsstaten" har i årevis motarbeidet enhver velferdsreform som innebærer samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor. Allergien mot privat sektor er total. Følgelig snur de hver sten for å lete etter eksempler på at private bedrifter har mislykkes. Selvsagt finner man også eksempler på at private bedrifter gjør feil, like fullt som avisene daglig kan berette om feil som begås i offentlig sektor. Det er da ingen som hevder at kommunene bør slutte å produsere velferdstjenester av den grunn.
Analysene til NHO Service antyder hvilket potensiale som finnes i kommunene til å oppnå mer velferd for knappe ressurser. Vi bruker bl.a. kommunenes egne tall (KOSTRA). Hvis kommunen har rapportert inn feil tall, slik tilfellet var for Kvinnherad, så får det betydning for resultatet. Vi er nå i dialog med kommunen om dette. Uansett er ikke våre analyser en fasit for kommunen. Hvis man leser våre analyser vil man raskt se at de ikke er egnet som grunnlag for budsjettering fra et år til et annet. Derimot viser analysene at det er et potensiale for økt produktivitet i kommunen. Økt produktivitet i tjenesteproduksjonen betyr at man kan frigi midler til å styrke tjenestetilbudet i kommunen. Det bør alle ansvarlige politikere være opptatt av.
Det ble ifølge avisen hevdet i møtet at KOSTRA ikke er egnet som grunnlag for sammenligninger mellom kommuner. Det stemmer ikke. Sammenligninger mellom kommuner på bakgrunn av kommunale nøkkeltall er nyttige for å finne beste praksis og for å kunne lære av de beste. I likhet med KS og andre bruker vi KOSTRA, men vi er klar over "output" ikke blir bedre enn "input". Derfor samarbeider vi nå også med KS for å hjelpe kommunene til bedre å beregne og sammenligne kostnader for sykehjem, hjemmesykepleie og praktisk bistand.
På møtet ble man presentert for forskning som ikke viser gevinster ved samarbeid med privat sektor. Det finnes selvsagt også forskning som viser det motsatte. Faktisk viser de fleste studier av konkurranseutsetting internasjonalt at man oppnår kostnadsgevinster, men det er mye diskusjon og uenighet om hva som er årsak til gevinstene.
Overskriften på avisens omtale av møtet var at privat omsorg ikke er bedre. Men hele poenget med debatten om privat sektors rolle må være at alle offentlig finansierte velferdstjenester skal være så gode som mulig. Konkurranse er bare et virkemiddel for å oppnå dette.
Fra Oslo vet vi fra en fersk rapport (Oslo Economics, 2013) at over ti år med konkurranse på sykehjemsdrift har gitt gevinster. De private har levert "mest sykehjem for pengene". Oslo kommunen er en av alt for få kommuner som måler kvalitet i eldreomsorgen. De konkuranseutsatte sykehjemmene kommer godt ut i kvalitetsmålingene. Målet med konkurranse er at alle, uavhengig av driftsform, jobber for at tjenestene til brukerne skal bli så gode som mulig innenfor de økonomiske rammene man har i kommunen.
I følge Norsk Sykepleierforbund har hele 40 prosent av kommunene våre ikke definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig! NHO Service tar til orde for en nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Gjennom kunnskap om faktisk kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne.
Utfordringene i eldreomsorgen fremover tilsier at vi ikke kan ekskludere tilbydere av tjenester som kan dokumentere at de leverer god kvalitet og effektiv ressursbruk.
(Innlegget stod på trykk i Kvinnheringen 5. juni 2013)
Grunnløse skremsler mot samarbeid med private
Det er flott at et folkemøte om samarbeid mellom kommunen og privat sektor trekker et stort publikum. Det er et viktig tema hvor velgerne fortjener en nyansert fremstilling. Av avisens omtale av folkemøtet i Rosendal fremgår det tydelig at arrangørenes hensikt var å skremme publikum. Privat sektor ble tydeligvis fremstilt som en trussel mot velferden, og analysene til NHO Service var åpenbart sentrale for møtet. Hva om man hadde invitert NHO Service til å fortelle om sine egne analyser?
Den venstreorienterte organisasjonen "For velferdsstaten" har i årevis motarbeidet enhver velferdsreform som innebærer samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor. Allergien mot privat sektor er total. Følgelig snur de hver sten for å lete etter eksempler på at private bedrifter har mislykkes. Selvsagt finner man også eksempler på at private bedrifter gjør feil, like fullt som avisene daglig kan berette om feil som begås i offentlig sektor. Det er da ingen som hevder at kommunene bør slutte å produsere velferdstjenester av den grunn.
Analysene til NHO Service antyder hvilket potensiale som finnes i kommunene til å oppnå mer velferd for knappe ressurser. Vi bruker bl.a. kommunenes egne tall (KOSTRA). Hvis kommunen har rapportert inn feil tall, slik tilfellet var for Kvinnherad, så får det betydning for resultatet. Vi er nå i dialog med kommunen om dette. Uansett er ikke våre analyser en fasit for kommunen. Hvis man leser våre analyser vil man raskt se at de ikke er egnet som grunnlag for budsjettering fra et år til et annet. Derimot viser analysene at det er et potensiale for økt produktivitet i kommunen. Økt produktivitet i tjenesteproduksjonen betyr at man kan frigi midler til å styrke tjenestetilbudet i kommunen. Det bør alle ansvarlige politikere være opptatt av.
Det ble ifølge avisen hevdet i møtet at KOSTRA ikke er egnet som grunnlag for sammenligninger mellom kommuner. Det stemmer ikke. Sammenligninger mellom kommuner på bakgrunn av kommunale nøkkeltall er nyttige for å finne beste praksis og for å kunne lære av de beste. I likhet med KS og andre bruker vi KOSTRA, men vi er klar over "output" ikke blir bedre enn "input". Derfor samarbeider vi nå også med KS for å hjelpe kommunene til bedre å beregne og sammenligne kostnader for sykehjem, hjemmesykepleie og praktisk bistand.
På møtet ble man presentert for forskning som ikke viser gevinster ved samarbeid med privat sektor. Det finnes selvsagt også forskning som viser det motsatte. Faktisk viser de fleste studier av konkurranseutsetting internasjonalt at man oppnår kostnadsgevinster, men det er mye diskusjon og uenighet om hva som er årsak til gevinstene.
Overskriften på avisens omtale av møtet var at privat omsorg ikke er bedre. Men hele poenget med debatten om privat sektors rolle må være at alle offentlig finansierte velferdstjenester skal være så gode som mulig. Konkurranse er bare et virkemiddel for å oppnå dette.
Fra Oslo vet vi fra en fersk rapport (Oslo Economics, 2013) at over ti år med konkurranse på sykehjemsdrift har gitt gevinster. De private har levert "mest sykehjem for pengene". Oslo kommunen er en av alt for få kommuner som måler kvalitet i eldreomsorgen. De konkuranseutsatte sykehjemmene kommer godt ut i kvalitetsmålingene. Målet med konkurranse er at alle, uavhengig av driftsform, jobber for at tjenestene til brukerne skal bli så gode som mulig innenfor de økonomiske rammene man har i kommunen.
I følge Norsk Sykepleierforbund har hele 40 prosent av kommunene våre ikke definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig! NHO Service tar til orde for en nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Gjennom kunnskap om faktisk kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne.
Utfordringene i eldreomsorgen fremover tilsier at vi ikke kan ekskludere tilbydere av tjenester som kan dokumentere at de leverer god kvalitet og effektiv ressursbruk.
(Innlegget stod på trykk i Kvinnheringen 5. juni 2013)
onsdag 8. mai 2013
Fagforbundet fortsetter å feile
Fagforbundet og NHO Service er dundrende uenige om hvordan velferdstjenestene bør organiseres. "Kampen" har pågått i lokalavisene over lang tid og denne gangen var det Fagforbundets leder i Nord Trøndelag som utfordret. Her er 2. runde av innlegg fra min side i Namdalsavisa 6.5:
Fylkeslederen for Fagforbundet Nord Trøndelag, Mildrid Finnehaug , fremsetter til dels grove påstander om de nye analysene for kommunene fra NHO Service i avisen (18.4). Det er påstander som ikke kan stå uimotsagt.
Finnehaug hevder at våre analyser kun handler om hvor mye billigere "kommersielle firma kan drive offentlig velferd". Det er feil. Våre analyser bruker offentlig tilgjengelige tall for å indikere hvor mye mer velferd innbyggerne i den enkelte kommune kunne fått for pengene dersom kommunen var så effektiv som de beste kommunene –"beste praksis". Vi mener også at konkurranse er et virkemiddel for å fremme kvalitetsforbedringer og bedre ressursutnyttelse. Det gjelder på de fleste områder – kommunene er ikke et unntak.
Det bør være en selvfølge at kommunepolitikere forvalter fellesressursene på en måte som gir mest mulig kvalitet og flest mulig tjenester for pengene. Våre analyser hevder ikke at privat drift alltid er best. Vi vet at mange kommuner er vel så effektive som de de beste i privat sektor.
Finnehaug hevder videre at jeg ikke har hold i argumentet om at effektivitet og kvalitet på sykehjem i Oslo har økt som følge av konkurranse. Det er feil. En ny rapport fra Oslo Economics slår fast at ti år med konkurranse (perioden 2000—2010) på sykehjemsdrift i Oslo har gitt resultater i form av økt kvalitet og bedre ressursbruk. Grovt sagt viser rapporten, som er tilgjengelig på vår hjemmeside, at de konkurranseutsatte sykehjemmene leverte mest kvalitet for pengene.
Finnehaug bruker Adecco Helses drift av Ammerudlunden sykehjem i Oslo som bevis for dårlige erfaringer i Oslo. Hun hevder blant annet at Adecco drev sykehjemmet med 18 årsverk for lite og at de ikke avholdt brannøvelser. Hvor tar hun det fra? Dette har nemlig aldri blitt hevdet av Oslo kommune.
NHO Service forsvarer imidlertid ikke de brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven som ble avdekket på dette sykehjemmet drevet av Adecco Helse. Vi forsvarer heller ikke de over 26 000 bruddene på de samme reglene i Trondheim kommune, eller bruddene på arbeidstidsreglene som ble avdekket i Moss kommune i 2011. Poenget er at lovbrudd er uakseptabelt uansett om det skjer i privat eller offentlig sektor. Men, når Finnehaug først trekker frem Adecco Helse og Ammerudlunden sykehjem, så hører det med til historien at dette sykehjemmet hadde de mest tilfredse beboerne og pårørende.
Det er ingen grunn til å skremme ansatte i helse og omsorgssektoren i Norge med Sverige, slik Finnehaug prøver. Det fremgår tydelig at den svenske "Jobbhälsobarometern" – en omfattende undersøkelse som sist ble utført i 2012 av Företagshälsovärd og Svensk Kvalitetsindex. Et representativt utvalg ansatte fra ulike sektorer blir her intervjuet om hvordan de opplever arbeidslivet. Undersøkelsen viser at ansatte i private pleie-og omsorgsbedrifter er mer fornøyde enn ansatte i offentlig sektor med blant annet samarbeidet med overordnede, arbeidsbelastning, muligheten til å påvirke hvordan arbeidsoppgavene skal gjennomføres og lønn.
Finnehaug har rett i at ansatte over 55 år mister retten til å gå av med AFP hvis arbeidsplassen i kommunen konkurranseutsettes til en privat aktør. Dette er effekter som oppstår fordi offentlig sektor og deres AFP ikke ble tilpasset pensjonsreformen (ref lønnsoppgjør i 2009). Det er offentlig sektor som må tilpasses pensjonsreformens prinsipper, ikke motsatt.
Privat sektor gjennomførte pensjonsreformen og har pensjonsordninger i tråd med arbeidslinjens prinsipper om å stimulere til å stå lenger i arbeid. Det er også slik at arbeidstakere i privat sektor med innskuddsbasert pensjon kan få betydelig mer utbetalt i pensjon når de går av med pensjon ved 67 år enn de som jobber i offentlig sektor. Det gjelder både for ansatte som starter yrkeslivet i offentlig sektor og som senere går over til privat bedrift, og for dem som har jobbet i privat sektor hele livet.
(Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 6. mai 2013)
Fylkeslederen for Fagforbundet Nord Trøndelag, Mildrid Finnehaug , fremsetter til dels grove påstander om de nye analysene for kommunene fra NHO Service i avisen (18.4). Det er påstander som ikke kan stå uimotsagt.
Finnehaug hevder at våre analyser kun handler om hvor mye billigere "kommersielle firma kan drive offentlig velferd". Det er feil. Våre analyser bruker offentlig tilgjengelige tall for å indikere hvor mye mer velferd innbyggerne i den enkelte kommune kunne fått for pengene dersom kommunen var så effektiv som de beste kommunene –"beste praksis". Vi mener også at konkurranse er et virkemiddel for å fremme kvalitetsforbedringer og bedre ressursutnyttelse. Det gjelder på de fleste områder – kommunene er ikke et unntak.
Det bør være en selvfølge at kommunepolitikere forvalter fellesressursene på en måte som gir mest mulig kvalitet og flest mulig tjenester for pengene. Våre analyser hevder ikke at privat drift alltid er best. Vi vet at mange kommuner er vel så effektive som de de beste i privat sektor.
Finnehaug hevder videre at jeg ikke har hold i argumentet om at effektivitet og kvalitet på sykehjem i Oslo har økt som følge av konkurranse. Det er feil. En ny rapport fra Oslo Economics slår fast at ti år med konkurranse (perioden 2000—2010) på sykehjemsdrift i Oslo har gitt resultater i form av økt kvalitet og bedre ressursbruk. Grovt sagt viser rapporten, som er tilgjengelig på vår hjemmeside, at de konkurranseutsatte sykehjemmene leverte mest kvalitet for pengene.
Finnehaug bruker Adecco Helses drift av Ammerudlunden sykehjem i Oslo som bevis for dårlige erfaringer i Oslo. Hun hevder blant annet at Adecco drev sykehjemmet med 18 årsverk for lite og at de ikke avholdt brannøvelser. Hvor tar hun det fra? Dette har nemlig aldri blitt hevdet av Oslo kommune.
NHO Service forsvarer imidlertid ikke de brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven som ble avdekket på dette sykehjemmet drevet av Adecco Helse. Vi forsvarer heller ikke de over 26 000 bruddene på de samme reglene i Trondheim kommune, eller bruddene på arbeidstidsreglene som ble avdekket i Moss kommune i 2011. Poenget er at lovbrudd er uakseptabelt uansett om det skjer i privat eller offentlig sektor. Men, når Finnehaug først trekker frem Adecco Helse og Ammerudlunden sykehjem, så hører det med til historien at dette sykehjemmet hadde de mest tilfredse beboerne og pårørende.
Det er ingen grunn til å skremme ansatte i helse og omsorgssektoren i Norge med Sverige, slik Finnehaug prøver. Det fremgår tydelig at den svenske "Jobbhälsobarometern" – en omfattende undersøkelse som sist ble utført i 2012 av Företagshälsovärd og Svensk Kvalitetsindex. Et representativt utvalg ansatte fra ulike sektorer blir her intervjuet om hvordan de opplever arbeidslivet. Undersøkelsen viser at ansatte i private pleie-og omsorgsbedrifter er mer fornøyde enn ansatte i offentlig sektor med blant annet samarbeidet med overordnede, arbeidsbelastning, muligheten til å påvirke hvordan arbeidsoppgavene skal gjennomføres og lønn.
Finnehaug har rett i at ansatte over 55 år mister retten til å gå av med AFP hvis arbeidsplassen i kommunen konkurranseutsettes til en privat aktør. Dette er effekter som oppstår fordi offentlig sektor og deres AFP ikke ble tilpasset pensjonsreformen (ref lønnsoppgjør i 2009). Det er offentlig sektor som må tilpasses pensjonsreformens prinsipper, ikke motsatt.
Privat sektor gjennomførte pensjonsreformen og har pensjonsordninger i tråd med arbeidslinjens prinsipper om å stimulere til å stå lenger i arbeid. Det er også slik at arbeidstakere i privat sektor med innskuddsbasert pensjon kan få betydelig mer utbetalt i pensjon når de går av med pensjon ved 67 år enn de som jobber i offentlig sektor. Det gjelder både for ansatte som starter yrkeslivet i offentlig sektor og som senere går over til privat bedrift, og for dem som har jobbet i privat sektor hele livet.
(Innlegget stod på trykk i Namdalsavisa 6. mai 2013)
tirsdag 23. april 2013
Valgfrihet - retorikk og realiteter
I en artikkel om valgfrihet i Dagbladet (17.3) skriver Marie Simonsen oppgitt at valgfrihet "snart er det eneste ordet som betyr noe" i den politiske debatten. Jeg håper ikke det er så galt, men håpet må være at valgfrihetsdebatten har et reelt innhold.
Mens venstresiden har klart å ta et slags eierskap til begreper som rettferdighet og solidaritet, har høyresiden manglet tilsvarende positivt verdiladede begreper for å beskrive egne løsninger. Valgfrihet er et unntak. Følgelig kan det være fristende for politikere å skvise så mye som mulig inn i valgfrihetsbegrepet, slik Simonsen også påpeker. Kanskje har det gått inflasjon i begrepet?
Vi har riktignok valgfrihet på en hel rekke viktige og mindre viktige områder i dag. Men innenfor velferdstjenestene er valgfriheten fremdeles sterkt begrenset. Samtidig vet vi at ønsket om større valgfrihet er stort innen velferdstjenestene det offentlige har et ansvar for. I en undersøkelse utført av Synovate for NHO svarte 80 prosent av de spurte at de ønsket større mulighet til å velge mellom flere ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Selv et knapt flertall av SVs velgere ønsket valgfrihet på dette området.
Gapet er stort mellom ønsket om større valgfrihet i velferdssektoren og den faktiske valgfriheten. Bare 17 kommuner har til nå gitt sine innbyggere mulighet til å velge selv hvem som skal utføre hjemmetjenester (praktisk bistand i hjemmet). Simonsen bommer når hun hevder at innslaget av private tilbydere i eldreomsorgen ikke har gitt valgfrihet. Men, denne valgfriheten er riktignok begrenset til et veldig lite antall kommuner.
Selv om valgfrihet er et begrep knyttet til partiene i sentrum og på høyresiden, er det et stykke fra retorikk til realiteter. Med tanke på at Høyre og Frp har henholdsvis 125 og 11 ordførere, så burde langt flere enn 17 kommuner innført valgfrihet i eldreomsorgen. Til partienes forsvar må det sies at mange kommuner nå er midt i prosesser med vurdering av fritt brukervalg. Det er en positiv utvikling nå etter at det har stått veldig stille i årevis. Her er NHO Service en pådriver i kommunene.
Simonsen tar feil når hun hevder at private ikke har bidratt til å heve standarden i eldreomsorgen. Oslo har over ti års erfaring med konkurranse om drift av sykehjem. Oslo Economics har på oppdrag av NHO Service analysert effekten av konkurranse i Oslo for kvalitet på tjenestene og ressursbruk. Resultatet er entydig: Konkurranseutsatte sykehjem i Oslo leverer god kvalitet. Kvalitetsmessig ligger de på topp sammen med de ideelt drevne sykehjemmene. De konkurranseutsatte sykehjemmene koster også Oslos skattebetalere minst.
"Valgfrihet har blitt politikkens frikort", skriver Simonsen. Det kan vise seg å bli et svært tidsbegrenset frikort dersom valgkampløfter om valgfrihet ikke innfris.
tirsdag 12. mars 2013
"Nordisk modell"
Debatten om eierskapet til, og innholdet i, den "nordiske modellen" er interessant. Det mest interessante innlegget på lenge var Michael Tetzschners innlegg i Dagens Næringsliv (se innlegget på hans blogg) om hvordan den rødgrønne danske regjeringen henter inspirasjon fra borgerlig styrte Sverige. Det er interessant for en norsk debatt hvor en stadig mer desperat venstreside tegner et skremmebilde av Sverige under Reinfeldt-regjeringen - et land som angivelig skal ha beveget seg langt fra de sosialdemokratiske idealene om "Folkhemmet" i retning av nyliberalistiske "amerikanske tilstander". Derfor blir det kjempeviktig for norsk venstreside å kunne "bevise" at høyrefolk i Sverige og Norge faktisk har snakket sammen. Reinfeldt skremmer ingen, tvertimot tjener landet som inspirasjon for den rødgrønne regjeringen i Danmark, slik Tetzschner beskriver. Det er mye Høyre kan lære av sine svenske venner. F.eks kan man lære mye om hvordan svenskene har lykkes med å gi innbyggerne valgfrihet i velferden. Her kan Norge også lære av danskene. Vi laget nylig i NHO Service en statusrapport om valgfrihetsreformer i Skandinavia som viser at Norge er på jumboplass.
Uansett hvor inspirasjonen kommer fra, er det gledelig at Høyre i sitt nye forslag til program så tydelig understreker behovet for økt valgfrihet i velferden i Norge. "Den nordiske modellen", i den grad det gir mening å snakke om en felles modell, må hele tiden reformeres for å kunne bevares. Kampen om eierskapet til "modellen" blir sikkert sentralt i årets valgkamp også.
Her er en artikkel jeg og noen tenketank-kollegaer skrev om den nordiske modellen i Wall Street Journal. Poenget vårt var å advare andre europeiske land mot ukritisk å kopiere en sosialdemokratisk modell. Noen år gammel, men fremdeles noen gyldige poenger:
Nordic Stars (Wall Street Journal 16. mars 2006)
By CHRESTEN ANDERSON , DAG EKELBERG , HJORTUR J. GUDMUNDSSON , JOHNNY MUNKHAMMAR AND MARTTI NYBERG
All Europe needs to do to save its ailing welfare states, goes the current thinking in Brussels, is copy the "Nordic Model." By this popular notion, Sweden, Denmark, Norway, Finland and Iceland have found the magic formula to marry high growth with "social justice." This much misunderstood model is likely to be discussed at a European Union summit next week devoted to the economy.
As economic and social analysts living and working in the Nordic countries, we feel duty-bound to warn against an uncritical embrace of the Nordic Model, which remains as ever an extreme version of the cradle-to-grave state most Western European nations already have. But the Nordics are a model in a different sense than understood in Brussels. Much of their economic success in recent years stems from the introduction of free-market reforms, not the welfare protections these countries are famous for. These reforms are the nucleus of a new, second-generation Nordic Model that ought to inspire Europe. A brief look at each country shows how it happened.
Sweden
Between 1890-1950, it had one of the highest growth rates in the world, with an average tax burden (taxes collected as a percentage of gross domestic product) of 10-20%. This period explains much of today's wealth. Of Sweden's 50 largest companies, only one was started after 1970. That's no big surprise as by 1980, the average tax burden had reached 50% (where it remains today) while the labor market became highly regulated and the size of the welfare state reached epic proportions.
Sweden would pay dearly for these follies. According to the OECD, the country's per capita GDP ranking slid from fourth place in 1970 to 13th place today. Officially, unemployment hovers around 6% but once all those on sick-leave, early retirement or otherwise subsisting on state aid are included, the figure balloons to around 20%. Between 1995-2003, 11 of the EU-15 countries saw greater employment growth than Sweden.
In the early 1990s, though, market reforms were enacted that improved Sweden's economic performance. The telecom market was deregulated, marginal tax rates were cut to 65% from 87% (in 1979), companies were allowed to provide private health care coverage and the pension system was reformed. As a result, between 1995 and 2004, average GDP growth per capita was 2.6%. This compares to only 0.8% between 1985 and 1994.
Denmark
Here's a similar, though less extreme, case. In 1970, in terms of GDP per head, Denmark was the world's third richest country, surpassed only by the U.S. and Switzerland. In 2003 -- after more than 30 years of expanding welfare statism -- Denmark dropped to seventh. Recent changes, such as easing firing rules, have ensured that this drop in prosperity was not more dramatic. For instance unemployment benefits are now limited to four years and the unemployed are forced to take training programs to qualify for support. Long-term unemployed -- as well as young people -- also risk losing benefits for refusing a job offer. This has reduced the jobless rate. Even more jobs could be created by cutting the top marginal income tax rate, which stands at a confiscatory 59%.
Finland
The country suffered a severe economic depression in the beginning of the 1990s, resulting in the bankruptcy of countless inefficient companies. That's when the government started cutting costs, accelerated privatization and eliminated the double-taxation of dividends. As a result, private wealth, corporate profits and tax revenues skyrocketed. This, in turn, made it possible to lower the personal income tax rates by six percentage points in all income groups, on average to 35% from 41%. These dramatic changes galvanized the Finnish economy.
Norway
It's is a special case as its incredibly generous welfare state can only be financed by enormous oil and gas revenues. And yet, even there, market-oriented ideas enjoyed a certain renaissance when the hegemony of the Labor party was broken in 1981 and a coalition of nonsocialist parties liberalized the financial markets, abolished the state's broadcasting monopoly and introduced private hospitals. When a more "moderate" Labor party came back to power in the early 1990s it chose not to reverse these policies. The center-right coalition, returned to power in 2001, went further, introducing competition between private and public schools. As one out of three Norwegian workers works in the public sector and revenues from oil and gas will decrease over the years, the demands of an aging population can only be met with further reforms to strengthen the private sector. But that's in doubt. The current Socialist coalition won the 2005 election promising "less markets and more government."
Iceland
Today, this Arctic island is one of the wealthiest countries in the world. But until the late 1980s, Icelandic society was deeply socialistic with many state-owned enterprises, high taxes and excessive government interference in business. Starting in the early 1990s, Iceland has steadily liberalized. Corporate taxes were cut to 18% from 45% in 1991 and income taxes to 23.75% from 32.8%. During the same period, most state-owned companies were privatized and streamlined regulations.
Iceland's GDP grew on average 4.3% annually between 1995-2005. The sole exception was 2002 when the economy contracted 1.3% mainly due to a decrease in investments as a result of the Icelandic Central Bank's actions to curb inflation in that year. Purchasing power, though, has grown every year since 1995 and unemployment is 1.6%.
So please don't use the Nordic countries to try to validate the big-state model. It's just the opposite.
Mr. Anderson is president of the Copenhagen Institute. Mr. Dag Ekelberg is deputy director of Civita in Norway. Mr. Gudmundsson is director of Veritas in Iceland. Mr. Munkhammar is director of Timbro in Sweden. Mr. Nyberg is an economist at the Finnish Business and Policy Forum EVA.
... I ettertid er det litt tragikomisk å lese om Island..dette ble jo skrevet før boblen sprakk ;-)
Uansett hvor inspirasjonen kommer fra, er det gledelig at Høyre i sitt nye forslag til program så tydelig understreker behovet for økt valgfrihet i velferden i Norge. "Den nordiske modellen", i den grad det gir mening å snakke om en felles modell, må hele tiden reformeres for å kunne bevares. Kampen om eierskapet til "modellen" blir sikkert sentralt i årets valgkamp også.
Her er en artikkel jeg og noen tenketank-kollegaer skrev om den nordiske modellen i Wall Street Journal. Poenget vårt var å advare andre europeiske land mot ukritisk å kopiere en sosialdemokratisk modell. Noen år gammel, men fremdeles noen gyldige poenger:
Nordic Stars (Wall Street Journal 16. mars 2006)
By CHRESTEN ANDERSON , DAG EKELBERG , HJORTUR J. GUDMUNDSSON , JOHNNY MUNKHAMMAR AND MARTTI NYBERG
All Europe needs to do to save its ailing welfare states, goes the current thinking in Brussels, is copy the "Nordic Model." By this popular notion, Sweden, Denmark, Norway, Finland and Iceland have found the magic formula to marry high growth with "social justice." This much misunderstood model is likely to be discussed at a European Union summit next week devoted to the economy.
As economic and social analysts living and working in the Nordic countries, we feel duty-bound to warn against an uncritical embrace of the Nordic Model, which remains as ever an extreme version of the cradle-to-grave state most Western European nations already have. But the Nordics are a model in a different sense than understood in Brussels. Much of their economic success in recent years stems from the introduction of free-market reforms, not the welfare protections these countries are famous for. These reforms are the nucleus of a new, second-generation Nordic Model that ought to inspire Europe. A brief look at each country shows how it happened.
Sweden
Between 1890-1950, it had one of the highest growth rates in the world, with an average tax burden (taxes collected as a percentage of gross domestic product) of 10-20%. This period explains much of today's wealth. Of Sweden's 50 largest companies, only one was started after 1970. That's no big surprise as by 1980, the average tax burden had reached 50% (where it remains today) while the labor market became highly regulated and the size of the welfare state reached epic proportions.
Sweden would pay dearly for these follies. According to the OECD, the country's per capita GDP ranking slid from fourth place in 1970 to 13th place today. Officially, unemployment hovers around 6% but once all those on sick-leave, early retirement or otherwise subsisting on state aid are included, the figure balloons to around 20%. Between 1995-2003, 11 of the EU-15 countries saw greater employment growth than Sweden.
In the early 1990s, though, market reforms were enacted that improved Sweden's economic performance. The telecom market was deregulated, marginal tax rates were cut to 65% from 87% (in 1979), companies were allowed to provide private health care coverage and the pension system was reformed. As a result, between 1995 and 2004, average GDP growth per capita was 2.6%. This compares to only 0.8% between 1985 and 1994.
Denmark
Here's a similar, though less extreme, case. In 1970, in terms of GDP per head, Denmark was the world's third richest country, surpassed only by the U.S. and Switzerland. In 2003 -- after more than 30 years of expanding welfare statism -- Denmark dropped to seventh. Recent changes, such as easing firing rules, have ensured that this drop in prosperity was not more dramatic. For instance unemployment benefits are now limited to four years and the unemployed are forced to take training programs to qualify for support. Long-term unemployed -- as well as young people -- also risk losing benefits for refusing a job offer. This has reduced the jobless rate. Even more jobs could be created by cutting the top marginal income tax rate, which stands at a confiscatory 59%.
Finland
The country suffered a severe economic depression in the beginning of the 1990s, resulting in the bankruptcy of countless inefficient companies. That's when the government started cutting costs, accelerated privatization and eliminated the double-taxation of dividends. As a result, private wealth, corporate profits and tax revenues skyrocketed. This, in turn, made it possible to lower the personal income tax rates by six percentage points in all income groups, on average to 35% from 41%. These dramatic changes galvanized the Finnish economy.
Norway
It's is a special case as its incredibly generous welfare state can only be financed by enormous oil and gas revenues. And yet, even there, market-oriented ideas enjoyed a certain renaissance when the hegemony of the Labor party was broken in 1981 and a coalition of nonsocialist parties liberalized the financial markets, abolished the state's broadcasting monopoly and introduced private hospitals. When a more "moderate" Labor party came back to power in the early 1990s it chose not to reverse these policies. The center-right coalition, returned to power in 2001, went further, introducing competition between private and public schools. As one out of three Norwegian workers works in the public sector and revenues from oil and gas will decrease over the years, the demands of an aging population can only be met with further reforms to strengthen the private sector. But that's in doubt. The current Socialist coalition won the 2005 election promising "less markets and more government."
Iceland
Today, this Arctic island is one of the wealthiest countries in the world. But until the late 1980s, Icelandic society was deeply socialistic with many state-owned enterprises, high taxes and excessive government interference in business. Starting in the early 1990s, Iceland has steadily liberalized. Corporate taxes were cut to 18% from 45% in 1991 and income taxes to 23.75% from 32.8%. During the same period, most state-owned companies were privatized and streamlined regulations.
Iceland's GDP grew on average 4.3% annually between 1995-2005. The sole exception was 2002 when the economy contracted 1.3% mainly due to a decrease in investments as a result of the Icelandic Central Bank's actions to curb inflation in that year. Purchasing power, though, has grown every year since 1995 and unemployment is 1.6%.
So please don't use the Nordic countries to try to validate the big-state model. It's just the opposite.
Mr. Anderson is president of the Copenhagen Institute. Mr. Dag Ekelberg is deputy director of Civita in Norway. Mr. Gudmundsson is director of Veritas in Iceland. Mr. Munkhammar is director of Timbro in Sweden. Mr. Nyberg is an economist at the Finnish Business and Policy Forum EVA.
... I ettertid er det litt tragikomisk å lese om Island..dette ble jo skrevet før boblen sprakk ;-)
fredag 8. mars 2013
Attacs kritikk - et stort gjesp
Attacs leder fortsetter sin kritikk i Ny Tid (1. mars) av rapportene fra NHO Service som antyder et stort potensiale for økt produktivitet i kommune-Norge. I mitt forrige innlegg understreket jeg at NHO Service ikke er alene om å operere med store tall på hva kommunene kan frigjøre til mer velferd. Teknisk beregningsutvalg for kommunene (TBU) viste i 2011 at kommune-Norge har et effektiviseringspotensiale på rundt 29 milliarder kroner, derav 12 milliarder innen helse og omsorg. I våre analyser indikerer vi et effektiviseringspotensial på 11,5 milliarder kroner inne helse og omsorg.
Det er store tall. Det er det også for Alta kommune, som Benedicte P Hansen nevner spesielt i siste nummer. Vår siste beregning for Alta baserer seg på SSB tall fra 2011 (Kostra) og viser et effektiviseringspotensiale på 19 prosent fordelt på de tjenesteområdene sykehjemsdrift, hjemmesykepleie og praktisk bistand, drift og renhold. Hvordan vi har kommet frem til tallene redegjør vi grundig for i analysen som er tilgjengelig på vår hjemmeside. Vi imøteser gjerne konstruktive innspill til hvordan analysene kan gjøres enda bedre, dersom Attac er interessert.
Vi har innhentet innspill fra flere fagmiljøer, ikke minst fra ekspertise i KS, som har bidratt til å gjøre våre analyser bedre. Det enkleste er selvsagt å avfeie tallene som tøv. Som innbygger i Alta ville jeg derimot blitt veldig nysgjerrig på om kommunen kunne gjort mer enn hva de gjør i dag for innbyggerne sine.
Hansen gjør et poeng ut av at selv organisasjoner som For Velferdsstaten og Fagforbundet har "gjort grundige gjennomganger" av våre analyser som "avslører" dem som talltriksing. Det kom vel ikke akkurat som en bombe på noen at notoriske motstandere mot virkemidler som konkurranseutsetting og fritt brukervalg har brukt store ressurser på å så tvil om innholdet i våre analyser. Noe annet ville vært svært oppsiktsvekkende.
Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Hansen er sikkert enig med meg i at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet (det gjelder antagelig også for Attacs medlemmer) og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi gjøre denne sektoren attraktiv og vi må åpne opp for et større mangfold enn i dag.
Med våre analyser har vi skapt debatt i hele kommune-Norge om virkemidler for økt produktivitet. Det er akkurat hva vi ønsket. Attac er så langt en svært forutsigbar stemme i denne debatten.
(Innlegget stod på trykk i Ny Tid, 8. mars 2013)
onsdag 6. februar 2013
Attac-tull om kommunene, igjen
Attac, organisasjonen som i sin tid stod på barrikadene mot globalisering og frihandel, har nå rettet fokuset mot norske kommuner. Vi står langt fra hverandre fremdeles, for å si det mildt. Jeg har stor respekt for meningsmotstandere når de fremsetter gode argumenter basert på kunnskap og innsikt. Spekulasjoner, løgn og halvsannheter i propagandaøyemed har jeg tilsvarende lite respekt for.
Derfor reagerte jeg slik i et innlegg i Ny Tid på angrepet Attacs leder fremsatte i samme tidsskrift:
NHO Service om Attac: - Leser NHO-rapporter slik fanden leser Bibelen
Under tittelen "mediesvindel" går Attacs leder, Benedikte P Hansen, hardt til verks mot NHO Service i avisen 25 jan. Jeg forventer ikke at en leder i Attac skal omfavne noe som helst fra NHO, men vi bør kunne forvente noe høyere grad av presisjon av en som vil bli tatt alvorlig og som bruker meget sterke karakteristikker av meningsmotstandere.
Hansen blander sammen helt uavhengige analyser. Analysene som NHO Service ( NHOs landsforening for store deler av tjenestesektoren) har laget for 200 kommuner for å vise potensialet for økt produktivitet i kommunene, har ingen ting å gjøre med analysene Vista Analyse har laget for NHO. Dette har vi aldri registrert at noen har forvekslet før.
Innholdsmessig fremgår det også tydelig at disse rapportene har ulike formål og innhold. Konklusjonen til Hansen er at NHO Service bedriver "etisk svindel". Det er veldig sterke ord når hun så åpenbart ikke har kontroll på kildene hun viser til.
Hensikten med de nye analysene fra NHO Service er å gi grunnlag for en mer kunnskapsbasert debatt i kommunene om hvordan man kan øke produktiviteten i kommunale tjenester. Økt produktivitet i kommunene er synonymt med mer velferd for de samme pengene. Kommunene kan lære av de beste – "beste praksis".
NHO Service er ikke alene om å operere med store tall på hva kommunene kan frigjøre til mer velferd. Teknisk beregningsutvalg for kommunene (TBU) viste i 2011 at kommune-Norge har et effektiviseringspotensiale på rundt 29 milliarder kroner, derav 12 milliarder innen helse og omsorg. I våre analyser indikerer vi at et effektiviseringspotensial på 11,5 milliarder kroner inne helse og omsorg.
Vi vet alle at presset på kommunene vil øke i årene fremover. Eldrebølgen alene vil presse frem nytenkning og økt oppmerksomhet om kvalitet og ressursbruk. Vi må rette økt oppmerksomhet mot virkemidler som kan gi mer velferd ut av knappe ressurser. I NHO Service mener vi at bedre samarbeid mellom offentlig- og privat sektor er løsningen. Skatteøkninger er ikke svaret på bærekraftige velferdsløsninger.
Hansen peker på svakheter i Kostra-tallene, som ligger til grunn for våre analyser. Hansen har rett. Kostra-tallene har svakheter for mange kommuner. Nettopp derfor etterlyser vi høyere kvalitet i Kostra. Vi må måle bedre og ha klare oppfatninger om hva vi skal bruke måleresultatene til. Det er meningsløst å bruke tid på måling hvis det ikke brukes som grunnlag for å oppnå forbedringer i kommunene.
Hansen og jeg er åpenbart uenige om mye, men hun skriver selv at kommunene kan bli mer effektive av å lære av hverandre. Det er vi helt enige om.
(Innlegget stod på trykk i Ny Tid, 1. feb. 2013)
Derfor reagerte jeg slik i et innlegg i Ny Tid på angrepet Attacs leder fremsatte i samme tidsskrift:
NHO Service om Attac: - Leser NHO-rapporter slik fanden leser Bibelen
Under tittelen "mediesvindel" går Attacs leder, Benedikte P Hansen, hardt til verks mot NHO Service i avisen 25 jan. Jeg forventer ikke at en leder i Attac skal omfavne noe som helst fra NHO, men vi bør kunne forvente noe høyere grad av presisjon av en som vil bli tatt alvorlig og som bruker meget sterke karakteristikker av meningsmotstandere.
Hansen blander sammen helt uavhengige analyser. Analysene som NHO Service ( NHOs landsforening for store deler av tjenestesektoren) har laget for 200 kommuner for å vise potensialet for økt produktivitet i kommunene, har ingen ting å gjøre med analysene Vista Analyse har laget for NHO. Dette har vi aldri registrert at noen har forvekslet før.
Innholdsmessig fremgår det også tydelig at disse rapportene har ulike formål og innhold. Konklusjonen til Hansen er at NHO Service bedriver "etisk svindel". Det er veldig sterke ord når hun så åpenbart ikke har kontroll på kildene hun viser til.
Hensikten med de nye analysene fra NHO Service er å gi grunnlag for en mer kunnskapsbasert debatt i kommunene om hvordan man kan øke produktiviteten i kommunale tjenester. Økt produktivitet i kommunene er synonymt med mer velferd for de samme pengene. Kommunene kan lære av de beste – "beste praksis".
NHO Service er ikke alene om å operere med store tall på hva kommunene kan frigjøre til mer velferd. Teknisk beregningsutvalg for kommunene (TBU) viste i 2011 at kommune-Norge har et effektiviseringspotensiale på rundt 29 milliarder kroner, derav 12 milliarder innen helse og omsorg. I våre analyser indikerer vi at et effektiviseringspotensial på 11,5 milliarder kroner inne helse og omsorg.
Vi vet alle at presset på kommunene vil øke i årene fremover. Eldrebølgen alene vil presse frem nytenkning og økt oppmerksomhet om kvalitet og ressursbruk. Vi må rette økt oppmerksomhet mot virkemidler som kan gi mer velferd ut av knappe ressurser. I NHO Service mener vi at bedre samarbeid mellom offentlig- og privat sektor er løsningen. Skatteøkninger er ikke svaret på bærekraftige velferdsløsninger.
Hansen peker på svakheter i Kostra-tallene, som ligger til grunn for våre analyser. Hansen har rett. Kostra-tallene har svakheter for mange kommuner. Nettopp derfor etterlyser vi høyere kvalitet i Kostra. Vi må måle bedre og ha klare oppfatninger om hva vi skal bruke måleresultatene til. Det er meningsløst å bruke tid på måling hvis det ikke brukes som grunnlag for å oppnå forbedringer i kommunene.
Hansen og jeg er åpenbart uenige om mye, men hun skriver selv at kommunene kan bli mer effektive av å lære av hverandre. Det er vi helt enige om.
(Innlegget stod på trykk i Ny Tid, 1. feb. 2013)
Abonner på:
Innlegg (Atom)