Fagforbundet - reaksjonære krigere eller samarbeidspartnere for bærekraftig velferd?

Klassekampen kunne for kort siden meddele sine lesere at Fagforbundet har "erklært krig" mot NHO Service. Sterke ord. Med seg i "krigen" har de et dokument fullt av udokumenterte påstander og myter om private tjenesteprodusenter, dvs. medlemmer i NHO Service. Jeg har selv vært i debatter i kommuner hvor den utskremte representanten fra Fagforbundet viser til de angivelige så dårlige vilkårene for ansatte i privat sektor. Det er påfallende hvordan Fagforbundet utelukkende er opptatt av de ansatte. De snakker aldri, og det er ingen overdrivelse, om kvaliteten på tjenestene. Selvsagt er de ansattes vilkår viktig. Men, hvis det å jobbe i en privat bedrift var så grusomt som Fagforbundet hevder, så skulle man tro at de private bedriftene slet med store rekrutteringsproblemer. Men, faktisk er det slik at ingen av våre medlemmer, som hver dag leverer tjenester av god kvalitet til stadig flere kommuner, sliter med rekruttering, tvert i mot. Sykefraværet er dokumentert lavere i privatdrevne helse-og omsorgsbedrifter enn i kommunal sektor. Det forteller ikke så rent lite om trivsel.

Vi har ikke tenkt å gå i skyttergraven. Vi har ikke tenkt å delta i Fagforbundets krig. Vi har isteden tenkt å fortelle så mange som mulig om hva privat sektor kan bidra med for å sørge for at vår velferdsmodell er bærekraftig også i fremtiden. Det bør handle om samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Ikke krig. Folk ønsker kvalitet og gode tjenester når de trenger dem, ikke skittkasting og "krig".

Et flertall i befolkningen (57 pst)mener at det er riktig å la private aktører slippe til for å utføre tjenester for kommunene. 23 pst av befolkningen synes det er prinsipielt galt å la privat slippe til. Jeg gleder meg over resultatet i NHOs helt ferske undersøkelse. Men, jeg vet også, fra tidligere tilsvarende undersøkelser (bl.a. en vi laget i Civita i 2005) at folks holdninger til dette forandrer seg langsomt. Det er fremdeles radikalt å mene at privat næringsliv er i stand til å utføre tjenester for kommunene. Jeg sliter tungt med å begripe hvorfor.

Fagforeninger har spilt en historisk rolle som progressiv kraft på viktige områder. Den tid synes å være forbi når Fagforbundet gjør kamp mot endringer til sin viktigste sak. Endringsvegring og kamp for status quo har aldri vært en god strategi for å møte fremtiden. Vi kjenner mange av utfordringene. Vi vet at vi blir mange flere eldre. Vi vet at det blir færre yrkesaktive per pensjonist. Vi vet at vår velferdsmodell krever reformer. Da må vi heller samarbeide om hvordan vi skal møte utfordringene enn å slynge ut krigserklæringer.

Bjellene bør ringe for Ringerikes ordfører

Ikke fordi det er svinkaldt der, misforstå meg ikke. Poenget er at Ringerikes ordfører, Kjell B. Hansen, avviser å bruke konkurranseutsetting som virkemiddel for å rette opp en skakkjørt kommuneøkonomi. Det har fått redaktører av Ringerikes Blad til å skrive følgende på sin blogg:

"Ringeriksordfører Kjell B. Hansen avviser å sette ut eldreomsorg på anbud. En rapport fra NHO Service viser at kommunen kan spare 130 millioner i året. Tallet er sikkert ikke helt riktig. Men hva om det ble halvparten – det dobbelte av det den utvidede eiendomsskatten gir? Et gigantbeløp for lutfattige Ringerike!

Ordføreren vil ikke ha uro blant de ansatte, men bruke tallene for å trimme sin egen organisasjon. Han viser også til et tidligere konsulentregnestykke, der konsulentene selv sa at det ikke var mulig eller tilrådelig å presse virkeligheten inn i de teoretiske tallene.

Da må vi få svar på to spørsmål: Hvis kommunen kan spare titalls millioner på å jobbe annerledes, så hvorfor gjøres det ikke? Og hvorfor er det ikke tilrådelig å drive slik som det private Søster Ninas sykehjem i Jevnaker?"

Gode spørsmål fra redaktøren. Jeg kan også berolige redaktøren med at tallene stemmer så langt vi kan tro på de tallene kommunen selv rapporterer inn til SSB (Kostra-tall).

se hele redaktørbloggen

Honnør til Carl I. Hagen som krever handling av sine egne

Søndag 17. oktober holdt jeg et foredrag på FRPs Kommunekonferanse om hvilke gevinster kommunene kan hente ut gjennom et bedre samarbeid med private tjenesteprodusenter. Carl I. Hagen, FRPs "eldregeneral", fulgte opp mitt foredrag med å kreve at partiets lokalpolitikere i opposisjon stiller følgende spørsmål under høstens budsjettdebatt i kommunen:

HAGENS KRAV:

1. Kommunestyret ber rådmannen/administrasjonen innhente nødvendige opplysninger om konkurranseutsetting av driften av sykehjem og så fremme konkrete forslag om tidsplan og prosess for konkurranseutsetting av sykehjem

2. Kommunestyret ber rådmannen/administrasjonen innhente nødvendige opplysninger om fritt brukervalg for brukere av hjemmehjelpstjenester og øvrige personlige tjenester og så fremme konkrete forslag om en tidsplan og en prosess for innføring av fritt brukervalg i kommunen.

3. Kommunestyret ber rådmannen/administrasjonen innhente nødvendige opplysninger om fritt brukervalg for brukere av hjemmesykepleietjenester og så fremme forslag om en tidsplan og en prosess for innføring av fritt brukervalg i kommunen.

Hagens kravliste ble fulgt av en trussel om at lokalpolitikere som ikke følger opp FRPs politikk på dette området vil bli navngitt i en liste i partiavisen Fremskritt.

Jeg gleder meg selvsagt over at Hagen er så tydelig overfor sine egne. I dag har kun 9 av 430 kommuner konkurranseutsatt tjenester i eldreomsorgen. Det betyr at det er mange Høyre - og FRP-styrte kommuner i landet som ikka har omsatt egen politikk i handling. På tide å gå fra slagord til handling.

Istedenfor å kutte i velferdstilbud eller innføre/øke eiendomsskatt, bør kommunene øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Det er her privat sektor kan bidra.

Man kan si mye om Hagen, men konfliktsky er han ikke! Jeg benytter anledningen til å etterlyse tilsvarende mot hos andre politikere som ikke lider av allergi mot privat sektor.

Se intervjuet med Hagen og meg i Fremskritt

Gratulerer Super Mario!

I dag gleder jeg meg stort over tildelingen av Nobels litteraturpris til peruvianske Mario Vargas Llosa. Llosa er en strålende forfatter men også en interessant liberal tenker. Hans tydelige avvisning av totalitært svermeri har gjort ham politisk kontroversiell. Llosa er en tydelig stemme mot overtro og kollektivisme - for liberalisme og utvikling. Det trengs i Latin-Amerika. Han stilte til valg i presidentvalget i hjemlandet i Peru i 1990 og tapte mot populisten Fujimori. Llosa har engasjert seg i debatten om menneskerettigheter, globalisering og frihetens vilkår.

Civita utga i 2004 en artikkelsamling (Frihet - samtalen fortsetter redigert av Maria Ludvigsson og meg) Her er det en glitrende artikkel av Vargas Llosa om kultur og globalisering. Boken kan lastes ned gratis på Civitas hjemmeside


Den siste boken jeg leste av ham var Bukkefesten
- en fantastisk bok om Trujillo-diktaturet på Den Dominikanske Republikk.

Ikke råd til å la humla suse

De rødgrønne liker å sammenligne velferdsstaten - den norske modellen - med en humle. Humler er visstnok "ålreite dyr" fordi de kan fly på tross av barokk kroppsform og ørsmå vinger. Sist ute med humlelignelsen var Erik Solheim. Jeg skrev følgende artikkel i Dagens Næringsliv lørdag 2.10

"Det årnær sæ i Fredrikstad"

Som kjent "årnær det sæ" i Fredrikstad mens "det nøtternte i Sarpsborg". Fredrikstad har vedtatt å konkurranseutsette sykehjem i kommunen. Petter Furulund og jeg dro til Fredrikstad og møtte Fredrikstad Blad for å fortelle hvor mye mer velferd kommunen kan få for pengene ved et bedre samarbeid mellom kommunen og privat tjenestesektor - se artikkel i FB.

Vilje til å bidra ?

Trond Giske har i Dagsavisen tatt til orde for økte skatter. Han mener det er vilje til å bidra til velferdsstatens fremtid. Jeg tror den viljen er helt avhengig av folks tillit til at ressursene blir brukt effektivt. I dag trykket Dagsavisen min kommentar til Giskes ønske om økte skatter:

VILJE TIL Å BIDRA
"Når jeg blir pensjonist vil det være dobbelt så mange pensjonister i Norge som det er i dag. Vil vil leve lenger og trenge mange flere helsetjenester”, uttalte næringsminister Trond Giske i intervju med Dagsavisen 9. Sept. Giske åpner i intervjuet for økte skatter og mener viljen til å bidra til felleskapet er stor i Norge. Jeg tror Giske har rett. Viljen til å bidra til gode velferdsstjenester er stor dersom folk er trygge på skattepengene blir brukt på en måte som gir mest mulig velferd for pengene. Før man vurderer å øke skattene bør man forsikre seg om at man får mest mulig velferd igjen med dagens skatteinntekter.

I et intervju med avisen tirsdag 7. september pekte jeg på hvordan norske kommuner kan få langt mer igjen for pengene enn hva de gjør i dag. Ved å legge seg på det vi kaller beste praksis kan norske kommuner frigjøre 18 milliarder kroner som kan brukes til et bedre velferdstilbud – altså uten økte skatter. Beste praksis vil si at kommunenes tjenesteproduksjon kan utføres til samme kostnader som gjennomsnittsnivået til private tjenesteprodusenter. Våre beregninger er basert på kommunenes egne kostnadstall (bl.a. Kostra) og tall fra medlemmer i NHO Service. 18 milliarder kroner mer til velferd vil, som nevnt i avisen, kunne gi rundt 8000 nye sykehjemsplasser.

Men, hva om man økte graden av konkurranseutsetting av sykehjem i Norge, fra 4 prosent til 25 prosent? Da havner vi på svensk nivå. Basert på kostnadstall fra SSB om hva en sykehjemsplass koster, kan vi ved en slik økning frigjøre 1,4 milliarder kroner. Omsatt i sykehjemsplasser er det 2200 nye sykehjemsplasser. Jeg understreker at kvaliteten på privatdrevne sykehjem selvsagt er dokumentert minst like god eller bedre enn på offentlig drevne sykehjem.

Poenget er altså at ressursene kan brukes bedre enn i dag. Et bedre samarbeid mellom privat og offentlig sektor er viktig for velferdsstatens bærekraftighet.
Se også link

Opprør for skattefradrag!

Kvinnelige gründere i Sverige er forbannet på de rødgrønnes forslag om å fjerne skattefradraget på tjenester i hjemmet. Fradraget har skapt over 11.000 nye bedrifter - i praksis har svart arbeid blitt hvitt. Fradraget er et næringspolitisk kolumbiegg: 1) Effektiv bekjempelse av svart arbeid 2) Bidrar til entreprenørskap, særlig blant kvinner 3) Bidrar til skatteinntekter for det offentlige.

I Norge ble ideen om et lignende skattefradrag lansert av Venstres tidligere nestlederOlaf Thommesen, og derfor ble forslaget raskt skutt ned av Venstres daværende partileder Lars Sponheim ("som å gjeninnføre tjenerskapet i Norge...")

Sponheim er borte. Kanskje på tide å relansere en tanke som har vist seg å være en suksess i Sverige?

Les oppropet for det svenske skattefradraget

Økt produktivitet i offentlig sektor - ikke økte skatter

Debatten om hvordan vi reformerer velferdsstaten er viktigere enn hva Raymond Johansen skal ha det til. Det blir for lettvint å avfeie privat sektor som en trussel mot den nordiske velferdsmodellen, slik Johansen gjør. Med seg har Johansen gedigne bremseklosser som Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund. Sistnevnte forbund har klart å innbille sine medlemmer at de tjener på at det ikke finnes flere arbeidsgivere enn offentlig sektor. I Sverige mener Sykepleierforbundet at deres medlemmer - logisk nok - har alt å tjene (ikke minst penger) på at det finnes et mangfold av arbeidsgivere.

Foreløpig har 37 aviser plukket opp mitt utspill om potensialet for produktivitetsøkning i eldreomsorgen. Dette er en viktig debatt. Konkurranse fremmer innovasjon og bedre ressursutnyttelse. Dette gir igjen mer velferd for pengene.

Se oppslaget i Dagsavisen om dette.

Skatt, barnehager og bærekraftig velferd

”Uavhengig av skattenivå er det ikke mulig å møte eldrebølgens utfordringer uten å ta i bruk de ressursene som finnes – også de private”, skrev politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit i avisen 2 august. Skartveit skriver også at regjeringens mål om full barnehagedekning aldri ville ha blitt oppnådd uten private barnehager. Hun har selvsagt rett. I debatten om velferdens organisering og hvilket skattenivå som er nødvendig for å opprettholde vår velferdsmodell, er vi helt nødt til å se på hva den private tjenestesektoren kan bidra med.

Fokus i saken om finansieringen av private barnehager er i ferd med å flytte seg fra Bjarne Håkon Hanssen til hva saken faktisk dreier seg om for det samlede barnehagetilbudet i landet. Forutsigbare rammebetingelser er viktige for alt næringsliv, uansett hvilke typer av varer og tjenester man leverer. Det samme gjelder for barnehagene som nå opplever en plutselig kursendring fra regjeringen etter først å ha blitt invitert med for å oppnå det viktige målet om full barnehagedekning. Manglende forutsigbarhet skaper usikkerhet. Dette er alvorlig når vi vet at flertallet av landets barnehager er private.

Det er flere underlige sider ved regjeringens forslag om å ramme de private barnehagene. Det er vanskelig å se hvordan forslaget lar seg kombinere med regjeringens mål om å øke antallet kvinnelige gründere og ledere i privat sektor. I dag er hele 90 prosent av eierne og styrelederne i barnehagesektoren er kvinner.

Det er vanskelig å se at det kan være annet enn grunnleggende mistillit til privat sektor som ligger til grunn for forslaget. Vi er bekymret for at denne mistilliten skal spre seg til andre tjenesteområder hvor private leverer viktige velferdstjenester i samarbeid med offentlig sektor.

Skartveit nevnte spesielt utfordringene innen eldreomsorgen og etterlyste en debatt uten ”vulgære argumenter à la bestemor på anbud”. Jeg er helt enig og håper vi kan erstatte den ørkesløse debatten om ”privatisering kontra velferd” med en løsningsorientert debatt om hvordan private tjenesteleverandører kan bidra til å gjøre vår velferdsmodell bærekraftig også i fremtiden. Alle, uavhengig av lommebokens størrelse, skal ha tilgang på nødvendige og gode velferdstjenester. Ingen hevder noe annet. Men, det truer ikke vår velferdsmodell om det er private aktører som står for selve utførelsen av tjenestene, tvert i mot.

Eldreomsorgen i Norge utføres i hovedsak av kommunene selv. På tross av dokumenterte gode erfaringer er det foreløpig bare åtte kommuner som har konkurranseutsatt drift av sykehjem.Det er dokumentert gang på gang at konkurranse frigjør ressurser i kommunene som kan brukes til bedre tjenester for flere. Men, fakta er åpenbart ikke nok for motkreftene som raskt tyr til beskyldninger om ”rasering av velferden”. Derfor er også omfanget av konkurranseutsetting så lite i Norge sammenlignet med våre naboland. Det er betegnende for den mindre ideologisk ladede debatten i Sverige at 75 svenske kommuner når vurderer å innføre brukervalg innenfor hjemmebaserte tjenester og at over 50 av disse kommunene er styrt av rødgrønne politikere.

Beregninger foretatt i NHO Service på bakgrunn av informasjon om ressursbruk knyttet til kommunal og privat drift av denne typen tjenester fra KOSTRA, SSB og våre medlemsbedrifter, viser at det finnes et effektiviseringspotensiale for offentlige omsorgstjenester på hele 18 % eller 11 milliarder kroner som til sammen kan frigjøres på de ulike områdene i eldreomsorgen. Dette kan oppnås ved at det offentlige blir like produktive som de private tjenesteleverandørene, eller ved at private overtar driften på vegne av kommunene. Det er urealistisk at man oppnår denne gevinsten uten de incentivene til bedre ressursutnyttelse som følger av konkurranse. Konkurranse gjør at man hele tiden har fokus på forbedring – konkurranse gir innovasjon. De frigjorte ressursene innen sykehjemsdrift alene ville kunne finansiere 8.800 nye sykehjemsplasser. Har vi råd til å la ideologiske skylapper stenge for gode velferdsløsninger?

Det er selvsagt lov å mene at alt bør drives i offentlig regi, av ideologiske grunner og helt uavhengig av om det gir mindre effektiv drift og er dyrere for skattebetalerne, men ”hvis velferd er viktigst” så er det ingen fremtidsrettet tilnærming. Privat sektor gjør velferdsstaten mulig og det er kun gjennom et tettere samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor at vår velferdsmodell er bærekraftig i fremtiden.

Endelig skattedebatt!

Etter all for lang tid uten en debatt som virkelig har vist skillelinjene mellom de to hovedalternativene i politikken ser vi nå konturene av en skattedebatt. Forhåpentlig vil debatten handle om større verdier enn de som kan telles.

Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn hvor mange milliarder mindre i skatt som er realistisk eller ikke.

Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft. Jeg skrev en kronikk i DN om dette

Gary Becker - 79 år gammel nytenker

Få nålevende tenkere er mer spennende, utfordrende og inspirerende enn Gary Becker, professoren ved Chicago University som har vunnet både Nobelprisen i økonomi og den prestisjetunge US Presidential Medal of Freedom. Becker har argumentert for utradisjonelle løsninger på en rekke utfordringer - fra regulerte markeder for kroppsdeler til å kreve betaling for innvandring. Kontroversiell men aldri dum - og dermed interessant. I et intervju i The Daily Telegraph snakker han om Asias økende betydning og behovet for økt pensjonsalder i de europeiske landene.

Visdomsord fra en vital 79-åring i fulltidsjobb:
"What has stood out to me most is the realisation of how important it is for a country to invest in its people in terms of human capital. What I've learnt is that if you think about people at the centre of the economy, and how different countries bring out the talents of its people and invest in its people I think is going to be, and has been, a crucial determinant of how well countries do. That's the single most important lesson I've learnt in the course of my career."

Statlige dressurkurs for foreldre? Jawohl, hilsen Erich

Ja, det mener øyensynlig Marianne Aasen (AP), lederen av utdanningskomiteen på Stortinget. Aasen er en dyktig politiker, men som sosialdemokrater flest tror hun de fleste problemer kan løses med politikk og skattefinansierte tiltak. Staten representerer en kollektiv fornuft som etter sosialdemokratisk logikk overgår det man måtte finne i en hvilken som helst familie. Ergo er staten bedre rustet enn alle andre til å løse ethvert problem. Også familieproblemer.

Aasen støtter seg på en meningsmåling som viser at 7 av 10 foreldre mener at førstegangsforeldre bør gå på foreldrekurs. Det virkelig triste er at når de spurte oppgir partipreferanser så står det omtrent like dårlig til i alle partier. Med like dårlig mener jeg at de er like lite liberale.

Ja, det er selvsagt krevende å være far eller mor. Det er til tider til og med veldig slitsomt - og for noen er det sikkert veldig tøft. Ofte. Slik har det alltid vært og slik vil det antagelig alltid være. Men, dette er ikke akseptabelt for politikere som mener at ethvert problem kan løses med "eksperter" og offentlige tiltak.

Marianne Aasen sier det rett ut: "Har man hund, melder man seg på dressurkurs med den største selvfølgelighet, men det samme gjelder ikke for barna..."

I DDR hadde man også klokketro på statlige tiltak - eller "felleskapsløsninger" som man gjerne kaller det. Hele befolkningen var på et kontinuerlig dressurkurs. Det begynte med barna, selvfølgelig.
Der tok staten like godt over det meste av barneoppdragelsen. Barn lærte tidlig at familien i bunn og grunn var en anakronisme, en overlevning fra det borgerlige undertrykkende klassesamfunnet man hadde gjort seg ferdig med. I den nye tid var det Partiet og Staten, og ikke familien, som representerte det nyttige og verdifulle felleskapet.

Jeg hevder ikke at Marianne Aasen har latt seg inspirere av Erich Honecker, men med forslag om statlige dressurkurs for foreldre aner man jo en viss tendens til "DDR-ifisering".

Plikt til god ressursutnyttelse - konkurranse er virkemiddelet, ikke økt skatt

"Høyre ønsker private aktører velkommen fordi dette gir kortere ventelister og økt kvalitet i behandlingen", skriver Høyre-politiker og fastlege i Stavanger, Kåre Reiten, i Stavanger Aftenblad 5. juni d.å. (artikkelen finnes ikke elektronisk).

I Stavanger har venstresiden ført en kampanje mot konkurranseutsetting av Boganes sykehjem. Sykehjemmet drives av Norlandia Care og er best i byen i følge kommunens egen spørreundersøkelse blant alle beboere på de 16 sykehjemmene i Stavanger kommune.

NHO Service foretar beregninger for norske kommuner som viser potensialet for produktivitetsgevinster ved privat drift. Potensialet er spesielt stort innenfor pleie- og omsorg. Nylig gjorde vi en analyse for Nøtterøy kommune som viste at kommunen kan frigjøre rundt 24 millioner kroner årlig på å konkurranseutsette kommunenes 160 sykehjemsplasser.

Det er på tide å tenke nytt og fjerne ideologiske skylapper! Private virksomheter kan levere tjenester til kommunene av topp kvalitet og til en bedre pris. Er det da kommunens oppgave, på vegne av skattebetalerne, å stå i veien for god ressursutnyttelse?

I mange kommuner vurderer man å innføre eiendomsskatt. Selv i borgerlig styrte kommuner er dette et tema. Før man ser seg nødt til å øke skatter for å opprettholde kommunens tjenestenivå, bør man vurdere andre virkemidler som ikke belaster innbyggerne. Konkurranse er et slikt virkemiddel.

Private ambulanser og ideologisk legitimert sløsing

"Never change a winning team" ser ikke ut til å være mottoet når Helse Midt-Norge nå skal legge strategien for spesialisthelsetjenesten frem mot 2020. Det er ingen tvil om at helseutfordringene og press på offentlige budsjetter krever at man organiserer tjenestene på en måte som kombinerer høy kvalitet med riktig ressursbruk. Det er også målet for Helse Midt-Norges strategi. Nettopp derfor er det så overraskende at man vurderer å kutte ut en praksis som har vist seg å fungere godt i mange år.

Det kan virke helt naturlig at et helseforetak selv står for prehospitale tjenester som ambulansekjøring. Men, i deler av landet har private ambulanseselskaper utført denne tjenestene for sykehusene i nær sagt alle år - så hvorfor skal man endre på noe som fungerer godt allerede?

Private ambulanseselskaper står for nær 25 prosent av all ambulansekjøring i landet. De leverer kostnadseffektive tjenester av topp kvalitet hver dag.
Statens Helsetilsyn foretok en nasjonal kartlegging av bemanning og kompetanse i ambulansetjenesten i 2009. Da fant man at de private ambulanseselskapene hadde gjennomgående høyest kvalitet. Aller høyest kvalitet på ambulansetjenestene fant man i Nord-Trøndelag hvor alle ambulansetjenestene leveres av private bedrifter (!)

Det må være ideologisk skepsis til privat drift - og dermed en generell skepsis til næringsvirksomhet - som ligger bak ønsket om å vurdere dagens ordning med private ambulansetjenester. Det er umulig å se en annen årsak.

I NHO Service har vi beregnet at offentlige helsebudsjetter vil bli belastet med minst 75 millioner i ekstra driftsutgifter dersom all ambulansedrift ble utført av helseforetakene selv.

Våre beregninger viser også at dersom helseforetakene hadde samme kostnadseffektive drift som de private ambulanseselskapene, så ville man frigjort rundt 330 millioner kroner årlig.

Skal vår velferdsmodell være bærekraftig også i fremtiden så kan vi ikke la ideologisk motivert sløsing komme i veien for de gode løsningene. Målet bør være mer helse for hver krone - noe annet er kortsiktig og uansvarlig.

Les mer i høringsuttalelsen fra NHO Service til Helse Midt-Norges Strategi 2020.

Folkhemmet for valgfrihet - ingen vei tilbake

Det svenske sosialistpartiets leder, Lars Ohly, har nylig gitt uttrykk for skuffelse over at Sosialdemokratene og Miljøpartiet ikke vil si nei til at private selskaper som leverer tjenester til det offentlige skal kunne drive med fortjeneste. Lars Ohly har imidlertid ikke sagt at han vil stoppe moderniseringen av offentlig sektor ved å forby brukervalg og konkurranseutsetting.

Neste år er det riksdagsvalg i Sverige. Nå gjelder det å gjøre seg attraktive for velgerne. Selv en gammel kommunist som Ohly (som aldri har tatt avstand fra sin tidligere støtte til hele bøtteballetten av venstreradikale mordere - også kalt "frihetskjempere") våger ikke å reversere utviklingen i retning av økt valgfrihet og et større mangfold av leverandører av offentlig finansierte velferdstjenester.

Svenskene ønsker seg nemlig valgfrihet. En meningsmåling utført av United Minds viser at 67 pst av svenskene synes det er bra at det finnes både friskoler og kommunale skoler.

Undersøkelsen viste at det er stor forståelse i befolkningen for at private selskaper må beregne seg en viss fortjeneste. 60 pst sier at de vil velge bort tjenesteleverandører som beregner seg for stor fortjeneste. Så enkelt er det jo. Med brukervalg har man stemmerett med føttene - man kan velge bort alternativer man ikke liker. Se flere kommentarer til undersøkelsen her

I Sverige vurderer nå 75 kommuner å innføre brukervalg for hjemmebaserte tjenester. Over 50 av disse kommunene er styrt av rødgrønne politikere (!) Jada, "en annen verden er mulig" :)

Konkurranse for velferd - ny artikkel i Minerva

"Velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Og det finnes ingen holdbar prinsipiell innvending mot å la gevinsten havne i lommene til privatpersoner. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdsstilbud."

Nei, dette er ikke hentet fra NHOs politiske program. Det er den tidligere svenske finansministeren og sosialdemokraten, Kjell Olof Feldt, som skrev dette (i Dagens Nyheter i 2006). Sitatet viser en befriende pragmatisk og løsningsorientert tilnærming til velferdsstatens utfordringer. Selvsagt kunne mange norske politikere sagt det samme, men svenskene har lenger erfaring med konkurranseutsetting enn oss. Hos oss ender debatten alt for ofte i en ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn befeste motsetninger.

Jeg har skrevet en artikkel i Minerva om behovet for å slippe til private selskaper for å sikre bærekraften i vår velferdsmodell.

Følg forøvrig med på Minervas hjemmeside - dette er i følge Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås landets mest spennende tidsskrift.

Civita og den nye høyrebølgen

Marie Simonsen skriver i Dagbladet (7.mai) i anledning Høyres Landsmøte: "...Det er ikke vanskelig å se en direkte linje fra deres (les Civitas og Minervas) aktiviteter de seinere åra til Høyres ideologiske gjenoppvåkning. Når folk sier at Høyre endelig diskuterer politikk og er på ballen igjen, er inntrykket like gjerne skapt av Civitas mange frokostmøter, utgivelser og kronikker som utspill fra Stortinget. Partiet som er en ihuga forsvarer av konkurranse, har igjen fått hard konkurranse om hva som er god Høyre-politikk." Videre skriver Simonsen at "Civita står for en klarere markedsliberalistisk linje enn Høyre. Tankesmias innvandringssyn er uforenlig med FrPs, og smia har også mobilisert mot datalagringsdirektivet."

Dette må være noe av det klokeste Marie Simonsen har skrevet :-) MEN, det er viktig å understreke at Civita ikke er Høyres forlengede arm, eller Høyres utredningsinstitutt. Civita har hele tiden lagt stor vekt på å favne bredt. Man har invitert liberalt innstilte mennesker fra alle partier til å delta på seminarer og kurs i politikk og filosofi. Civita har fungert som et slags politisk verksted, en partipolitisk nøytral arena, for intellektuelt nysgjerrige mennesker fra mange partier. Civita har kritisert til høyre og til venstre, og dermed har man også lykkes med å bli relevant i samfunnsdebatten. Civita er ikke forutsigbare. Takhøyden er stor, men det er en rød tråd i budskapene fra Civita: Det handler i bunn og grunn om menneskeverd. Når Civita engasjerer seg for mikrokreditt, menneskerettigheter, frihandel, fri innvandring, statsfrie rom, individuell frihet, personvern eller lavere skatter, så handler det i bunn og grunn om enkeltmenneskers frihet og skepsisen til "kollektiv fornuft".

Nå må vi fylle høyrebølgen med innhold slik at den ikke avtar i styrke. Civita er en viktig innholdsleverandør, men tankesmien skal stå fritt til å utfordre partiet. Noen bør skrive om den fundamentale forskjellen det er i forholdet mellom aktørene på borgelig side og aktørene på venstresiden. Det er ingen i Civita eller NHO som kan diktere hva partiene skal mene. Heldigvis for det.

David Cameron og "the hyper right-wing zeitgeist"

I boken "Cameron - The Rise of the new conservative" beskriver forfatterne (Francis Elliot og James Hanning) David Camerons politiske utvikling. Det er interessant lesning og bidrar til å svekke den utbredte oppfatningen av Cameron som en slags sentrumspolitiker. Fra 1988 til 1992 var Cameron ansatt ved partiets tankesmie - Conservative Research Department (CRD). Han begynte i jobben, sterkt påvirket av Margaret Thatchers politikk, og fant seg vel til rette i et miljø preget av en "hyper right-wing zeitgeist". Dette var et miljø hvor Thatcher ble omtalt som "Mother". CRD fungerte som en slags eliteskole for kommende stjerner i partiet. De fungerte som rådgivere og ble drillet i taleskriving og politisk notatskriving. Cameron ble kjent for å skrive kortfattet og effektivt - "to the point".

Cameron omgir seg med venner fra tiden i CRD. En av dem er Rachel Whetstone, som i følge forfatterne er en av de to som har hatt størst innflytelse på Camerons politiske utvikling. Rachel Whetsstone er ingen hvem som helst. Hennes morfar var Sir Anthony Fisher

Sir Anthony Fisher er kjent for alle med kjennskap til universet av liberale tankesmier. Det var Fisher som, inspirert av F.A. Hayek, startet den første liberale tankesmien i England: The Institute of Economic Affairs i London. Senere startet han The Atlas Foundation - en paraplyorganisasjon for liberale tankesmier over hele verden. Datteren til Fisher, Linda Whetstone, er i dag en innflytelsesrik person i det internasjonale liberale tankesmie-miljøet bl.a. gjennom sitt engasjement i Atlas Foundation. (Da jeg jobbet i Civita hadde jeg gleden av å treffe henne ved et par anledninger i Washington D.C. - en mildt sagt glødende liberalist). Linda Whetstones datter, Rachel, har de samme politiske holdninger som sin mor og morfar.

I følge forfatterne av denne første uatoriserte biografien om Cameron, stod Rachel Whetstone og David Cameron hverandre nær politisk. Whetstone overtok etter Cameron som leder av politisk avdeling i CRD. Da Cameron jobbet i medieselskapet Carlton hentet han inn Whetstone som "public affairs manager". Rachel Whetstone er også gudmor til Camerons sønn Ivan. I dag har hun en toppstilling i Google. Etter valget torsdag er det ikke utenkelig at Cameron ber henne om å komme tilbake til politikken.

David Cameron har blitt kritisert for å ha beveget partiet for langt mot sentrum. Jeg er ikke så sikker på at det er det han faktisk har gjort. Derimot har Cameron frigjort partiet fra stempelet "The Nasty Party" - han har "reformert for å bevare", som det heter blant konservative. Partiet har blitt "spiselig" og moderne - det virker som om de skjønner vår tids utfordringer. Skal man dømme etter denne første biografien så er ihvertfall jeg beroliget. Cameron fremstår her som en ideologisk fundert liberal-konservativ politiker med svært gode relasjoner til de mest oppegående liberale miljøene i universet av tankesmier (Atlas). Kort sagt "A safe and sound Tory", vel skikket for No. 10.

DDR og Det tredje riket

Skjønnmaling av DDR er noe av det verste jeg vet. Jeg hadde familie i dette latterlig umenneskelige landet og rakk å besøke landet to ganger før det opphørte å eksistere. Jeg har skrevet om mytene om sosialstaten DDR i Minerva tidligere. Se også artikkelen "DDR er ikke hva det var".

Mange mener at det blir feil å sammenligne "arbeider- og bondestaten" DDR med Hitlers Tredje riket. Jeg synes ikke det og gleder meg over at Bernt Hagtvet er enig med meg: "Alle ser de viktige forskjeller mellom DDR og Hitlers rike. DDR gjennomførte ingen folkemord og var ikke territorielt ekspansiv. Men begge regimene var massemobiliserende diktaturer rundt en klar utopisk visjon om fremtidssamfunnet og med en historieteori i bunnen. De forfulgte sine motstande systematisk og voldelig. SED-diktaturet skjøt ikke så rent få ved muren og ved sine grenser...Ikke Hitler, nei, men artsbeslektet." (Bernt Hagtvet i Morgenbladet 30.04.10)

Joggebølgen og høyrebølgen inntreffer samtidig igjen - tilfeldig?

"Joggebølgen" er over oss. Folk melder seg på mosjonsløp som aldri før. Dobbelt så mange som i fjor løp Sentrumsløpet i år. Berlin Marathon er utsolgt, det samme er NYC Marathon, og Dagens Næringsliv skriver ukentlig flere sider om trening. Praten rundt kaffemaskinen og vannkjøleren på jobben har lenge handlet om skismøring og hodelykter. Nå er det dempingsteknologi og diskusjoner om hvilke GPS-klokker som er best.

Samtidig er "høyrebølgen" over oss igjen. Høyre og FrP har til sammen større oppslutning på meningsmålingene nå enn noen gang før. Mye større enn under den forrige "høyrebølgen" tidlig på 1980-tallet. Den forrige "joggebølgen" inntraff samtidig som den første "høyrebølgen".

På nytt opptrer de to bølgene samtidig. Er det tilfeldig? Det gir rom for morsomme spekulasjoner.

"Høyrebølgen" handlet om et klart alternativ til Keynes og den sosialdemokratiske overtroen på kollektiv fornuft. Det var en høyrebølge som startet med nobelprisene i økonomi til F.A. Hayek og Milton Friedman i 1974 og 1976. Så vant reformpolitikere med en markedsvennlig agenda frem i USA, Storbritannia, Tyskland og selvsagt i Norge. Denne høyrebølgen hadde et lett forståelig budskap og en teoretisk forankring. Samtidig var det lett å skape begeistring for budskapene om deregulering og større valgfrihet i land med forstokkede politikere som syntes farge-tv var dekadent.

Men hva med den høyrebølgen vi helt klart ser nå? Hvilket innhold har den? Hvilket innhold ønsker vi å gi den? Jeg håper jo at høyresiden vinner frem fordi den er god, og ikke bare fordi venstresiden er så dårlig. Hvordan reformulerer vi alternativet til sosialdemokratiet for en ny tid? ...anyone?

Ski Høyre og skolen - gi oss råd!

For Høyre er skole en kjernesak. Kvalitet i utdanningen, fra grunnskolen og opp. Det er ikke mye vi kan si sikkert om fremtiden, men vi vet helt sikkert at kunnskap ikke blir mindre viktig. Næringslivet blir stadig mer kunnskapsbasert og vi har en åpen økonomi hvor konkurransen med omverdenen bare øker. Det er et faktum at norske høyskoler og universiteter sakker akterut i internasjonale sammenligninger av kvalitet. Satsingen på kunnskap må starte tidlig og lokalt.

Ski Høyre har nedsatt et skolepolitisk utvalg som skal bidra til å møte utfordringen lokalt i Ski. Vi inviterer alle til å gi sine innspill til hvordan vi kan gjøre skolene i Ski enda bedre enn i dag.

Kvalitet i skolen er grunnleggende og trumfer det meste av hva politikere bør konsentrere seg om. Jeg er overbevist om at konkurranse mellom skoler er bra. Konkurranse fører til at man strekker seg litt lenger enn ellers - man yter mer. Dessuten er konkurranse gøy. Jeg vil også at elevene skal kunne velge friere blant et større utvalg skoler. Valgfrihet er en verdi i seg selv. Har man først innført valgfrihet er det vanskelig å fjerne den. Men, det var jo faktisk akkurat det de rødgrønne gjorde da de skrotet Kristin Clemets valgfrihetsreform etter valgseieren i 2005. Jeg forventer omkamp om friskolene etter valgseieren i 2013!

Friskoler bidrar til mangfold og kvalitet i skolen. Jeg har tidligere skrevet en artikkel om friskolene i ØB. Argumentene er like gyldige i dag:

"La oss se nærmere på noen av argumentene fra debatten. En av årsakene til motstanden mot friskoler og valgfrihet er antagelsen om at dette vil føre til økt sosial segregering. Frihet for de få og ressursterke blir det hevdet. Det er nærliggende å se på svenske erfaringer. Sverige har femten års erfaring med friskoler og de fleste av dem finner vi for øvrig i kommuner styrt av sosialdemokratene. Det finnes ikke belegg for å hevde at friskoler har ført til sosial segregering i Sverige. Faktisk er det belegg for å hevde det motsatte. I Stockholm har for eksempel valgfriheten ført til at elever fra drabantbyer og forsteder søker seg til de mest attraktive skolene i sentrum.

Uten muligheten til å velge skole er det kun bosted som avgjør hvilken skole man blir plassert på. Hvor man bor avhenger som kjent ikke så rent lite av inntekt. Uten muligheten til selv å velge skole er det lommebokens størrelse som avgjør. Faktum er at fraværet av muligheten til å velge skole befester sosiale forskjeller. Dette bekreftes i lignende undersøkelser fra USA. Det er for øvrig interesant at man i USA også viser til svenske erfaringer. Sosialdemokratiske Sverige har blitt et foregangsland for friskoler.

Fører friskoler til utarming av den offentlig drevne skolen? Det finnes ikke belegg for å hevde dette. Friskoler er i de fleste land et supplement til den offentlig drevne skolen. Nederland skiller seg ut med et flertall av elevene i friskoler. I OECD-området går rundt 12 prosent av alle elever i friskoler. I Sverige er det rundt ni prosent av elevene som går i friskoler.

Årsaken til at få velger friskoler i Sverige er at den offentlig skolen allerede er veldig god og tilpasset mangfoldet av behov hos elevene. Det samme er tilfelle i Norge. Men, at det kun er et mindretall som ønsker friskoler er ikke et holdbart argument for å forby dette. Kvaliteten på et demokrati kan måles i mindretallets rettigheter.

Norske friskoler får ikke lov til å dele ut utbytte til eierne. I løpet av de femten årene man har hatt friskoler i Sverige har ingen av de private eierne mottatt utbytte. Overskuddet har uten unntak blitt pløyet inn i skolen til nye investeringer og forbedringer.
Friskoler konkurrerer utelukkende på kvalitet. Den skole som setter økonomisk gevinst foran kvalitet vil fort bli avslørt og merke det i form av færre elever. Det finnes ikke belegg for å hevde at friskoler har utarmet den offentlig drevne skolen noe sted, men dette var selvsagt et sentralt argumentet i sin tid mot friskoler i Sverige. Det er ikke alt vi behøver å ta etter svenskene, i hvert fall ikke døde argumenter.

Debatten om friskolene er mer enn en debatt om effektivitet og kvalitet i skolen. Debatten reiser grunnleggende spørsmål om menneskesyn og politikkens plass i samfunnet. Er vi, som individer med ulike preferanser og utgngspunkter, i stand til selv å fatte noen av de viktigste beslutningene i livet for oss selv og våre nærmeste eller er dette en oppgave så vanskelig at den må overlates til politikere? Dette er hva debatten om valgfrihet egentlig dreier seg om."

Oslo Freedom Forum - menneskerettighetenes Davos

Denne uken samles menneskerettsaktivister fra hele verden i Oslo. Tankesmien Civita samarbeider med ildsjelene bak Oslo Freedom Forum for å lage et menneskerettighetenes toppmøte - en slags menneskerettighetenes svar på den årlige samlingen av toppledere i Davos (World Economic Forum).

Magnus Marsdal i den kommunistiske tankesmien Manifest gjør i Dagbladet et poeng av at noen av de inviterte foredragsholderne har drevet aktiv motstand mot regimet til Hugo Chavez i Venezuela. Det pågår systematiske brudd på menneskerettighetene i Venezuela. Chavez som i sin tid ble valgt for å bekjempe korrupsjon og fattigdom har klart å øke omfanget av korrupsjon og fattigdom

Jeg har tidligere skrevet om Venezuelas brudd på menneskerettighetene og vist til landets rangering hos Transparency International.

Jeg gleder meg til å delta på Oslo Freedom Forum i morgen! Det er virkelig fantastisk at Oslo er stedet for et slikt imponerende og viktig arrangement.

Helga P og DLD

Antagelig var jeg ikke den eneste som lurte på om jeg hørte rett da Helga Pedersen i Politisk kvarter i morges hevdet at det ikke var mer betenkelig at staten samler inn trafikkdata for å kunne drive effektiv overvåking enn at Telenor sitter på trafikkdata av "profitthensyn". Nestleder og parlamentarisk leder i AP mener altså at det er betenkelig at en teleoperatør (som staten attpåtil eier det meste av) fakturerer kundene sine? "Jern-Helga" har gjort seg kjent som en slagkraftig forsvarer av massiv overvåking. Hun har den lite takknemlige oppgaven det er å fronte et EU-direktiv som selv ikke EUs medlemsland er begeistret for. Hvorvidt direktivet har en fremtid i EU gjenstår å se når Kommisjonens egen evaluering foreligger i september. Det som er helt klart er at direktivet vil bli endret. EU kan ikke leve med et direktiv som er erklært grunnlovsstridig i Tyskland.

I Høyre, mitt eget parti, er det fremdeles mange som hevder at de ikke vet nok til å fatte en beslutning. Den forklaringen gjelder ikke lenger. Samtlige høringsuttalelser er å finne her

Helga P oppfordres spesielt til å lese LOs høringsuttalelse.

DLD og tilliten mellom bedrift og kunde

"Das wesentliche der totalitären Herrschaft liegt also nicht darin, daß sie bestimmte Freiheiten beschneidet oder beseitigt, noch darin, daß sie die Liebe zur Freiheit aus den menschlichen Herzen ausrottet; sondern
einzig darin, daß die Menschen, so wie sie sind, mit solcher Gewalt in das eiserne Band des Terrors schließt, daß der Raum des Handelns, und dies allein ist die Wirklichkeit der Freiheit, verschwindet."
- Hannah Arendt

Se Petter Furulunds innlegg om datalagringsdirektivet (DLD) og næringshensyn. Det er viktig å understreke at datalagringsdirektivet reiser flere spørsmål enn hensynet til personvern og sikkerhet. Hva med den nødvendige tilliten i markedet - forholdet mellom bedrifter og kunder? Skal private bedrifter påtvinges rollen som "lillebrødre" til Storebror staten. Er det heldig at økt bruk av IKT blir synonymt med økt grad av overvåking?

Ligg unna barna!

Politisering av barndommen er et kjennetegn ved totalitære regimer. I slike regimer er barna først og fremst myndighetenes redskap for å beholde makten. Barna er statens eiendom og familien representerer således en trussel mot statens totale kontroll. Det var ikke for ingenting at man hadde full barnehagedekning i DDR. I DDR ble barna oppfordret til å fortelle læreren eller tantene i barnehagen om alt foreldrene snakket om hjemme (jeg har familie i Øst-Tyskland som har erfart dette). Barna ble opplært til å tyste på foreldrene. Lydigheten til Partiet var viktigere enn familien. Kanskje er jeg paranoid og muligens drar jeg det litt langt, men jeg får en ekkel følelse når jeg ser innslag om de såkalte "Miljøagentene - barnas miljøvernorganisasjon". På hjemmesiden og i tv-innslag oppfordres det til overvåking av foreldrene. "Du har vel kjøpt økologisk kaffe, pappa" sier den unge lovende klandrende til sin far. Hvilke forutsetninger har barn for å vite noe kvalifisert om økologisk kaffe? Du kan få barn til å mene hva som helst. Det har historien ettertrykkelig bevist. La barn få være barn. Slutt å skremme dem med dommedagsprofetier, og slutt å behandle barn som redskap i politiske kampanjer! Frank Furedi skriver godt om hvordan barna settes opp mot foreldregenerasjonen av kyniske "do-gooders".

Næringspolitisk kinderegg

Ja, det finnes faktisk næringspolitiske virkemidler som får en til å kunne snakke om vinn-vinn-vinn-situasjoner: Lavere skatter - mindre svart arbeid og økte skatteinntekter. Jeg tenker selvsagt på skattefradrag for tjenester i hjemmet, slik de for lengst har innført i Sverige under den sittende regjeringen. De svenske erfaringene er så gode at regjeringen vil utvide ordningen. NHO Service tar til orde for en tilsvarende ordning i Norge.

Norske politikere, også såkalt borgerlige politikere, har skutt ned forslag om dette tidligere ved å hevde at dette er skatteletter til de rike. Dette er faktisk tøv. De rike har alltid kjøpt de tjenestene de har trengt. Derimot viser de svenske erfaringene at også "vanlige folk" (medelinkomsttagare) kjøper renholdstjenester og lignende i et langt større omfang i dag enn tidligere. Samtidig, og det er viktig, har mange fått ordnede arbeidsforhold ved at svart arbeid har blitt hvitt.

Hvis et slikt skattefradrag gir økte skatteinntekter, ordnede arbeidsforhold og møter folks behov for å kunne kjøpe tjenester til hjemmet... ja hva er problemet da? Beats me.

Datalagring - Erich Mielkes våte drøm

Debatten om Datalagringsdirektivet (DLD)raser videre. Kripos hevder de trenger direktivet. Skeptikerne peker på at Politiet selvsagt trenger tilgang til trafikkdata, men at DLD går for langt. Det er et faktum at Tysklands forfatningsrett, som forståelig nok har en viss tyngde i Europa, har erklært direktivet som forfatningsstridig. I følge EU vil dette få konsekvenser for den pågående evalueringen av direktivet som vil være ferdig medio september i år. Jeg har skrevet mer om DLD og argumentene jeg mener bør føre til at Norge bruker vetoretten i det eminente tidsskriftet Minerva og på Ski Høyres hjemmeside Nå venter vi på hva Høyre skal mene. Et parti som alltid har slått ring om den liberale rettsstaten bør falle ned på riktig side.

The capacity of human beings to bore one another seems to be vastly greater than that of any other animal, skrev H. L. Mencken. Jada, jeg burde ta hintet. Verden har antagelig like lite behov for en ny blogg som for et nytt U2-album. Jeg prøver allikevel.