Det har vært litt av et år! "Ta tjenestene tilbake" var tittelen på årets "velferdskonferanse" i regi av Alliansen for Velferdsstaten tidligere i år. En festforestilling i mytebasert markedsfrykt. Den brede alliansen bestående av 23 landsdekkende organisasjoner som blant annet Fagforbundet, Norges Bonde – og småbrukarlag, Norsk Lokomotivmannsforbund og Kvinnegruppa Ottar, har til felles at de mener privat sektor bør holde seg langt unna velferdsoppgaver i kommunene. De er enige om at privat tjenesteytende sektor er en trussel mot velferdsstaten og at private bedrifter er mindreverdige som arbeidsgivere. I deres bilde av virkeligheten har ansatte i privat sektor kalde hender, dårlig tid og fæle sjefer med tvilsomme profittmotiver. Omtrent så karikert er fremstillingen.
Fagforbundet klinte til i årets valgkamp og brukte 16 millioner kroner - mer penger enn Høyre og FrP til sammen (!) Jeg uttalte til DN at det er et demokratisk problem når en så tydelig politisk aktør i samfunnsdebatten bruker mer penger i en valgkamp mellom politiske partier enn hva partiene selv gjør. Fagforbundet oppga kampen mot "privatiseringspropaganda fra NHO Service" som årsak til at de måtte bruke så store ressurser. Vel, det er fint at vi vekker reaksjoner, MEN vi driver ikke propaganda MOT offentlig sektor eller FOR privatisering. Derimot ønsker vi mer konkurranse for å fremme produktivitet i tjenestesektoren som vi alle er avhengige av.
For de langt fleste av oss er det slik at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss, eller for å si det på ”NHO-språk”: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor. Innovasjon bidrar til økt produktivitet som igjen betyr mer velferd for pengene. Konkurranse er et virkemiddel for å nå målet om tjenester av god kvalitet til alle som trenger det. Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidrar til å gjøre vår velferdsmodell mer robust og bærekraftig. Det handler ikke om å innføre ”amerikanske tilstander”, og det er heller ingen partier eller næringsorganisasjoner som vil gjennomføre storstilt privatisering av velferden. Konkurransen er ikke et mål i seg selv, og den er heller ingen trussel mot annet enn fastlåste strukturer og monopoler.
Noen, som de ovennevnte, mener striden står mellom velferd og privat profitt. Er det bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Det varierer nok, men gevinstmotiver i seg selv er ingen trussel mot velferd. Enhver offentlig krone til velferd må betales av en tilsvarende fortjeneste i næringslivet.
Men hvordan er det da med bedrifter som blir betalt av det offentlige? Har ikke de et ”sugerør i felleskassa” ? Tjener ikke de penger på fellesskapets bekostning, slik For velferdsstaten hevder? Nei, den store ”velferdsprofitøren” er nettopp ”felleskassa”. La meg illustrere dette med reelle tall fra sykehjemssektoren: Av landets over 41.000 sykehjemsplasser er knappe 1.700 konkurranseutsatt (drevet av medlemmer i NHO Service). Etter motstandernes retorikk å dømme (og pengebruken, ref. de 16 millionene)skulle man tro private selskaper nærmest flommet inn over landet for å tjene seg store og fete.
I følge kommunenes egne tall (Kostra) er gjennomsnittlig pris for en kommunalt drevet sykehjemsplass kr. 767.000 . Tilsvarende for en privatdrevet plass er kr. 630.00. For de 1.700 plassene frigjorde konkurransen til sammen over 230 millioner kroner i 2010. Det er i seg selv nok til å finansiere 370 sykehjemsplasser. En trussel mot velferden? Neppe. Den store "velferdsprofitøren" i dette bildet er kommunene og brukerne av tjenestene. I tillegg betaler det private selskapet skatt av overskuddet til staten (28 %). De private selskapene betaler selvsagt også skatt og beregner seg en gevinst for å kunne eksistere, slik enhver annen næringsvirksomhet må gjøre. Fordelingen av gevinsten som følge av dagens konkurranseutsetting av sykehjem er 89 prosent til det offentlige og 11 prosent til de private tjenesteleverandørene. Dette er den virkeligheten som noen hevder representerer en trussel mot velferden.
Når noen hevder at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst. Hvordan kan da konkurransen være en trussel mot velferden?
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent ( som er langt under nivået i ”folkhemmet” Sverige), så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 800 nye sykehjemsplasser. Trussel mot velferden at sykehjemskøen blir kortere?
Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, har vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. Alternativet til økt produktivitet er å møte enhver ny velferdsutfordring med å stramme skatteskruen. Det er ingen fremtidsrettet løsning.
Et eksempel på hvordan ideologi kommer i veien for gode løsninger finner vi i Tromsø. Da jeg møtte politikere i kommunen i vinter stod 44 personer i sykehjemskø. Et medlem i NHO Service kunne tilby kommunen 11 sykehjemsplasser av topp standard til en god pris, nærmest over natten. Kommunen lot et prinsippvedtak om å ikke samarbeide med private stå i veien for en kraftig reduksjon i sykehjemskøen (!) Slike ”velferdsvalg” er helt i tråd med budskapet fra organisasjonen med navnet ”For velferdsstaten”.
Tromsø fikk et nytt politisk regime etter høstens valg. Høyre og FrP - to partier uten allergi mot privat sektor, styrer nå kommunen. Nå forventer vi at Tromsø blir et fyrtårn for gode velferdsløsninger som inkluderer alle gode krefter som vil bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for Tromsøs innbyggere.
mandag 12. desember 2011
fredag 30. september 2011
Adecco ferdig gransket - problemet gjenstår
Da NRK sendte nyheten om brudd på arbeidsmiljøloven ved Ammerudlunden sykehjem i Oslo 15. februar i år, trodde mange at tiden var over for privatdrevne omsorgstjenester. Saken preget nyhetssendingene i februar og mars og ble helt sentral for valgkampen. Etterhvert som støvet la seg ble det tydelig for de fleste at saken hadde mange nyanser. NHO Service var sentrale i denne debatten og selv har jeg snakket om saken i foredrag over hele landet det siste halvåret. Det var systematisk bruk av svenske sykepleiere på ulovlig lange vakter som felte Adecco Helse som leverandør av sykehjemstjenester. Oslo kommune reagerte raskt ved å si opp kontrakten med Adecco Helse.
Det er viktig å huske om Adecco-saken at den aldri handlet om kvalitet. Adecco Helse drev sykehjem av dokumentert høy kvalitet. Lovbruddene handlet om arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven (AML), og ikke noe annet. I debatten i kjølvannet av avsløringene av Adecco Helse kom det frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid ikke er noe som særpreger privatdrevne sykehjem. Kari Ørebech, tilsynsleder i Arbeidstilsynet i Akershus og Østfold uttalte til Aftenposten (17.3.11): - Vi har ikke grunnlag for å si at privat sektor er verre enn offentlig sektor.
Så ramlet likene ut av skapene. I Moss ble det avdekket at svenske sykepleiere sov i kjelleren på Melløsparken sykehjem og at kommunen brøt arbeidstidsreglene i AML. Vi tipset Klassekampen som slo saken opp over to sider. Det samme gjorde Dagens Næringsliv. Saken var til forveksling lik Ammerudlunden som Adecco Helse hadde drevet.
I Trondheim var eldreomsorg et sentralt tema i valgkampen. Her hadde Norlandia Care drevet to sykehjem tidligere, inntil de ble rekommunalisert av det rødgrønne flertallet etter valget i 2003. De to sykehjemmene som Norlandia drev (Ranheim og Moholt) var kommunens to beste sykehjem. Få dager før valget eksploderte nyheten om at Arbeidstilsynet anmeldte Trondheim kommune for 26 000 (!) brudd på AML.
I løpet av åtte måneders drift har det nye storsykehuset Ahus brutt arbeidstidsbestemmelsene i AML over 30 000 ganger. Det er med andre ord åpenbart for de fleste, med unntak av Fagforbundet og Sykepleierforbundet, at arbeidstidsreglene i AML må revideres. Kartet er ikke tilpasset terrenget. Denne uken kom rapporten fra den eksterne granskningen av Adeccos virksomhet. En omfattende og svært kostbar granskning har ikke kunnet avdekke nye kritikkverdige forhold.
For oss som har vært involvert i saken har det vært sjokkerende å oppleve hvordan presumtivt seriøse politikere og medier har kastet seg i strupen på Adecco og private leverandører av helse - og omsorgstjenester, for så å sitte musestille når det blir kjent at brudd på arbeidstidsregler foregår i stort omfang i offentlig sektor. Adecco fortjener honnør for å ha ryddet opp. Men, problemet i denne saken var aldri Adecco. Det virkelige problemet er arbeidstidsregler som ikke passer til arbeidslivet.
Det er viktig å huske om Adecco-saken at den aldri handlet om kvalitet. Adecco Helse drev sykehjem av dokumentert høy kvalitet. Lovbruddene handlet om arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven (AML), og ikke noe annet. I debatten i kjølvannet av avsløringene av Adecco Helse kom det frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid ikke er noe som særpreger privatdrevne sykehjem. Kari Ørebech, tilsynsleder i Arbeidstilsynet i Akershus og Østfold uttalte til Aftenposten (17.3.11): - Vi har ikke grunnlag for å si at privat sektor er verre enn offentlig sektor.
Så ramlet likene ut av skapene. I Moss ble det avdekket at svenske sykepleiere sov i kjelleren på Melløsparken sykehjem og at kommunen brøt arbeidstidsreglene i AML. Vi tipset Klassekampen som slo saken opp over to sider. Det samme gjorde Dagens Næringsliv. Saken var til forveksling lik Ammerudlunden som Adecco Helse hadde drevet.
I Trondheim var eldreomsorg et sentralt tema i valgkampen. Her hadde Norlandia Care drevet to sykehjem tidligere, inntil de ble rekommunalisert av det rødgrønne flertallet etter valget i 2003. De to sykehjemmene som Norlandia drev (Ranheim og Moholt) var kommunens to beste sykehjem. Få dager før valget eksploderte nyheten om at Arbeidstilsynet anmeldte Trondheim kommune for 26 000 (!) brudd på AML.
I løpet av åtte måneders drift har det nye storsykehuset Ahus brutt arbeidstidsbestemmelsene i AML over 30 000 ganger. Det er med andre ord åpenbart for de fleste, med unntak av Fagforbundet og Sykepleierforbundet, at arbeidstidsreglene i AML må revideres. Kartet er ikke tilpasset terrenget. Denne uken kom rapporten fra den eksterne granskningen av Adeccos virksomhet. En omfattende og svært kostbar granskning har ikke kunnet avdekke nye kritikkverdige forhold.
For oss som har vært involvert i saken har det vært sjokkerende å oppleve hvordan presumtivt seriøse politikere og medier har kastet seg i strupen på Adecco og private leverandører av helse - og omsorgstjenester, for så å sitte musestille når det blir kjent at brudd på arbeidstidsregler foregår i stort omfang i offentlig sektor. Adecco fortjener honnør for å ha ryddet opp. Men, problemet i denne saken var aldri Adecco. Det virkelige problemet er arbeidstidsregler som ikke passer til arbeidslivet.
fredag 9. september 2011
16 mill til de rødgrønne - et demokratisk problem?
Denne uken kunne Dagens Næringsliv fortelle at Fagforbundet blar opp 16 mill. til rødgrønn valgkamp. Det tilsvarer hele valgkampbudsjettet til Høyre og FrP. Er dette betenkelig? Ja, jeg mener at det er svært betenkelig at en så mektig aktør som Fagforbundet bruker langt mer ressurser på valgkamp enn de politiske partiene. Det er kombinasjonen av organisatoriske bindinger og den massive pengestøtten som er betenkelig. Hvem er det egentlig som setter premissene for de rødgrønnes politikk? Jeg håper velgerne er våkne.
Jeg ble intervjuet om saken i Dagens Næringsliv (8. sept) og understreket at NHO eller NHO Service ikke gir penger til noe parti. NHO Service har heller ikke et formalisert samarbeid med noe parti. Fagforbundet har det siste året beskyldt NHO Service for å ha et formalisert samarbeid med borgerlige partier. Dette bruker de som argument for at de "må støtte opp om dem som er mot privatisering". For meg viser dette at NHO Service gjør en god jobb.
Vi bruker ikke noe i nærheten av 16 millioner kroner på kampanjevirksomhet, men jeg våger allikevel den påstand at medlemmer i NHO Service får mer "Bang for the
Buck", eller som vi sier: "mer for pengene" ;-)
Jeg ble intervjuet om saken i Dagens Næringsliv (8. sept) og understreket at NHO eller NHO Service ikke gir penger til noe parti. NHO Service har heller ikke et formalisert samarbeid med noe parti. Fagforbundet har det siste året beskyldt NHO Service for å ha et formalisert samarbeid med borgerlige partier. Dette bruker de som argument for at de "må støtte opp om dem som er mot privatisering". For meg viser dette at NHO Service gjør en god jobb.
Vi bruker ikke noe i nærheten av 16 millioner kroner på kampanjevirksomhet, men jeg våger allikevel den påstand at medlemmer i NHO Service får mer "Bang for the
Buck", eller som vi sier: "mer for pengene" ;-)
"Dra te`Moss"
Det var akkurat det jeg gjorde. I et møte med Moss Avis viste min kollega, Espen Evensen (regiondirektør i NHO Østfold) og jeg hvilket potensial som finnes for mer velferd for pengene i kommunen. Det er ikke så rent lite. Hele 112 millioner kroner kunne blitt brukt til å bedre kommunens tilbud dersom man hadde økt produktiviteten til nivå med de 20 beste kommunene i landet og private tjenesteleverandører (det vi kaller beste praksis).
Saken dekket hele forsiden i Moss Avis under overskriften: "Vil privatisere hele Moss". Vel, vel, vi har heldigvis en fri presse her i landet, men selvsagt handler det ikke om å privatisere ansvaret for at kommunens innbyggere får gode tjenester. Det er kun selve utførelsen av tjenestene jeg mener at man med fordel kan la ulike aktører konkurrere om.
LOs leder Roar Flåthen rykket ut i Moss Avis og hevdet at analysene fra NHO Service er en bløff. Ne, Flåthen, dette er ingen bløff. Jeg svarte på Flåthens angrep med dette innlegget i Moss Avis i dag:
Ingen bløff, Flåthen
LO-leder Roar Flåthen uttaler til Moss Avis (6. sept) at analysen til NHO Service er en bløff. Nei, Flåthen det er ingen bløff at Moss og andre kommuner i landet har et stort potensiale for mer velferd for de samme pengene. Det ble senest vist denne uken med nyheten om at Teknisk beregningsutvalg viser at dersom de mest effektive kommunene satte standarden så kunne kunne 29 millarder kroner blitt frigjort til skole og eldreomsorg.
Vår analyse for Moss er basert på kommunens egne tall (Kostra) og kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser. I tillegg har vi brukt Kostra-tall for de 20 mest kostnadseffektive kommunene i vårt grunnlag for det vi kaller ”beste praksis”. Kommunene bløffer neppe med tallene de innberetter.
Analysen for Moss antyder potensialet for å oppnå mer velferd for pengene gjennom økt produktivitet i de tjenestene kommunene har ansvar for. Flåthen vet godt at vår store utfordring er å opprettholde produktiviteten i det offentlige etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Jeg er overbevist om at privat sektor kan bidra med mye mer enn i dag i kommunene. Konkurranse er et virkemiddel som vi vet gir gevinst i form av økt produktivitet. Konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon. Det gjelder i industrien og selvsagt også i tjenestesektoren.
Bedrifter som ikke forholder seg til tariffavtaler og gjeldende spilleregler i arbeidslivet, blir raskt fjernet. De har ingen tabbekvote. Samme strenge krav bør gjelde for alle som leverer tjenester i kommunene – uavhengig av om det er privat sektor eller kommunene selv. Flåthen hevder at private ikke kan dokumentere kvalitet. Han vet bedre. Senest denne uken kom det frem at brukerne av hjemmetjenester i Oslo var mest fornøyde med de private leverandørene. Men, et viktig funn i rapporten fra Analyse Kaupang for Oslo kommune var at fritt brukervalg hever kvaliteten til private så vel som kommunale aktører i eldreomsorgen. Det er for enkelt å avfeie tanker om reformer for bærekraftig velferd med at det er en bløff.
(Moss Avis, 9 sept 2011)
...og hvorfor dette ble skrevet i fete typer aner jeg ikke, jeg kan bare beklage.
Saken dekket hele forsiden i Moss Avis under overskriften: "Vil privatisere hele Moss". Vel, vel, vi har heldigvis en fri presse her i landet, men selvsagt handler det ikke om å privatisere ansvaret for at kommunens innbyggere får gode tjenester. Det er kun selve utførelsen av tjenestene jeg mener at man med fordel kan la ulike aktører konkurrere om.
LOs leder Roar Flåthen rykket ut i Moss Avis og hevdet at analysene fra NHO Service er en bløff. Ne, Flåthen, dette er ingen bløff. Jeg svarte på Flåthens angrep med dette innlegget i Moss Avis i dag:
Ingen bløff, Flåthen
LO-leder Roar Flåthen uttaler til Moss Avis (6. sept) at analysen til NHO Service er en bløff. Nei, Flåthen det er ingen bløff at Moss og andre kommuner i landet har et stort potensiale for mer velferd for de samme pengene. Det ble senest vist denne uken med nyheten om at Teknisk beregningsutvalg viser at dersom de mest effektive kommunene satte standarden så kunne kunne 29 millarder kroner blitt frigjort til skole og eldreomsorg.
Vår analyse for Moss er basert på kommunens egne tall (Kostra) og kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser. I tillegg har vi brukt Kostra-tall for de 20 mest kostnadseffektive kommunene i vårt grunnlag for det vi kaller ”beste praksis”. Kommunene bløffer neppe med tallene de innberetter.
Analysen for Moss antyder potensialet for å oppnå mer velferd for pengene gjennom økt produktivitet i de tjenestene kommunene har ansvar for. Flåthen vet godt at vår store utfordring er å opprettholde produktiviteten i det offentlige etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Jeg er overbevist om at privat sektor kan bidra med mye mer enn i dag i kommunene. Konkurranse er et virkemiddel som vi vet gir gevinst i form av økt produktivitet. Konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon. Det gjelder i industrien og selvsagt også i tjenestesektoren.
Bedrifter som ikke forholder seg til tariffavtaler og gjeldende spilleregler i arbeidslivet, blir raskt fjernet. De har ingen tabbekvote. Samme strenge krav bør gjelde for alle som leverer tjenester i kommunene – uavhengig av om det er privat sektor eller kommunene selv. Flåthen hevder at private ikke kan dokumentere kvalitet. Han vet bedre. Senest denne uken kom det frem at brukerne av hjemmetjenester i Oslo var mest fornøyde med de private leverandørene. Men, et viktig funn i rapporten fra Analyse Kaupang for Oslo kommune var at fritt brukervalg hever kvaliteten til private så vel som kommunale aktører i eldreomsorgen. Det er for enkelt å avfeie tanker om reformer for bærekraftig velferd med at det er en bløff.
(Moss Avis, 9 sept 2011)
...og hvorfor dette ble skrevet i fete typer aner jeg ikke, jeg kan bare beklage.
fredag 26. august 2011
Søta bror vil kjøpe hvitt
Det svenske meningsmålingsinstituttet Demoskop fikk for seks år siden i oppdrag av skattevesenet å kartlegge broderfolkets holdninger til svart arbeid. Et flertall av svenskene (57 prosent) svarte at de godt kunne tenke seg å kjøpe tjenester svart. Hele 52 prosent av svenskene var også åpne for å jobbe svart. (gudbedre, hva slags naboer er det vi har i Folkhemmet...?!)
Seks år senere har Demoskop stilt de samme spørsmålene. Svenskene har blitt mer lovlydige. Nå svarer langt færre (42 prosent) at de vil kjøpe svarte tjenester. Og 31 prosent oppgir at de kunne tenke seg å jobbe svart.
Så hva skyldes denne moralske opprustningen? Demoskop peker på effektene av skattefradragene regjeringen har innført for tjenester utført i folks hjem (Rut og Rot). Demoskop har nok rett. Skattefradragene har gjort svart arbeid mindre attraktivt. Vi bør kopiere svenskene (uansett hvor tungt det måtte være) på dette området. NHO Service har tatt til orde for tilsvarende fradragsordninger i Norge.
I en undersøkelse TNS Gallup utførte for NHO Service i fjor høst kom det klart frem at nordmenn også ønsker denne type skattefradrag - 49 prosent ønsker denne typen fradrag mens 13 prosent ikke vil ha det. Veldig mange var usikre.
I år har KrFs landsmøte vedtatt at de ønsker å bekjempe svart arbeid med denne typen effektive skattefradrag. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette i Stortinget. Men, i Høyre er man delvis lunkne til dette, man vil forbeholde skattefradragene for eldre mennesker. Jeg begriper ikke hvorfor Høyre vil begrense dette til en mulighet for eldre mennesker, men det er i det minste en begynnelse.
Mens norske partier somler seg til de riktige standpunktene for å bekjempe svart arbeid og legge til rette for økt entreprenørskap i tjenestesektoren, viser altså svenskene, finnene og danskene vei.
Seks år senere har Demoskop stilt de samme spørsmålene. Svenskene har blitt mer lovlydige. Nå svarer langt færre (42 prosent) at de vil kjøpe svarte tjenester. Og 31 prosent oppgir at de kunne tenke seg å jobbe svart.
Så hva skyldes denne moralske opprustningen? Demoskop peker på effektene av skattefradragene regjeringen har innført for tjenester utført i folks hjem (Rut og Rot). Demoskop har nok rett. Skattefradragene har gjort svart arbeid mindre attraktivt. Vi bør kopiere svenskene (uansett hvor tungt det måtte være) på dette området. NHO Service har tatt til orde for tilsvarende fradragsordninger i Norge.
I en undersøkelse TNS Gallup utførte for NHO Service i fjor høst kom det klart frem at nordmenn også ønsker denne type skattefradrag - 49 prosent ønsker denne typen fradrag mens 13 prosent ikke vil ha det. Veldig mange var usikre.
I år har KrFs landsmøte vedtatt at de ønsker å bekjempe svart arbeid med denne typen effektive skattefradrag. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette i Stortinget. Men, i Høyre er man delvis lunkne til dette, man vil forbeholde skattefradragene for eldre mennesker. Jeg begriper ikke hvorfor Høyre vil begrense dette til en mulighet for eldre mennesker, men det er i det minste en begynnelse.
Mens norske partier somler seg til de riktige standpunktene for å bekjempe svart arbeid og legge til rette for økt entreprenørskap i tjenestesektoren, viser altså svenskene, finnene og danskene vei.
onsdag 10. august 2011
Snikislandisering?
Min fjesbokvenn Teddy Kjendlie setter innvandringsdebatten i perspektiv når han registrerer følgende utvikling:
- ...innvandringen fra Island økte med 1034 pst fra 2008 til 2009. Med denne utviklingen er det 200 mill islendinger i Norge før 2100.
Dette understreker betydningen av gode fremskrivninger slik at vi kan forberede oss mentalt, og på andre måter, på en fremtidig iskald innvandringsbølge. Om få år er Oslos taxier bemannet av tause blonde kjemper som lukter fisk og hører på Bjørk. Kanskje de er lettere å forstå? Viktig å fokusere på muligheter her... ;-)
- ...innvandringen fra Island økte med 1034 pst fra 2008 til 2009. Med denne utviklingen er det 200 mill islendinger i Norge før 2100.
Dette understreker betydningen av gode fremskrivninger slik at vi kan forberede oss mentalt, og på andre måter, på en fremtidig iskald innvandringsbølge. Om få år er Oslos taxier bemannet av tause blonde kjemper som lukter fisk og hører på Bjørk. Kanskje de er lettere å forstå? Viktig å fokusere på muligheter her... ;-)
Sandefjord revisited
Sandefjord Blad er en av mange lokalaviser hvor debatten mellom NHO Service og Fagforbundet pågår for fullt. Debatten om privat sektors rolle har hele tiden blitt ført uten personangrep. Selvsagt har "privatiseringsmotstanderne" det Paul Chaffey så treffende har beskrevet som et "godhetshegemoni" i debatten. Det er en retorisk utfordring vi må håndtere, men det er sjelden man opplever å bli angrepet slik jeg ble av Fagforbundets Roar Gunnufsen i Sandefjord Blad. Her er mitt svar på Gunnufsen innlegg (stod på trykk i SB lørdag 6.8.2011) :
Mer velferd for pengene
Roar Gunnufsen i Fagforbundet gikk langt i å trekke mine motiver i tvil i sitt innlegg i avisen 8. juli. I et krasst innlegg hevder han at NHO Service driver bevisst desinformasjon. Han skrev blant annet at ” KS bekrefter at Ekelbergs tall er ubrukelige”. Han hevdet også at NHO Service har valgt partipolitisk side og kun engasjerer seg i Sandefjord for at private selskaper skal kunne tilrane seg fellesskapets ressurser. Gunnufsen bommer grovt og kunne også for debattklimaets del med fordel spart seg å trekke mine personlige motiver i tvil, slik han gjorde i sitt innlegg. La oss holde oss til saken: Analysene til NHO Service seg på kommunens egne tall (Kostra) og kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser der våre medlemmer har deltatt. KS har advart mot å bruke våre tall som en slags fasit. Det er vi enige med KS i. Derimot mener vi at våre analyser (som er fritt tilgjengelige på vår nettside) gir grunnlag for å antyde hvilke muligheter som finnes i kommunen til bedre ressursutnyttelse til fordel for innbyggerne. NHO Service forholder seg til alle politiske partier, uavhengig av farge, som er interessert i diskusjon om virkemidler for å oppnå mer velferd for pengene.
En enkel beregning basert på hva som er konkurranseutsatt innen omsorgstjenester i norske kommuner i 2010 viser at våre medlemmer omsatte for ca. kr. 1,4 milliarder innen helse og omsorg. Samlet driftsresultat fra denne omsetningen er beregnet til netto ca. kr. 51 millioner etter skatt. Samtidig har de samme medlemsbedriftene spart sine oppdragsgivere (kommunene) for rundt 220 millioner kroner i forhold til om kommunene skulle levert tjenestene selv ( iflg. KOSTRA- tallene for 2010). I tillegg kommer 28% skatt til staten på driftsresultatet i bedriftene, beregnet til kr. 19 millioner. Hvorfor er det et problem at privat sektor bidrar til mer velferd for pengene i kommunene, Gunnufsen?
Gunnufsen vet godt at vår store utfordring er å opprettholde produktiviteten i det offentlige etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Det gjelder også for Sandefjord. Jeg er overbevist om at privat sektor kan bidra med mye mer enn i dag i kommunene. Konkurranse er et virkemiddel som vi vet gir gevinst i form av økt produktivitet. Konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon på alle områder, også kommunene. I kommunene innebærer innovasjon forbedring som kan gi bedre kvalitet og ressursutnyttelse til fordel for brukerne av tjenestene.
Konkurransen om arbeidskraft blir også viktigere fremover. Privat sektor hadde vært sjanseløse i konkurransen om kompetent arbeidskraft hvis virkeligheten for privatansatte var noe i nærheten av den jammerdalen Gunnufsen beskriver. Bedrifter som ikke forholder seg til tariffavtaler og gjeldende spilleregler i arbeidslivet, blir raskt fjernet. De har ingen tabbekvote. Samme strenge krav bør gjelde for alle som leverer tjenester i kommunene – uavhengig av om det er privat sektor eller kommunene selv.
(artikkelen stod på trykk i Sandefjords Blad 6.aug. 2011)
Mer velferd for pengene
Roar Gunnufsen i Fagforbundet gikk langt i å trekke mine motiver i tvil i sitt innlegg i avisen 8. juli. I et krasst innlegg hevder han at NHO Service driver bevisst desinformasjon. Han skrev blant annet at ” KS bekrefter at Ekelbergs tall er ubrukelige”. Han hevdet også at NHO Service har valgt partipolitisk side og kun engasjerer seg i Sandefjord for at private selskaper skal kunne tilrane seg fellesskapets ressurser. Gunnufsen bommer grovt og kunne også for debattklimaets del med fordel spart seg å trekke mine personlige motiver i tvil, slik han gjorde i sitt innlegg. La oss holde oss til saken: Analysene til NHO Service seg på kommunens egne tall (Kostra) og kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser der våre medlemmer har deltatt. KS har advart mot å bruke våre tall som en slags fasit. Det er vi enige med KS i. Derimot mener vi at våre analyser (som er fritt tilgjengelige på vår nettside) gir grunnlag for å antyde hvilke muligheter som finnes i kommunen til bedre ressursutnyttelse til fordel for innbyggerne. NHO Service forholder seg til alle politiske partier, uavhengig av farge, som er interessert i diskusjon om virkemidler for å oppnå mer velferd for pengene.
En enkel beregning basert på hva som er konkurranseutsatt innen omsorgstjenester i norske kommuner i 2010 viser at våre medlemmer omsatte for ca. kr. 1,4 milliarder innen helse og omsorg. Samlet driftsresultat fra denne omsetningen er beregnet til netto ca. kr. 51 millioner etter skatt. Samtidig har de samme medlemsbedriftene spart sine oppdragsgivere (kommunene) for rundt 220 millioner kroner i forhold til om kommunene skulle levert tjenestene selv ( iflg. KOSTRA- tallene for 2010). I tillegg kommer 28% skatt til staten på driftsresultatet i bedriftene, beregnet til kr. 19 millioner. Hvorfor er det et problem at privat sektor bidrar til mer velferd for pengene i kommunene, Gunnufsen?
Gunnufsen vet godt at vår store utfordring er å opprettholde produktiviteten i det offentlige etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Det gjelder også for Sandefjord. Jeg er overbevist om at privat sektor kan bidra med mye mer enn i dag i kommunene. Konkurranse er et virkemiddel som vi vet gir gevinst i form av økt produktivitet. Konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon på alle områder, også kommunene. I kommunene innebærer innovasjon forbedring som kan gi bedre kvalitet og ressursutnyttelse til fordel for brukerne av tjenestene.
Konkurransen om arbeidskraft blir også viktigere fremover. Privat sektor hadde vært sjanseløse i konkurransen om kompetent arbeidskraft hvis virkeligheten for privatansatte var noe i nærheten av den jammerdalen Gunnufsen beskriver. Bedrifter som ikke forholder seg til tariffavtaler og gjeldende spilleregler i arbeidslivet, blir raskt fjernet. De har ingen tabbekvote. Samme strenge krav bør gjelde for alle som leverer tjenester i kommunene – uavhengig av om det er privat sektor eller kommunene selv.
(artikkelen stod på trykk i Sandefjords Blad 6.aug. 2011)
torsdag 7. juli 2011
NHO Service, partistøtte og velferd
Arbeiderpartiets fylkessekretær i Vestfold, Tor Erik Nyberg, antyder i avisen (Sandefjord Blad 11.06.) at partiene på høyresiden mottar økonomisk støtte fra NHO Service. Nyberg burde ha fått med seg at det er flere år siden NHO støttet politiske partier økonomisk.
Nyberg er opptatt av å få vite mer om kontakten mellom NHO Service og partiene på høyresiden. Det skal han få her og nå. NHO Service ønsker dialog med alle politikere som er interessert i reformer som kan bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for brukerne av sentrale tjenester i kommunene.
Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi store velferdsgevinster og dermed bidra til bærekraften i vår velferdsmodell. Flere partier er interessert i denne type samarbeid. Sosialdemokratiske partier i land vi sammenligner oss med har heller ingen allergi mot samarbeid med næringslivet i tjenesteproduksjonen.
Noen vil kanskje hevde at Tor Erik Nybergs behov for å flagge allergi mot offentlig-privat samarbeid i et valgår har en sammenheng med millionene partiet får i valgkampstøtte fra LO.
Nyberg hevder at NHO Service organiserer ”private velferdsprofitører”. Ja, Nyberg vi har medlemmer som hver dag leverer tjenester av dokumentert god kvalitet til flere norske kommuner. Den store velferdsprofitøren, for å bruke Nybergs retorikk, er imidlertid kommunene og staten.
La meg vise det med et eksempel fra Sandefjord: Hadde man konkurranseutsatt 20 prosent av tjenesteproduksjonen knyttet til renhold, helse og omsorg, og forvalting, drift og vedlikehold, så viser våre beregninger (basert på Kostra-tall og kunnskap om priser oppnåd i anbudskonkurranser) at Sandefjord kunne frigjort rundt 34 millioner kroner. Av dette ville kommunen få den klart største andelen, rundt 30 millioner kroner. Staten får også en del av ressursene via skatt på overskudd i de private bedriftene - ca kr. 1 milllion. De private leverandørene ville fått et overskudd på rundt tre millioner kroner. Med andre får det offentlige over 90 pst av de frigjorte ressursene.
Jeg regner med at Arbeiderpartiets velgere i Vestfold også er interessert i virkemidler som kan gi økt produktivitet og dermed mer velferd for pengene i kommunesektoren? Den store ”velferdsprofitøren” er felleskassa, Nyberg. Og slik bør det også være. Privat sektor er ingen trussel mot den velferden Nyberg vil bevare, tvert imot.
(Innlegget stod på trykk i Sandefjords Blad 7. juli 2011)
Nyberg er opptatt av å få vite mer om kontakten mellom NHO Service og partiene på høyresiden. Det skal han få her og nå. NHO Service ønsker dialog med alle politikere som er interessert i reformer som kan bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for brukerne av sentrale tjenester i kommunene.
Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi store velferdsgevinster og dermed bidra til bærekraften i vår velferdsmodell. Flere partier er interessert i denne type samarbeid. Sosialdemokratiske partier i land vi sammenligner oss med har heller ingen allergi mot samarbeid med næringslivet i tjenesteproduksjonen.
Noen vil kanskje hevde at Tor Erik Nybergs behov for å flagge allergi mot offentlig-privat samarbeid i et valgår har en sammenheng med millionene partiet får i valgkampstøtte fra LO.
Nyberg hevder at NHO Service organiserer ”private velferdsprofitører”. Ja, Nyberg vi har medlemmer som hver dag leverer tjenester av dokumentert god kvalitet til flere norske kommuner. Den store velferdsprofitøren, for å bruke Nybergs retorikk, er imidlertid kommunene og staten.
La meg vise det med et eksempel fra Sandefjord: Hadde man konkurranseutsatt 20 prosent av tjenesteproduksjonen knyttet til renhold, helse og omsorg, og forvalting, drift og vedlikehold, så viser våre beregninger (basert på Kostra-tall og kunnskap om priser oppnåd i anbudskonkurranser) at Sandefjord kunne frigjort rundt 34 millioner kroner. Av dette ville kommunen få den klart største andelen, rundt 30 millioner kroner. Staten får også en del av ressursene via skatt på overskudd i de private bedriftene - ca kr. 1 milllion. De private leverandørene ville fått et overskudd på rundt tre millioner kroner. Med andre får det offentlige over 90 pst av de frigjorte ressursene.
Jeg regner med at Arbeiderpartiets velgere i Vestfold også er interessert i virkemidler som kan gi økt produktivitet og dermed mer velferd for pengene i kommunesektoren? Den store ”velferdsprofitøren” er felleskassa, Nyberg. Og slik bør det også være. Privat sektor er ingen trussel mot den velferden Nyberg vil bevare, tvert imot.
(Innlegget stod på trykk i Sandefjords Blad 7. juli 2011)
mandag 4. juli 2011
Hoder og hender (III)
Kollega Anders Vollen sendte meg akkurat denne interessante artikkelen fra Utrop
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Hoder og hender... (II)
Denne kronikken i Dagbladet skrev jeg i 2007. Naivt liberalistisk? Eller er verdien av å kunne bevege seg fritt noe som trumfer de fleste andre hensyn?
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Sandefjord og tull fra Fagforbundet
I fjor høst erklærte Fagforbundet krig mot NHO Service (det var faktisk deres ord!) Denne "krigen" fører de landet over med utspill fra lokale ledere i Fagforbundet mot NHO Service. Denne helgen (lørdag 2. juli) skrev jeg følgende i Sandefjord Blad som et svar på angrep fra Fagforbundets leder i Sandefjord:
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
tirsdag 21. juni 2011
Vi trenger hoder og hender over hele linja
Det bør reageres når det fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» synes legitimert at innvandring er et problem.
Tarje Bjørgum fra Abelia skriver (Dagsavisen 6/6) at innvandringspolitikk er næringspolitikk og at Norge har et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene framover. Bjørgum har rett. Når det synes legitimert fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» at innvandring er et problem, bør man reagere.
Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste – er ikke noe som bør straffes. Tvert imot: En logisk følge av en næringsvennlig innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Men Bjørgum fokuserer ensidig på behovet for «de klokeste hodene» i kunnskapsintensive næringer. Behovet stopper ikke ved de høyest utdannede spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad. Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender – ikke minst innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
(artikkelen stod på trykk i Dagsavisen 19.06.2011) link til artikkelen i avisen
Tarje Bjørgum fra Abelia skriver (Dagsavisen 6/6) at innvandringspolitikk er næringspolitikk og at Norge har et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene framover. Bjørgum har rett. Når det synes legitimert fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» at innvandring er et problem, bør man reagere.
Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste – er ikke noe som bør straffes. Tvert imot: En logisk følge av en næringsvennlig innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Men Bjørgum fokuserer ensidig på behovet for «de klokeste hodene» i kunnskapsintensive næringer. Behovet stopper ikke ved de høyest utdannede spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad. Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender – ikke minst innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
(artikkelen stod på trykk i Dagsavisen 19.06.2011) link til artikkelen i avisen
mandag 16. mai 2011
Velferd og gevinstmotiver
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Det er opplagt for de fleste av oss at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. Eller, for å si det med NHO-språk: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av ”adecco-saken” har det kommet frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid er utbredt i Helse-Norge. I følge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige. Vi har fått en nødvendig debatt om reformbehov i lovreguleringen av arbeidstid.
Vi har også fått en viktig debatt om kvalitet i eldreomsorgen. Det er dokumentert at konkurransen fra private selskaper innen eldreomsorg har ført til økt fokus på kvalitet og utvikling av nye metoder for å utvikle denne. Effektiv ressursutnyttelse skal ikke være i konflikt med målet om kvalitet
Samtidig har vi fått en grunnleggende debatt om privat sektor og velferd – eller ”privat profitt eller velferd?”, som noen beskriver det som. ”Adecco-saken” var for mange en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Støvet ble pusset av skjellsordet profitt som vel ikke har blitt spyttet ut så mange ganger siden 1970-tallet. Er det retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
Da vi (NHO Service) presenterte beregninger for kommunal ressursbruk og viste hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene, stakk vi hånden i et vepsebol. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. I mange kommuner er spørsmålet om innføring av eiendomsskatt svært aktuelt. Før man strammer skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til over 800 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. La meg vise det med et eksempel fra en kommune vi nylig har gjort beregninger for: Ved å konkurranseutsette 20 pst av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) og omsorg i Stavanger, kunne man frigjort nærmere 100 millioner kroner til mer velferd. Hele 90 pst av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode. De private leverandørenes andel etter skatt vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å videreutvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og de som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst.
Å tro at man kan hente ut en gevinst uten bruk konkurranse, blir som å tro på egget men ikke på høna.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en velferdsmodell som er bedre i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Det er opplagt for de fleste av oss at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. Eller, for å si det med NHO-språk: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av ”adecco-saken” har det kommet frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid er utbredt i Helse-Norge. I følge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige. Vi har fått en nødvendig debatt om reformbehov i lovreguleringen av arbeidstid.
Vi har også fått en viktig debatt om kvalitet i eldreomsorgen. Det er dokumentert at konkurransen fra private selskaper innen eldreomsorg har ført til økt fokus på kvalitet og utvikling av nye metoder for å utvikle denne. Effektiv ressursutnyttelse skal ikke være i konflikt med målet om kvalitet
Samtidig har vi fått en grunnleggende debatt om privat sektor og velferd – eller ”privat profitt eller velferd?”, som noen beskriver det som. ”Adecco-saken” var for mange en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Støvet ble pusset av skjellsordet profitt som vel ikke har blitt spyttet ut så mange ganger siden 1970-tallet. Er det retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
Da vi (NHO Service) presenterte beregninger for kommunal ressursbruk og viste hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene, stakk vi hånden i et vepsebol. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. I mange kommuner er spørsmålet om innføring av eiendomsskatt svært aktuelt. Før man strammer skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til over 800 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. La meg vise det med et eksempel fra en kommune vi nylig har gjort beregninger for: Ved å konkurranseutsette 20 pst av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) og omsorg i Stavanger, kunne man frigjort nærmere 100 millioner kroner til mer velferd. Hele 90 pst av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode. De private leverandørenes andel etter skatt vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å videreutvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og de som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst.
Å tro at man kan hente ut en gevinst uten bruk konkurranse, blir som å tro på egget men ikke på høna.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en velferdsmodell som er bedre i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
fredag 29. april 2011
Helse Midt-Norge - sløsing og helsekroner
Jeg blir opprørt når politiske prinsipper står i veien for gode velferdsløsninger. En grov sak vi står overfor nå er muligheten for at ambulansetjenestene i Helse Midt-Norge skal fratas de selskapene som har levert disse tjenestene i nær sagt alle år.
Hvorfor er dette så opprørende? Det er flere grunner:
1. Helsetilsynet fastslo i sin nasjonale kartlegging av kvaliteten i ambulansetjenestene at privat drift har gjennomgående høyest kvalitet.
2. Merkostnadene for Helse Midt-Norge ved en overtagelse av dagens private drift vil utgjøre inntil 356 mill kroner årlig (!)
Kort sagt. Privat ambulansedrift er best og billigst.
Styret i Helse Midt-Norge fatter sin beslutning 4. og 5. mai. Da får vi vite om hensynet til kvalitet og effektiv ressursutnyttelse er viktigere enn politiske prinsipper om å strupe privat næringsliv.
I alle land vi sammenligner oss med ser vi en tendens til at private involveres mer i prehospitale tjenester. I Norge går det i gal retning.
Petter Furulund er intervjuet om saken i Adresseavisen. Jeg uttaler meg om saken i Romsdals Budstikke og i Sunnmørsposten. Dette er en viktig sak for NHO Service - det er et være eller ikke være for mange svært dyktige bedrifter som i årevis har levert de beste ambulansetjenestene i landet.
Se oppslagene i avisene hvor Petter Furulund og jeg har gått kraftig ut med advarsler mot molbo-politikk:
Hvorfor er dette så opprørende? Det er flere grunner:
1. Helsetilsynet fastslo i sin nasjonale kartlegging av kvaliteten i ambulansetjenestene at privat drift har gjennomgående høyest kvalitet.
2. Merkostnadene for Helse Midt-Norge ved en overtagelse av dagens private drift vil utgjøre inntil 356 mill kroner årlig (!)
Kort sagt. Privat ambulansedrift er best og billigst.
Styret i Helse Midt-Norge fatter sin beslutning 4. og 5. mai. Da får vi vite om hensynet til kvalitet og effektiv ressursutnyttelse er viktigere enn politiske prinsipper om å strupe privat næringsliv.
I alle land vi sammenligner oss med ser vi en tendens til at private involveres mer i prehospitale tjenester. I Norge går det i gal retning.
Petter Furulund er intervjuet om saken i Adresseavisen. Jeg uttaler meg om saken i Romsdals Budstikke og i Sunnmørsposten. Dette er en viktig sak for NHO Service - det er et være eller ikke være for mange svært dyktige bedrifter som i årevis har levert de beste ambulansetjenestene i landet.
Se oppslagene i avisene hvor Petter Furulund og jeg har gått kraftig ut med advarsler mot molbo-politikk:
Lovbrudd i rødgrønne kommuner uten konsekvenser?
Tidligere denne våren fikk vi vite at Moss kommune lar sykepleiere på Melløsparken sykehjem sove i kjelleren. De sover der fremdeles. Men, siden det ikke er noen private bedrifter involvert i driften av sykehjemmet blir dette ingen stor sak, dvs. Moss Avis kunne nylig berette at det fremdeles sov sykepleiere i kjelleren. Men Davidsen og Kolberg ser selvsagt en annen vei.
I rødgrønne Trondheim jobber innleide sykepleiere opp mot 57 dager i strekk uten fri. Hvor er Kolberg og Davidsen? Hvor er oppslagene om rovdrift og sosial dumping?
I rødgrønne Trondheim jobber innleide sykepleiere opp mot 57 dager i strekk uten fri. Hvor er Kolberg og Davidsen? Hvor er oppslagene om rovdrift og sosial dumping?
tirsdag 22. mars 2011
Vikarer i kjelleren? Dra te` Moss...
I min gamle hjemby Moss kan den lokale nyhetsformidleren, Moss Avis, fortelle at det er oppdaget sovende vikarer i kjelleren på et sykehjem. Visstnok har de ikke fått overtidsbetaling heller (!) Lyder det kjent?
Den STORE forskjellen fra Ammerudlunden (et av Oslos beste sykehjem gjennom flere år, i følge beboerne) er at Melløsparken sykehjem er drevet av kommunen selv. Da blir det selvsagt ingen nyhet i riksmediene. Selvsagt er det heller ingen grunn for indignerte ledere i Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund (NSF) til å stå frem og forbanne de som har ansvaret for driften av sykehjemmet.
Jeg er glad for at vi har en så kritisk og nyansert presse som ikke jager i flokk ;-)
(MEN, Moss Avis skal ivhertfall ha honnør!)
Den STORE forskjellen fra Ammerudlunden (et av Oslos beste sykehjem gjennom flere år, i følge beboerne) er at Melløsparken sykehjem er drevet av kommunen selv. Da blir det selvsagt ingen nyhet i riksmediene. Selvsagt er det heller ingen grunn for indignerte ledere i Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund (NSF) til å stå frem og forbanne de som har ansvaret for driften av sykehjemmet.
Jeg er glad for at vi har en så kritisk og nyansert presse som ikke jager i flokk ;-)
(MEN, Moss Avis skal ivhertfall ha honnør!)
torsdag 10. mars 2011
Larvik gir innbyggerne valgfrihet
I går kveld vedtok Larvik å innføre brukervalg på hjemmetjenestene i kommunene. Dermed får byens befolkning valgfrihet - de kan velge selv hvem som skal hjelpe dem. Dette gjelder for hjelp i hjemmet og hjemmesykepleie.
Jeg gleder meg ekstra over dette siden jeg var i Larvik i slutten av november i fjor og holdt foredrag om hva private kan bidra med. I debatten deltok også en representant for Fagforbundet. Hun fremstilte det å jobbe i privat sektor som en jammerdal. Hun fikk lite gehør for dette. En mann i salen reiste seg sogar og følte behov for å påpeke at han hadde fått lønn hver måned i over 40 år på tross av at han hadde vært ansatt i en privat bedrift. Kort sagt, ingen trodde på Fagforbundets elendighetsbeskrivelse.
Brukervalg er nærmest å regne for en irreversibel reform - du kan ikke gi folk valgfrihet og så senere ta det fra dem. Vel, selvsagt kan man det, men det er heldgivis ikke helt enkelt å få til i et demokrati.
Jeg gleder meg ekstra over dette siden jeg var i Larvik i slutten av november i fjor og holdt foredrag om hva private kan bidra med. I debatten deltok også en representant for Fagforbundet. Hun fremstilte det å jobbe i privat sektor som en jammerdal. Hun fikk lite gehør for dette. En mann i salen reiste seg sogar og følte behov for å påpeke at han hadde fått lønn hver måned i over 40 år på tross av at han hadde vært ansatt i en privat bedrift. Kort sagt, ingen trodde på Fagforbundets elendighetsbeskrivelse.
Brukervalg er nærmest å regne for en irreversibel reform - du kan ikke gi folk valgfrihet og så senere ta det fra dem. Vel, selvsagt kan man det, men det er heldgivis ikke helt enkelt å få til i et demokrati.
onsdag 9. mars 2011
Tøvete fra APs ordførerkandidat i Ski
Støvet har ikke lagt seg i Adecco-saken ennå, men nyansene i saken blir nå tydeligere. Ikke minst setter flere søkelys på hvordan AMLs regler om arbeidstid BØR være for å møte utfordringene i et moderne arbeidsliv. Det er en interessant debatt.
En lei sak brukes nå for mer enn den er verdt i en kampanje mot å åpne kommunal sektor for mer bruk av konkurranse som virkemiddel for å få mer velferd for pengene. Fagforbundet har erklært krig mot NHO Service (det er deres egne ord), selveste Attac! (ja, ingen ringere) er også på banen i "kampen mot privatisering". Vel, det er en kamp mot en ukjent fiende. Ingen med innflytelse i Norge, hverken NHO Service eller noe politisk parti, ønsker privatisering av helse-og omsorgstjenestene.
Privatisering handler om å overføre alt ansvar til hver enkelt - det blir lommeboken som avgjør hva man har råd til å kjøpe i et fritt marked for tjenester. Konkurranseutsetting er noe helt annet. Kommunene har fremdeles ansvaret overfor hver og en av oss som bruker tjenestene. MEN selve leveransen/produksjonen av tjenesten lar man profesjonelle tjenesteleverandørere konkurrere om å få utføre. Det er ikke privatisering uansett hvor ofte venstresiden påstår at det er det.
Vel, vel, under følger et svar på et innlegg i Østlandets Blad hvor APs ordførerkandidat avlegger meg en visitt. Det var ingen grunn til ikke å slå hardt tilbake i min egen lokalavis:
Stang ut for Kjernli
Ordførerkandidat for Ski AP, Amund Kjernli, forsøker å trekke min integritet i tvil i et innlegg i avisen 23.02. Kjernli insinuerer at med meg som leder i Ski Høyre er veien kort til ”omfattende privatisering” i Ski kommune. Jeg kan berolige Kjernli med at jeg er fullt i stand til å skille mellom min rolle som leder av Ski Høyre og den jobben jeg har til daglig i NHO. Det samme bør man forvente av alle som har lokalpolitiske verv i fritiden. Hvis Kjernli mener at det burde være annerledes, bør han gjøre rede for det.
Som leder i Ski Høyre er jeg opptatt av at skattebetalernes penger benyttes på en effektiv måte til beste for innbyggerne i Ski. Det burde Kjernli også være dersom han skal forvente å bli tatt alvorlig i høstens valg. Politikerne er satt til å forvalte store ressurser på vegne av innbyggerne. Derfor bør vi forvente av politikere at de hele tiden er opptatt av hvordan de kan få mest mulig velferd for pengene. Det skal ikke være så enkelt at svaret på alle velferdsutfordringer er skatteøkninger. Det er mulig Kjernli nøyer seg med enkle svar og tror at man kan skatte seg til økt velferd. Å tro at man kan skatte seg til økt velferd er som å stå i en bøtte og prøve å løfte seg selv opp etter hanken.
NHO Service har utarbeidet analyser over hva norske kommuner kan frigjøre av ressurser ved åpne opp for konkurranse fra private profesjonelle bedrifter som leverer tjenester av dokumentert god kvalitet. Det er selvsagt en forutsetning at bedriftene forholder seg til de lover og regler som gjelder for arbeidslivet. NHO Service har også gjort en analyse av Ski kommunes tjenesteproduksjon. Denne viser et stort potensiale for bedre ressursutnyttelse gjennom et bedre samarbeid med privat sektor. Næringslivet er definitivt berettiget til å ha en mening om hvordan det offentlige bruker sine ressurser. Ski Høyre er åpne for råd og innspill fra alle, selvsagt også fra næringslivet.
Kjernli hevder at høstens valg blir et ”verdivalg” mellom fellskapsløsninger og privatisering. Det er tøv. Valget handler om å ta oppdraget fra velgerne alvorlig og finne effektive velferdsløsninger slik man har gjort i barnehagesektoren blant annet.
En noe mer erfaren sosialdemokrat enn Kjernli har sagt det godt: - velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdstilbud. Uttalelsen stammer fra mangeårig sosialdemokratisk finansminister i Sverige. Kjell Olof Feldt (Dagens Nyheter i 2006).
En lei sak brukes nå for mer enn den er verdt i en kampanje mot å åpne kommunal sektor for mer bruk av konkurranse som virkemiddel for å få mer velferd for pengene. Fagforbundet har erklært krig mot NHO Service (det er deres egne ord), selveste Attac! (ja, ingen ringere) er også på banen i "kampen mot privatisering". Vel, det er en kamp mot en ukjent fiende. Ingen med innflytelse i Norge, hverken NHO Service eller noe politisk parti, ønsker privatisering av helse-og omsorgstjenestene.
Privatisering handler om å overføre alt ansvar til hver enkelt - det blir lommeboken som avgjør hva man har råd til å kjøpe i et fritt marked for tjenester. Konkurranseutsetting er noe helt annet. Kommunene har fremdeles ansvaret overfor hver og en av oss som bruker tjenestene. MEN selve leveransen/produksjonen av tjenesten lar man profesjonelle tjenesteleverandørere konkurrere om å få utføre. Det er ikke privatisering uansett hvor ofte venstresiden påstår at det er det.
Vel, vel, under følger et svar på et innlegg i Østlandets Blad hvor APs ordførerkandidat avlegger meg en visitt. Det var ingen grunn til ikke å slå hardt tilbake i min egen lokalavis:
Stang ut for Kjernli
Ordførerkandidat for Ski AP, Amund Kjernli, forsøker å trekke min integritet i tvil i et innlegg i avisen 23.02. Kjernli insinuerer at med meg som leder i Ski Høyre er veien kort til ”omfattende privatisering” i Ski kommune. Jeg kan berolige Kjernli med at jeg er fullt i stand til å skille mellom min rolle som leder av Ski Høyre og den jobben jeg har til daglig i NHO. Det samme bør man forvente av alle som har lokalpolitiske verv i fritiden. Hvis Kjernli mener at det burde være annerledes, bør han gjøre rede for det.
Som leder i Ski Høyre er jeg opptatt av at skattebetalernes penger benyttes på en effektiv måte til beste for innbyggerne i Ski. Det burde Kjernli også være dersom han skal forvente å bli tatt alvorlig i høstens valg. Politikerne er satt til å forvalte store ressurser på vegne av innbyggerne. Derfor bør vi forvente av politikere at de hele tiden er opptatt av hvordan de kan få mest mulig velferd for pengene. Det skal ikke være så enkelt at svaret på alle velferdsutfordringer er skatteøkninger. Det er mulig Kjernli nøyer seg med enkle svar og tror at man kan skatte seg til økt velferd. Å tro at man kan skatte seg til økt velferd er som å stå i en bøtte og prøve å løfte seg selv opp etter hanken.
NHO Service har utarbeidet analyser over hva norske kommuner kan frigjøre av ressurser ved åpne opp for konkurranse fra private profesjonelle bedrifter som leverer tjenester av dokumentert god kvalitet. Det er selvsagt en forutsetning at bedriftene forholder seg til de lover og regler som gjelder for arbeidslivet. NHO Service har også gjort en analyse av Ski kommunes tjenesteproduksjon. Denne viser et stort potensiale for bedre ressursutnyttelse gjennom et bedre samarbeid med privat sektor. Næringslivet er definitivt berettiget til å ha en mening om hvordan det offentlige bruker sine ressurser. Ski Høyre er åpne for råd og innspill fra alle, selvsagt også fra næringslivet.
Kjernli hevder at høstens valg blir et ”verdivalg” mellom fellskapsløsninger og privatisering. Det er tøv. Valget handler om å ta oppdraget fra velgerne alvorlig og finne effektive velferdsløsninger slik man har gjort i barnehagesektoren blant annet.
En noe mer erfaren sosialdemokrat enn Kjernli har sagt det godt: - velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdstilbud. Uttalelsen stammer fra mangeårig sosialdemokratisk finansminister i Sverige. Kjell Olof Feldt (Dagens Nyheter i 2006).
onsdag 26. januar 2011
Gratulerer Civita og Bård Larsen!
I dag lanserte Civita nok en spennende bok: IDEALISTENE - Den norske venstresidens reise i det autoritære. Forfatteren er Bård Larsen som også tidligere har skrevet en viktig bok utgitt av Civita: Storebror dreper!
IDEALISTENE dokumenterer den norske venstresidens svermeri for totalitarisme og regimer med direkte skyld i tap av over 100 millioner mennesker. Det handlet ikke bare om ekstremister i AKP. Den historien er skrevet allerede. Larsen har gjort et dypdykk i kilder som viser hvordan presumtivt moderate sosialister - SVere - gikk langt i flørten med regimene i land som bl.a. DDR, Tsjekkoslovakia og Romania.
Larsen gir et interessant svar på spørsmålet han stiller om hvorfor venstreradikale pleiet en slik lidenskap for det illiberale:
1. En gjennomgående tro på at alt det mennesket foretar seg er en politisk tilstand, og at alt kan reguleres deretter.
2. Forestillingen om en verdensomspennende klassekamp, som krever at man alltid må ta stilling for det ene og mot det andre.
3. Den universelle og tidløse dragningen mot å tilhøre en elite.
Bård Larsens bok er velskrevet og hardtslående - en viktig del av historien om norsk venstreside som sikkert er ubehagelig for mange som i dag sitter på "kommandohøydene". Det er bra!
Civita har lenge engasjert seg i arbeidet med å fremme kunnskaper om totalitarisme. I 2007 skrev jeg i Aftenposten om spriket mellom kunnskaper om nazismen og kommunismen. "Alle" skoleelever vet en god del om krigen og nazismen, men de vet fint lite om hva som skjedde i de kommunistiske landene. Inspirert av en svensk undersøkelse laget vi en norsk måling (Civita-notat som kan lastes ned fra tankesmiens hjemmeside) som avdekket
at det sto minst like dårlig til med historiekunnskapene til norske skoleelever: To av tre norske ungdommer mellom 15 og 20 år har ikke hørt om Pol Pot og GULag. To av tre tror at færre enn ti millioner mennesker ble ofre for nazismen og kommunismen
Poenget er selvsagt at totalitære ideologier - nazisme, fascisme eller kommunisme - er like menneskefiendtlige i praksis. Hölderlin hadde rett; Det som alltid har gjort staten til et helvete på jorden har vært menneskets forsøk på å gjøre den til sitt himmelrike. Og det er heller ikke slik at kommunismen er en grunnleggende god idé som ingen har klart å praktisere. Alle former for kollektivisme er grunnleggende dårlige ideer som har det til felles at de fører til frihetsberøvelse og menneskelig lidelse.
Kunnskap om totalitarisme er viktig. Her gjør Civita en kjempejobb! Gratulerer til Civita og Bård Larsen!
IDEALISTENE dokumenterer den norske venstresidens svermeri for totalitarisme og regimer med direkte skyld i tap av over 100 millioner mennesker. Det handlet ikke bare om ekstremister i AKP. Den historien er skrevet allerede. Larsen har gjort et dypdykk i kilder som viser hvordan presumtivt moderate sosialister - SVere - gikk langt i flørten med regimene i land som bl.a. DDR, Tsjekkoslovakia og Romania.
Larsen gir et interessant svar på spørsmålet han stiller om hvorfor venstreradikale pleiet en slik lidenskap for det illiberale:
1. En gjennomgående tro på at alt det mennesket foretar seg er en politisk tilstand, og at alt kan reguleres deretter.
2. Forestillingen om en verdensomspennende klassekamp, som krever at man alltid må ta stilling for det ene og mot det andre.
3. Den universelle og tidløse dragningen mot å tilhøre en elite.
Bård Larsens bok er velskrevet og hardtslående - en viktig del av historien om norsk venstreside som sikkert er ubehagelig for mange som i dag sitter på "kommandohøydene". Det er bra!
Civita har lenge engasjert seg i arbeidet med å fremme kunnskaper om totalitarisme. I 2007 skrev jeg i Aftenposten om spriket mellom kunnskaper om nazismen og kommunismen. "Alle" skoleelever vet en god del om krigen og nazismen, men de vet fint lite om hva som skjedde i de kommunistiske landene. Inspirert av en svensk undersøkelse laget vi en norsk måling (Civita-notat som kan lastes ned fra tankesmiens hjemmeside) som avdekket
at det sto minst like dårlig til med historiekunnskapene til norske skoleelever: To av tre norske ungdommer mellom 15 og 20 år har ikke hørt om Pol Pot og GULag. To av tre tror at færre enn ti millioner mennesker ble ofre for nazismen og kommunismen
Poenget er selvsagt at totalitære ideologier - nazisme, fascisme eller kommunisme - er like menneskefiendtlige i praksis. Hölderlin hadde rett; Det som alltid har gjort staten til et helvete på jorden har vært menneskets forsøk på å gjøre den til sitt himmelrike. Og det er heller ikke slik at kommunismen er en grunnleggende god idé som ingen har klart å praktisere. Alle former for kollektivisme er grunnleggende dårlige ideer som har det til felles at de fører til frihetsberøvelse og menneskelig lidelse.
Kunnskap om totalitarisme er viktig. Her gjør Civita en kjempejobb! Gratulerer til Civita og Bård Larsen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)