Med dagens regjering er forventningene skyhøye til skattepolitikken. Det skulle også bare mangle. Denne regjeringen må "levere på skatt" for å ha et snev av troverdighet som et borgerlig politisk alternativ.
Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Det handler om noe så grunnleggende som politikkens grenser og alternativet til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft. Skatt er derfor først og fremst et verdispørsmål som handler om mye mer enn verdier som kan stables og telles.
Det er høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Man kan heller ikke skatte seg til velferd. En usedvanlig klok mann og fremragende politiker (Winston Churchill) sa en gang at å skatte seg til velferd er som å stå i en bøtte og prøve å løfte seg opp etter hanken.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”undergrave velferden”. Det er ingen liten oppgave. Skal man makte oppgaven må man ha innsikt i, og tilstrekkelig selvsikkerhet til å formidle, et alternativ til den sosialdemokratiske samfunnsmodellen.
Det er en borgerlig regjerings oppgave å formidle verdien av andre felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter.
En borgerlig regjering må utfordre en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien, advarte for over femti år siden mot potensiale farer ved velferdsstaten. Velferdsstaten, mente han, stod i fare for over tid å kunne utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og det for ham viktige "selveierdemokratiet". Selveierdemokratiet er selvsagt også et kjent begrep for skikkelige Høyre-folk.
Röpke mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg så mye av det sosiale ansvaret til en upersonlig stat, eller "fellesskapet". Dessuten fryktet han at andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert ville forvitre.
Röpke var ikke helt på jordet. "Folkhemmet" Sverige – et sosialdemokratisk fyrtårn gjennom flere tiår - er et eklatant eksempel på en generøs velferdsstat som utmerker seg med lav privat sparing. (Men, svensker sparer mye mer i aksjer enn hva nordmenn gjør (!)
Politikerløfter om en stat som er alt for oss, reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Alt dette handler om skatt.
Den svenske statsviteren Nils Karlson har i boken Skatter och Värdighet (Ratio,2004) definert verdighet som individenes aktive ansvarstagende for det egne livsprosjektet, med respekt for andres frihet til å gjøre det samme. Dermed blir verdigheten avhengig av hvor mye ansvar vi avgir til staten. Karlson viser til en bred tradisjon i klassisk humanisme og liberalisme som støtter hans definisjon av verdighet. Slik, mener han, er verdighet nærmest synonymt med autonomi. Autonomi eller individuell frihet er knyttet til individuelt ansvar for egne handlinger. Individuelt ansvar innebærer at man tar følgene av egne valg. Det må finnes valgmuligheter.
Når skattene når et punkt hvor de hindrer sysselsetting, entreprenørskap, sparing og vekst, så trues også verdigheten.
Alt henger som kjent sammen med alt, og i politikken henger alt sammen med skatt.
