Sandefjord Blad er en av mange lokalaviser hvor debatten mellom NHO Service og Fagforbundet pågår for fullt. Debatten om privat sektors rolle har hele tiden blitt ført uten personangrep. Selvsagt har "privatiseringsmotstanderne" det Paul Chaffey så treffende har beskrevet som et "godhetshegemoni" i debatten. Det er en retorisk utfordring vi må håndtere, men det er sjelden man opplever å bli angrepet slik jeg ble av Fagforbundets Roar Gunnufsen i Sandefjord Blad. Her er mitt svar på Gunnufsen innlegg (stod på trykk i SB lørdag 6.8.2011) :
Mer velferd for pengene
Roar Gunnufsen i Fagforbundet gikk langt i å trekke mine motiver i tvil i sitt innlegg i avisen 8. juli. I et krasst innlegg hevder han at NHO Service driver bevisst desinformasjon. Han skrev blant annet at ” KS bekrefter at Ekelbergs tall er ubrukelige”. Han hevdet også at NHO Service har valgt partipolitisk side og kun engasjerer seg i Sandefjord for at private selskaper skal kunne tilrane seg fellesskapets ressurser. Gunnufsen bommer grovt og kunne også for debattklimaets del med fordel spart seg å trekke mine personlige motiver i tvil, slik han gjorde i sitt innlegg. La oss holde oss til saken: Analysene til NHO Service seg på kommunens egne tall (Kostra) og kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser der våre medlemmer har deltatt. KS har advart mot å bruke våre tall som en slags fasit. Det er vi enige med KS i. Derimot mener vi at våre analyser (som er fritt tilgjengelige på vår nettside) gir grunnlag for å antyde hvilke muligheter som finnes i kommunen til bedre ressursutnyttelse til fordel for innbyggerne. NHO Service forholder seg til alle politiske partier, uavhengig av farge, som er interessert i diskusjon om virkemidler for å oppnå mer velferd for pengene.
En enkel beregning basert på hva som er konkurranseutsatt innen omsorgstjenester i norske kommuner i 2010 viser at våre medlemmer omsatte for ca. kr. 1,4 milliarder innen helse og omsorg. Samlet driftsresultat fra denne omsetningen er beregnet til netto ca. kr. 51 millioner etter skatt. Samtidig har de samme medlemsbedriftene spart sine oppdragsgivere (kommunene) for rundt 220 millioner kroner i forhold til om kommunene skulle levert tjenestene selv ( iflg. KOSTRA- tallene for 2010). I tillegg kommer 28% skatt til staten på driftsresultatet i bedriftene, beregnet til kr. 19 millioner. Hvorfor er det et problem at privat sektor bidrar til mer velferd for pengene i kommunene, Gunnufsen?
Gunnufsen vet godt at vår store utfordring er å opprettholde produktiviteten i det offentlige etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Det gjelder også for Sandefjord. Jeg er overbevist om at privat sektor kan bidra med mye mer enn i dag i kommunene. Konkurranse er et virkemiddel som vi vet gir gevinst i form av økt produktivitet. Konkurranse er en sterk drivkraft for innovasjon på alle områder, også kommunene. I kommunene innebærer innovasjon forbedring som kan gi bedre kvalitet og ressursutnyttelse til fordel for brukerne av tjenestene.
Konkurransen om arbeidskraft blir også viktigere fremover. Privat sektor hadde vært sjanseløse i konkurransen om kompetent arbeidskraft hvis virkeligheten for privatansatte var noe i nærheten av den jammerdalen Gunnufsen beskriver. Bedrifter som ikke forholder seg til tariffavtaler og gjeldende spilleregler i arbeidslivet, blir raskt fjernet. De har ingen tabbekvote. Samme strenge krav bør gjelde for alle som leverer tjenester i kommunene – uavhengig av om det er privat sektor eller kommunene selv.
(artikkelen stod på trykk i Sandefjords Blad 6.aug. 2011)
onsdag 10. august 2011
torsdag 7. juli 2011
NHO Service, partistøtte og velferd
Arbeiderpartiets fylkessekretær i Vestfold, Tor Erik Nyberg, antyder i avisen (Sandefjord Blad 11.06.) at partiene på høyresiden mottar økonomisk støtte fra NHO Service. Nyberg burde ha fått med seg at det er flere år siden NHO støttet politiske partier økonomisk.
Nyberg er opptatt av å få vite mer om kontakten mellom NHO Service og partiene på høyresiden. Det skal han få her og nå. NHO Service ønsker dialog med alle politikere som er interessert i reformer som kan bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for brukerne av sentrale tjenester i kommunene.
Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi store velferdsgevinster og dermed bidra til bærekraften i vår velferdsmodell. Flere partier er interessert i denne type samarbeid. Sosialdemokratiske partier i land vi sammenligner oss med har heller ingen allergi mot samarbeid med næringslivet i tjenesteproduksjonen.
Noen vil kanskje hevde at Tor Erik Nybergs behov for å flagge allergi mot offentlig-privat samarbeid i et valgår har en sammenheng med millionene partiet får i valgkampstøtte fra LO.
Nyberg hevder at NHO Service organiserer ”private velferdsprofitører”. Ja, Nyberg vi har medlemmer som hver dag leverer tjenester av dokumentert god kvalitet til flere norske kommuner. Den store velferdsprofitøren, for å bruke Nybergs retorikk, er imidlertid kommunene og staten.
La meg vise det med et eksempel fra Sandefjord: Hadde man konkurranseutsatt 20 prosent av tjenesteproduksjonen knyttet til renhold, helse og omsorg, og forvalting, drift og vedlikehold, så viser våre beregninger (basert på Kostra-tall og kunnskap om priser oppnåd i anbudskonkurranser) at Sandefjord kunne frigjort rundt 34 millioner kroner. Av dette ville kommunen få den klart største andelen, rundt 30 millioner kroner. Staten får også en del av ressursene via skatt på overskudd i de private bedriftene - ca kr. 1 milllion. De private leverandørene ville fått et overskudd på rundt tre millioner kroner. Med andre får det offentlige over 90 pst av de frigjorte ressursene.
Jeg regner med at Arbeiderpartiets velgere i Vestfold også er interessert i virkemidler som kan gi økt produktivitet og dermed mer velferd for pengene i kommunesektoren? Den store ”velferdsprofitøren” er felleskassa, Nyberg. Og slik bør det også være. Privat sektor er ingen trussel mot den velferden Nyberg vil bevare, tvert imot.
(Innlegget stod på trykk i Sandefjords Blad 7. juli 2011)
Nyberg er opptatt av å få vite mer om kontakten mellom NHO Service og partiene på høyresiden. Det skal han få her og nå. NHO Service ønsker dialog med alle politikere som er interessert i reformer som kan bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for brukerne av sentrale tjenester i kommunene.
Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gi store velferdsgevinster og dermed bidra til bærekraften i vår velferdsmodell. Flere partier er interessert i denne type samarbeid. Sosialdemokratiske partier i land vi sammenligner oss med har heller ingen allergi mot samarbeid med næringslivet i tjenesteproduksjonen.
Noen vil kanskje hevde at Tor Erik Nybergs behov for å flagge allergi mot offentlig-privat samarbeid i et valgår har en sammenheng med millionene partiet får i valgkampstøtte fra LO.
Nyberg hevder at NHO Service organiserer ”private velferdsprofitører”. Ja, Nyberg vi har medlemmer som hver dag leverer tjenester av dokumentert god kvalitet til flere norske kommuner. Den store velferdsprofitøren, for å bruke Nybergs retorikk, er imidlertid kommunene og staten.
La meg vise det med et eksempel fra Sandefjord: Hadde man konkurranseutsatt 20 prosent av tjenesteproduksjonen knyttet til renhold, helse og omsorg, og forvalting, drift og vedlikehold, så viser våre beregninger (basert på Kostra-tall og kunnskap om priser oppnåd i anbudskonkurranser) at Sandefjord kunne frigjort rundt 34 millioner kroner. Av dette ville kommunen få den klart største andelen, rundt 30 millioner kroner. Staten får også en del av ressursene via skatt på overskudd i de private bedriftene - ca kr. 1 milllion. De private leverandørene ville fått et overskudd på rundt tre millioner kroner. Med andre får det offentlige over 90 pst av de frigjorte ressursene.
Jeg regner med at Arbeiderpartiets velgere i Vestfold også er interessert i virkemidler som kan gi økt produktivitet og dermed mer velferd for pengene i kommunesektoren? Den store ”velferdsprofitøren” er felleskassa, Nyberg. Og slik bør det også være. Privat sektor er ingen trussel mot den velferden Nyberg vil bevare, tvert imot.
(Innlegget stod på trykk i Sandefjords Blad 7. juli 2011)
mandag 4. juli 2011
Hoder og hender (III)
Kollega Anders Vollen sendte meg akkurat denne interessante artikkelen fra Utrop
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Kort konkludert:
1) Vi trenger innvandring.
2) Globaliseringen har et enormt uutnyttet potensiale.
3) Det finnes ingen holdepunkter for at globaliseringen i seg selv medfører tap av arbeidsplasser i den industrialiserte delen av verden.
Ghemawat er professor ved Harvard Business School, og intervjuet det refereres til kan leses her (på tysk).
Hoder og hender... (II)
Denne kronikken i Dagbladet skrev jeg i 2007. Naivt liberalistisk? Eller er verdien av å kunne bevege seg fritt noe som trumfer de fleste andre hensyn?
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Fundamentale friheter (Dagbladet 28.10.2007)
Norsk debatt om innvandring preges i stadig større grad av spørsmål om de potensielt negative følgene av innvandring. Fokuset er på kulturkonflikter, kriminalitet og andre problemer. I liten grad er fokuset på hvordan innvandring beriker samfunnet, både økonomisk og kulturelt.
I like liten grad er innvandring et spørsmål om den fundamentale friheten til å kunne bevege seg fritt. Vi i den rike delen av verden tar denne friheten for gitt. For de fleste mennesker i verden er denne friheten teoretisk eller ren ønsketenkning. For mange av dem innebærer det fare for livet å skulle bevege seg fra en håpløs situasjon i for eksempel Afrika til nye muligheter i det rike Europa. I følge tidsskriftet The Economist drukner rundt 2000 mennesker hvert år i Middelhavet i forsøket på å komme seg fra Afrika til Europa. Det er dokumentert at antallet voldshendelser mot afrikanere som prøver å komme seg over fra Marokko til Spania er økende. På tross av bestrebelsene på å hindre mennesker i å bevege seg fritt regner man med at rundt en halv million mennesker kommer seg illegalt inn i USA hvert år. Man regner med at tallet for «Festung Europa» er på rundt 800 000. Totalt anslås det at mellom syv og åtte millioner mennesker er illegale innvandrere i EU.
Millioner av mennesker er gjort til kriminelle av lover og stengsler som forsøker, om enn ikke effektivt, å hindre at mennesker forsøker å forbedre sin egen og sine nærmestes livssituasjon ved å flytte til et annet land. Kontrasten er stor til forestillingene om globaliseringen og den medfølgende «frie flyt» over landegrensene. Den frie flyten inkluderer ikke mennesker, i hvert fall ikke alle mennesker. Ressurssterke mennesker i rike land kan forflytte seg tilnærmingsvis fritt for å studere eller jobbe. For dem er globalisering og frihet en realitet. De er sortert ut av det store flertallet og funnet verdige til å nyte denne friheten. Samtidig som vi tar vår egen frihet som en selvfølge, tar vi det nærmest for gitt at ikke alle kan ha den samme friheten. Ja, hva hadde vel ikke skjedd om alle kunne bevege seg fritt slik de ønsket uten at myndigheter prøvde å forhindre det?
Faktisk kunne man det en gang. I globaliseringens «første æra», fra midten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var grensene åpne. I denne perioden dro som kjent millioner av europeere fritt til Amerika. Selvsagt bidro dette også til kulturkonflikter og kriminalitet men først og fremst bidro det til en enorm velstandsvekst for mennesker som hadde friheten til å velge selv hvor de skulle leve. Kulturkonflikter og kriminalitet er ikke bagateller. Men man taklet utfordringene den gangen, og gevinsten var så mye større enn de potensielle kostnadene og problemene. Vi bør lære av dette i dag, hevder den britiske økonomen og journalisten Philippe Legrain.
Legrain har fått stor oppmerksomhet for sin bok «Immigrants» fra 2006. Boken, som er nominert til The Financial Times Business Book of the Year, og som ifølge Martin Wolf i FT er et kraftfullt og faktabasert argument for åpne grenser, tar for seg det siste i statistikk og økonomiske beregninger om økonomiske effekter av innvandring. Legrain viser også til norsk forskning om emnet utført ved NTNU i 2004 av samfunnsforskerne Jonathon Moses og Bjørn Letnes. Deres forskning viser at en mer liberal innvandringspolitikk vil gi store økonomiske gevinster for samfunnet. Fjerner man alle restriksjoner for innvandring vil den økonomiske effekten bli enorm. Verdensbanken anslår at dersom de rike landene tillot sin arbeidsstyrke å øke med tre prosent, som en følge av at 14 millioner arbeidsinnvandrere fra utviklingsland kom til de rike landene mellom 2001 og 2025, så ville det bidra til økt verdiskaping til en verdi av rundt 356 milliarder dollar (World Bank, Global Economic Prospect 2006).
Det er enighet om viktigheten av å redusere verdens fattigdom. Engasjementet for å hjelpe verdens fattige er stort. Samtidig sørger begrensninger på fri bevegelse av varer, tjenester og mennesker effektivt for at ambisiøse mål om fattigdomsbekjempelse ikke vil bli oppnådd. Legrain mener at åpne grenser for innvandring ville gitt et effektivt bidrag til fattigdomsbekjempelse, og viser til at arbeidsinnvandrere fra fattige land sender hele 160 milliarder dollar hjem til sine familier hvert år. Det er de offisielle tallene. Man regner med at det reelle tallet er hele 480 milliarder dollar. Det tilsvarer seks ganger så mye penger som myndighetene i de rike landene gir i samlet bistand hvert år! Legrains bok er spekket med fakta og gir et overbevisende økonomisk argument for hvorfor åpne grenser også bør gjelde for såkalt «low-skilled» arbeidskraft.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Sandefjord og tull fra Fagforbundet
I fjor høst erklærte Fagforbundet krig mot NHO Service (det var faktisk deres ord!) Denne "krigen" fører de landet over med utspill fra lokale ledere i Fagforbundet mot NHO Service. Denne helgen (lørdag 2. juli) skrev jeg følgende i Sandefjord Blad som et svar på angrep fra Fagforbundets leder i Sandefjord:
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
Fagforbundets, Roar Gunnufsen, fremsetter i SB 30.6. en rekke feilaktige påstander om privat tjenestesektor og NHO Service.
Gunnufsen vet godt at dersom vi skal makte å opprettholde produktiviteten i offentlig sektor etter hvert som den i stadig sterkere grad blir en leverandør av helse - og omsorgstjenester, så må vi tenke nytt. Jeg regner med at Gunnufsen også er interessert i reformer som kan bidra til at vår velferdsmodell er bærekraftig i årene fremover. Her mener NHO Service at privat sektor kan spille en betydelig større rolle enn i dag. For å synliggjøre hvilke muligheter som finnes til å frigjøre ressurser til å kunne gjøre mer – til å kunne oppnå mer velferd for pengene, så har vi også laget en analyse for Sandefjord som kan lastes ned frå vår hjemmeside. Denne er basert på kommunens egne innberettede tall (Kostra) og offentlig tilgjengelig kunnskap om priser fra kontrakter hvor våre medlemsbedrifter utfører tjenester for kommunene. I vårt beregningsgrunnlag for det vi kaller beste praksis inngår også flere kommuner som leverer gode tjenester til priser som ikke er høyere enn hos private leverandører. Det er ikke slik at privat alltid er best og billigst – det hevder vi heller ikke.
Ved beste praksis i tjenesteproduksjon kommunen har ansvar for kan man frigjøre betydelige ressurser som kan gi innbyggerne mer velferd for pengene. Frigjorte midler innen sykehjemsdrift kunne f.eks finansiert rundt 50 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Dersom Sandefjord hadde konkurranseutsatt 20 prosent av sentrale tjenester (sykehjem, hjemmetjenester, renhold, drift og vedlikehold) kunne man frigjort over 30 millioner kroner. Av dette ville kommunen og staten fått den største delen av de frigjorte ressursene i form av reduserte kostnader og skatteinntekter - hele 90 pst. Den store ” velferdsprofitøren” er det offentlige, eller rettere sagt skattebetalerne. Innbyggerne i Sanderfjord har interesse av at kommunen bruker knappe ressurser på en måte som gir mest mulig tjenester av god kvalitet. Det handler om god husholdning på vegne av de man er valgt til å representere.
tirsdag 21. juni 2011
Vi trenger hoder og hender over hele linja
Det bør reageres når det fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» synes legitimert at innvandring er et problem.
Tarje Bjørgum fra Abelia skriver (Dagsavisen 6/6) at innvandringspolitikk er næringspolitikk og at Norge har et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene framover. Bjørgum har rett. Når det synes legitimert fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» at innvandring er et problem, bør man reagere.
Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste – er ikke noe som bør straffes. Tvert imot: En logisk følge av en næringsvennlig innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Men Bjørgum fokuserer ensidig på behovet for «de klokeste hodene» i kunnskapsintensive næringer. Behovet stopper ikke ved de høyest utdannede spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad. Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender – ikke minst innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
(artikkelen stod på trykk i Dagsavisen 19.06.2011) link til artikkelen i avisen
Tarje Bjørgum fra Abelia skriver (Dagsavisen 6/6) at innvandringspolitikk er næringspolitikk og at Norge har et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene framover. Bjørgum har rett. Når det synes legitimert fra nær sagt alle samfunnets «kommandohøyder» at innvandring er et problem, bør man reagere.
Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste – er ikke noe som bør straffes. Tvert imot: En logisk følge av en næringsvennlig innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Men Bjørgum fokuserer ensidig på behovet for «de klokeste hodene» i kunnskapsintensive næringer. Behovet stopper ikke ved de høyest utdannede spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad. Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender – ikke minst innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
(artikkelen stod på trykk i Dagsavisen 19.06.2011) link til artikkelen i avisen
mandag 16. mai 2011
Velferd og gevinstmotiver
”Det beste virkemiddelet for å oppnå og sikre enhver variant av velferd er konkurransen”, sa Ludwig Erhard. I hans tid som finansminister opplevde Vest-Tyskland en velstandsvekst uten sidestykke. Eksklusjon av privat sektor var ikke en del av Erhards oppskrift for vekst og velstand på 1950-tallet – det er det heller ikke for de europeiske velferdsstatene som i dag strever for å gjøre velferdsmodellene robuste nok for fremtiden.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Det er opplagt for de fleste av oss at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. Eller, for å si det med NHO-språk: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av ”adecco-saken” har det kommet frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid er utbredt i Helse-Norge. I følge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige. Vi har fått en nødvendig debatt om reformbehov i lovreguleringen av arbeidstid.
Vi har også fått en viktig debatt om kvalitet i eldreomsorgen. Det er dokumentert at konkurransen fra private selskaper innen eldreomsorg har ført til økt fokus på kvalitet og utvikling av nye metoder for å utvikle denne. Effektiv ressursutnyttelse skal ikke være i konflikt med målet om kvalitet
Samtidig har vi fått en grunnleggende debatt om privat sektor og velferd – eller ”privat profitt eller velferd?”, som noen beskriver det som. ”Adecco-saken” var for mange en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Støvet ble pusset av skjellsordet profitt som vel ikke har blitt spyttet ut så mange ganger siden 1970-tallet. Er det retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
Da vi (NHO Service) presenterte beregninger for kommunal ressursbruk og viste hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene, stakk vi hånden i et vepsebol. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. I mange kommuner er spørsmålet om innføring av eiendomsskatt svært aktuelt. Før man strammer skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til over 800 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. La meg vise det med et eksempel fra en kommune vi nylig har gjort beregninger for: Ved å konkurranseutsette 20 pst av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) og omsorg i Stavanger, kunne man frigjort nærmere 100 millioner kroner til mer velferd. Hele 90 pst av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode. De private leverandørenes andel etter skatt vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å videreutvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og de som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst.
Å tro at man kan hente ut en gevinst uten bruk konkurranse, blir som å tro på egget men ikke på høna.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en velferdsmodell som er bedre i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
Man behøver ikke være økonomiprofessor og finansminister for å skjønne at konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Det er opplagt for de fleste av oss at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss. Eller, for å si det med NHO-språk: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor.
I kjølvannet av ”adecco-saken” har det kommet frem at brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid er utbredt i Helse-Norge. I følge Arbeidstilsynet er ikke ulovlig bruk av overtid noe som skjer oftere i privat sektor enn i det offentlige. Vi har fått en nødvendig debatt om reformbehov i lovreguleringen av arbeidstid.
Vi har også fått en viktig debatt om kvalitet i eldreomsorgen. Det er dokumentert at konkurransen fra private selskaper innen eldreomsorg har ført til økt fokus på kvalitet og utvikling av nye metoder for å utvikle denne. Effektiv ressursutnyttelse skal ikke være i konflikt med målet om kvalitet
Samtidig har vi fått en grunnleggende debatt om privat sektor og velferd – eller ”privat profitt eller velferd?”, som noen beskriver det som. ”Adecco-saken” var for mange en ny mulighet til å fremstille konkurranse og gevinstmotiver som et problem og en trussel mot hele velferdsmodellen. Støvet ble pusset av skjellsordet profitt som vel ikke har blitt spyttet ut så mange ganger siden 1970-tallet. Er det retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Motivene varierer nok. I det hele tatt er det en svært sammensatt allianse som nå fremstiller gevinstmotiver som et samfunnsproblem.
Da vi (NHO Service) presenterte beregninger for kommunal ressursbruk og viste hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene, stakk vi hånden i et vepsebol. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. I mange kommuner er spørsmålet om innføring av eiendomsskatt svært aktuelt. Før man strammer skatteskruen bør man i det minste vurdere kjente virkemidler som kan gi mer ut av allerede tilgjengelige ressurser.
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent, så ville man kunne frigjøre midler til over 800 nye sykehjemsplasser. Er det en trussel mot velferden?
Påstanden om ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen. La meg vise det med et eksempel fra en kommune vi nylig har gjort beregninger for: Ved å konkurranseutsette 20 pst av tjenestene innen renhold, forvaltning, drift og vedlikehold (FDV) og omsorg i Stavanger, kunne man frigjort nærmere 100 millioner kroner til mer velferd. Hele 90 pst av beløpet ville kommet kommunen og staten til gode. De private leverandørenes andel etter skatt vil i hovedsak bli pløyd inn i arbeidet med å videreutvikle tjenestene. Den store vinneren er altså felleskassen og de som slipper å stå i kø. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst.
Å tro at man kan hente ut en gevinst uten bruk konkurranse, blir som å tro på egget men ikke på høna.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en velferdsmodell som er bedre i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)