Attac har startet sin kampanje for skatteparadisfrie soner i kommune-Norge. Det minner ikke så rent lite om tidligere tiders like naive forslag om å gjøre norske kommuner til atomvåpenfrie soner. Kommunene er helt klart tildelt store og viktige oppgaver, og i respekt for kommunepolitikere bør man la dem få bruke tiden på spørsmål de faktisk kan gjøre noe med. Atomvåpen eller skatteregler er ikke en del av kommunenes portefølje. Men, norsk venstreside til venstre for AP er som kjent mer av et løpende seminar enn en virkelig politisk kraft med styringsevne. Attac har startet en kampanje mot skatteparadiser, og det er kommunene som skal overbevises. Det hele er selvsagt et ledd i kampanjen mot at privat tjenestesektor skal samarbeide med offentlig sektor. Jeg skrev følgende innlegg i Ringerikes Blad i går:
Attac-tull om skatt
Gernot Ernst i den venstreradikale organisasjonen Attac tar i avisen (19.9) til orde for kommunal boikott av skatteparadiser. Det er bred enighet om å bekjempe internasjonal skatteunndragelse. Det er positivt at Norge har undertegnet innsynsavtale med 30 av de 38 statene som OECD har definert som skatteparadiser. Dette arbeidet foregår i regi av skattemyndighetene. Det er ikke en naturlig kommunal oppgave.
Ernst hevder bombastisk at det foregår en "privatisering av felles velferd og at multinasjonale selskaper tar over eldreomsorg, barnevern og barnehager". Ernst forholder seg til en virkelighet som bare eksisterer i Attacs løpesedler. Det er primært norske selskaper som leverer sentrale velferdstjenester, av dokumentert god kvalitet, til norske kommuner. Og de betaler selvsagt skatt i Norge.
Attac tegner et karikert bilde av internasjonalt næringsliv. Det er faktisk slik at kjente navn som Statoil, Hydro, DNB, Statkraft, Telenor, Orkla, Argentum, Oljefondet og over hundre aktive eierfond i Norge har deler av sin investeringsportefølje, transaksjoner eller fond registrert i finanssentre som unyansert omtales som "skatteparadiser".
Men for disse handler det selvsagt ikke om å unndra seg beskatning. Dette gjøres ofte av juridiske grunner for å likebehandle investorer og hindre ulovlig dobbeltbeskatning. Dette er anerkjent internasjonal praksis og har ingenting med ulovlige skatteunndragelser å gjøre. Dersom man mener at skattereglene bør endres så må man henvende seg til lovgivere. Vi har en rødgrønn flertallsregjering i sin andre periode som man skulle tro Attac kunne ha en dialog med. Skattereglene endres i hvert fall ikke i kommune-Norge.
La oss se nærmere på hva private innen pleie og omsorg bidrar med: En enkel beregning basert på hva som er konkurranseutsatt innen omsorgstjenester i norske kommuner i 2010 viser at våre medlemmer omsatte for ca. kr. 1,4 milliarder innen helse og omsorg. Samlet driftsresultat fra denne omsetningen er beregnet til netto ca. kr. 51 millioner etter skatt.
Samtidig har de samme medlemsbedriftene spart sine oppdragsgivere (kommunene) for rundt 220 millioner kroner i forhold til om kommunene skulle levert tjenestene selv ( iflg. KOSTRA- tallene for 2010). I tillegg kommer 28% skatt til staten på driftsresultatet i bedriftene, beregnet til kr. 19 millioner.
Er det et problem at privat sektor bidrar til mer velferd for pengene i kommunene?
Svaret er ja hvis man som Attac har en ideologisk fundert motstand mot privat sektor. Men, heldigvis erkjenner de fleste at privat sektor har noe å bidra med i arbeidet for bærekraftige velferdsløsninger.
(Innlegget stod på trykk i Ringerikes Bladd 24.09.12)
tirsdag 25. september 2012
mandag 17. september 2012
Attac-tøv om skatt
Bendicte Pryneid Hansen, i den venstreorienterte aktivistgruppen Attac, hevder at private virksomheter som driver sykehjem i Oslo ikke betaler skatt. Det er tøv og kan ikke stå uimotsagt.
Det er et faktum at mange selskaper har en eierstruktur som involverer registrering på steder som Bermuda, Jersey eller andre steder som gjerne omtales som "skatteparadiser" . Det er ingen automatikk i at dette handler om skatteundragelser. Det gjelder bl.a. også for statseide Telenors eieforhold i Vimpelcom. Det er ikke noe mystisk eller betenkelig ved det. Dette gjøres ofte av juridiske grunner for å likebehandle investorer og hindre ulovlig dobbeltbeskatning. Dette er anerkjent internasjonal praksis og har ingenting med ulovlige skatteunndragelser å gjøre.
Dersom man mener at skattereglene bør endres så må man henvende seg til lovgiverne. Vi har en rødgrønn flertallsregjering i sin andre periode som man skulle tro Attac kunne ha en dialog med. Skattereglene endres i hvert fall ikke i kommune-Norge.
Private sykehjemsdrivere i Oslo betaler skatt i Norge og bidrar til viktige velferdsmål. Flere av dem er heleide norske selskaper. De leverer sykehjemsplasser av dokumentert god kvalitet hver dag.
La oss se nærmere på hva de faktisk bidrar med: En enkel beregning basert på hva som er konkurranseutsatt innen omsorgstjenester i norske kommuner i 2010 viser at våre medlemmer (NHO Service) omsatte for ca. kr. 1,4 milliarder innen helse og omsorg. Samlet driftsresultat fra denne omsetningen er beregnet til netto ca. kr. 51 millioner etter skatt. Samtidig har de samme medlemsbedriftene spart sine oppdragsgivere (kommunene) for rundt 220 millioner kroner i forhold til om kommunene skulle levert tjenestene selv ( iflg. KOSTRA- tallene for 2010). I tillegg kommer 28% skatt til staten på driftsresultatet i bedriftene, beregnet til kr. 19 millioner.
Er det et problem at privat sektor bidrar til mer velferd for pengene i kommunene? Svaret er ja hvis man som Attac har en ideologisk fundert motstand mot privat sektor. Men, heldigvis erkjenner de fleste at privat sektor har noe å bidra med i arbeidet for bærekraftige velferdsløsninger.
(innlegget stod på trykk i Nationen 8. sept. 2012)
fredag 29. juni 2012
SV surrer i Ski
Debatten om privat sektors rolle i kommunal tjenesteproduksjon er svært aktuell i min hjemkommune Ski. Jeg er opptatt av at partiene i Ski, som faktisk har gått til valg på at de ønsker å innføre valgfrihet for brukerne (fritt brukervalg)holder det de har lovet. Det er mange eksempler på at partier som har fremmet konkurranse og valgfrihet lokalt har bøyet av så fort Fagforbundet har viftet med fanene. Jeg håper dette ikke blir tilfellet i min egen hjemkommune. Bård Hogstad i Ski SV hadde et utfall mot NHO Service i Østlandets Blad nylig som jeg besvarte slik i avisen:
SV surrer
Ski SVs Bård Hogstad hevder i avisen (21.6.) at NHO Service "prøver å forvirre" innbyggerne i Ski med feilaktige analyser. Hogstad må ha forlest seg på brosjyrer fra Fagforbundet. Våre analyser er basert på Kostra-tall som kommunene selv rapporterer inn og offentlige tilgjengelige regnskapstall. Det er ikke noe hokus-pokus eller hemmelig ved dette.
For hele kommune-Norge viser våre kommuneanalyser at det ligger et effektiviseringspotensiale på 19 milliarder kroner innenfor tjenesteområdene helse og omsorg, renhold og eiendomsforvaltning. Til sammenlikning viste en analyse i fjor fra Teknisk Beregningsutvalg for Kommunene at hvis de mest effektive kommunene i Norge fikk sette standarden kunne 29 millarder kroner blitt frigjort. Vår hensikt er ikke å presentere en fasit for kommunene. Derimot viser våre og andres analyser et åpenbart potensiale for bedre ressursbruk, også i Ski kommune. Det bør interessere kommunens folkevalgte, med mindre man mener at svaret på velferdsutfordringene alltid er å stramme til skatteskruen.
Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en slags ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Hogstad er sikkert enig med meg i at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet (det gjelder også SVs velgere) og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi gjøre denne sektoren attraktiv og vi må åpne opp for et større mangfold enn i dag.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
NHO Service kan bevise at privat sykehjemsdrift er god økonomi for kommunene. Men, man bør ikke velge en velferdstjeneste fordi den er billigst mulig. Det er kvalitet som er avgjørende.
En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig gjennomførte viste at 40% av kommunene ikke hadde definerte kvalitetsnivåer for eldreomsorgen. Hva vet for eksempel Ski kommune om kvaliteten på kommunens eldreomsorg?
NHO Service har derfor tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen, som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Vi bør måle kvaliteten på alle landets sykehjem og være åpne om resultatene.
De private tilbyderne av tjenester ønsker åpenhet slik at man kan foreta objektive sammenlikninger mellom kommunalt og privat drevne sykehjem og finne veier til forbedringer av tjenestene. Oslo kommune har allerede et slikt system. Det er ikke optimalt men ingen kommuner har et bedre system, foreløpig. Dette ble innført da man åpnet for konkurranse fra private.
Konkurranseutsetting bidrar til økt fokus på innhold og kvalitet på tjenestene. Dette vet vi er tilfelle i Oslo som har over ti års erfaring med konkurranse i denne sektoren. Ideologi bør ikke stå i veien for gode velferdsløsninger – heller ikke i Ski.
(Innlegget stod på trykk i Østlandets Blad 26.06.12)
SV surrer
Ski SVs Bård Hogstad hevder i avisen (21.6.) at NHO Service "prøver å forvirre" innbyggerne i Ski med feilaktige analyser. Hogstad må ha forlest seg på brosjyrer fra Fagforbundet. Våre analyser er basert på Kostra-tall som kommunene selv rapporterer inn og offentlige tilgjengelige regnskapstall. Det er ikke noe hokus-pokus eller hemmelig ved dette.
For hele kommune-Norge viser våre kommuneanalyser at det ligger et effektiviseringspotensiale på 19 milliarder kroner innenfor tjenesteområdene helse og omsorg, renhold og eiendomsforvaltning. Til sammenlikning viste en analyse i fjor fra Teknisk Beregningsutvalg for Kommunene at hvis de mest effektive kommunene i Norge fikk sette standarden kunne 29 millarder kroner blitt frigjort. Vår hensikt er ikke å presentere en fasit for kommunene. Derimot viser våre og andres analyser et åpenbart potensiale for bedre ressursbruk, også i Ski kommune. Det bør interessere kommunens folkevalgte, med mindre man mener at svaret på velferdsutfordringene alltid er å stramme til skatteskruen.
Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en slags ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Hogstad er sikkert enig med meg i at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet (det gjelder også SVs velgere) og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi gjøre denne sektoren attraktiv og vi må åpne opp for et større mangfold enn i dag.
Konkurranse og valgfrihet henger sammen. I en nylig undersøkelse foretatt av Synovate for NHO fremgikk det at hele 80 prosent av befolkningen ønsker større mulighet til å kunne velge mellom ulike tilbud når de har behov for kommunale tjenester innen helse og omsorg. Valgfrihet fordrer konkurranse mellom alternativer. Det er liten grunn til å anta at folks forventninger om valgfrihet vil avta med årene. Istedenfor å avvise et effektivt virkemiddel bør vi se på hvordan vi kan bruke det for å nå mål om økt produktivitet og en bærekraftig velferdsmodell som er i stand til å møte individuelle behov og ønsker.
NHO Service kan bevise at privat sykehjemsdrift er god økonomi for kommunene. Men, man bør ikke velge en velferdstjeneste fordi den er billigst mulig. Det er kvalitet som er avgjørende.
En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig gjennomførte viste at 40% av kommunene ikke hadde definerte kvalitetsnivåer for eldreomsorgen. Hva vet for eksempel Ski kommune om kvaliteten på kommunens eldreomsorg?
NHO Service har derfor tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen, som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Vi bør måle kvaliteten på alle landets sykehjem og være åpne om resultatene.
De private tilbyderne av tjenester ønsker åpenhet slik at man kan foreta objektive sammenlikninger mellom kommunalt og privat drevne sykehjem og finne veier til forbedringer av tjenestene. Oslo kommune har allerede et slikt system. Det er ikke optimalt men ingen kommuner har et bedre system, foreløpig. Dette ble innført da man åpnet for konkurranse fra private.
Konkurranseutsetting bidrar til økt fokus på innhold og kvalitet på tjenestene. Dette vet vi er tilfelle i Oslo som har over ti års erfaring med konkurranse i denne sektoren. Ideologi bør ikke stå i veien for gode velferdsløsninger – heller ikke i Ski.
(Innlegget stod på trykk i Østlandets Blad 26.06.12)
tirsdag 26. juni 2012
McKinsey til Söta bror: - Økt produktivitet er mulig
I en omfattende ny rapport fra McKinsey gir konsulentselskapet Sverige råd om hvordan man skal sikre vekst og fornyelse i den svenske økonomien. Det er en interessant rapport - forhåpentlig blir det laget en tilsvarende rapport fra selskapet om Norge.
Vi sammenligner oss jo gjerne med svenskene – mye er likt, selv om det selvsagt er forskjeller i næringsstrukturen. Vi har tilnærmet identisk velferdsmodell ("den nordiske modellen") og de samme utfordringene med en aldrende befolkning, stor og kostbar offentlig sektor og en viktig debatt om hvilken rolle privat sektor skal spille som samarbeidspartner i produksjonen av viktige velferdstjenester.
Riktignok ligger svenskene langt foran oss på mange måter. De har lagt bak seg den ørkesløse mytebaserte skyttergravskrigen om "privatisering vs. Velferd". Langt inn på venstresiden har man for lengst akseptert at privat sektor ikke er en trussel mot velferden, tvert imot. Og det er heller ingen autimatikk i at de ansattes organisasjoner er motstandere av konkurranse, slik man kan få inntrykk av i Norge. For eksempel driver det svenske sykepleierforbundet (Vårdförbundet) egne kurs i entreprenørskap for sine medlemmer ut fra en logikk om at det tjener deres medlemmer å ha flere mulige arbeidsgivere.
Dessuten bidrar flere arbeidsgivere til flere måter å jobbe på – kort sagt det mangfoldet man etterlyser i festtalene. Og, ikke mindre viktig, så gjør man det mulig for driftige mennesker å starte egne virksomheter hvor de kan realisere egne tanker om hvordan tjenestene utføres best mulig. Kort sagt, svenskene ligger foran oss. Her hjemme har ikke Sykepleierforbundet drevet det lenger enn til å omtale private tilbydere i eldreomsorgen som "pirat sektor". Mon tro hvor lenge medlemmene deres aksepterer dette skremmebildet.
Tilbake til McKinsey som, ikke overraskende, hevder at det finnes et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig sektor i Sverige. Uten å senke kvaliteten på tjenestene (NB! alltid viktig å understreke dette!) kan Sverige øke produktiviteten med 25-30 prosent i offentlig sektor i løpet av de neste 10 årene. Et av virkemidlene for å få til dette er økt bruk av konkurranseutsetting og økt satsing på kompetanseheving blant innkjøpere i det offentlige.
McKinsey foreslår helt konkret å opprette et nasjonalt kompetansesenter for offentlige innkjøp.
I tillegg anbefaler McKinsey å gjennomføre årlige nasjonale målinger av tjenestekvalitet og produktivitet i fylker og kommuner.
McKinseys råd til Sverige er de samme som NHO Service gir her hjemme: For å sikre bærekraften i vår velferdsmodell må vi ha et tettere samarbeid mellom næringsliv og offentlig sektor. Private tjenesteleverandører kan bidra til økt produktivitet, slik vi har vist i våre analyser.
Konkurranse er en av de viktigste drivkreftene for økt produktivitet. Kombinert med konkurranse mellom dyktige tjenesteleverandører må vi ha kunnskap om kvaliteten på tjenestene. Det burde være en selvfølge. Men, det er et sørgelig faktum at under halvparten av norske kommuner gjennomfører brukerundersøkelser i pleie-og omsorgssektoren. De vet kort og godt lite om kvaliteten på tjenestene. Dette har også Forbrukerrådet påpekt.
Konklusjon: Mål kvalitet, vær åpen om resultater og ta i bruk konkurranse som virkemiddel.
onsdag 30. mai 2012
Ut av skyttergraven i konkurransedebatten!
Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen og jeg har debattert privat sektors rolle i tjenesteproduksjonen i Nordlys. Vi er dundrende uenige. Her er mitt siste innlegg i saken som avisen trykket denne uken:
Ut av skyttergraven, Knutsen!
Tove Karoline Knutsen (AP) serverer alle kjente myter om offentlig-privat samarbeid i velferdssektoren i avisen 24. mai. Allergisesongen mot privat sektor er åpenbart i gang for Knutsen som skriver om offentlig-privat samarbeid at "all erfaring, forskning og logiske resonnementer rundt dette temaet viser at det ikke lønner seg". Skepsisen til markedet må være bortimot total når man i fullt alvor hevder at det er ulogisk at konkurranse mellom ulike tjenesteleverandører har noe for seg.
Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en slags ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Det vi sikkert kan være enige om er at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet, og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi tenke nytt.
Knutsen gjentar argumentene om den svenske undersøkelsen "Konkurrensens konsekvenser" som hun hevder beviser at "privatisering" ikke har gitt samfunnsgevinster. Det er feil. Men, det er mye å lære av Sverige: Den nevnte rapporten har sett på økonomiske effekter, og kritikken fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket konklusjoner rapporten ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning gikk i 2006 gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 prosent mens det på andre helseområder ligger på rundt 10 prosent. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 prosent. Sånn kan jeg fortsette. Knutsen og jeg kan slå hverandre i hodet med forskningsresultater. Og, selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat.
Knutsen hevder at politikerne gir fra seg makt ved konkurranseutsetting. Det er det motsatte som skjer. Gjennom anbudskonkurransen blir kvaliteten og innhold tydelig definert og man har noe å måle driften opp mot. Dersom tjenesteleverandøren ikke lever opp til kravene i kontrakten er det kontraktsbrudd og firmaet kan miste både kontrakten og hele omdømmet sitt.
En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig gjennomførte viste at 40% av kommunene ikke hadde definerte kvalitetsnivåer for eldreomsorgen. Det gir avmakt. NHO Service har derfor tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen, som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Vi burde altså måle kvaliteten på alle landets sykehjem åpent, slik at man kan foreta objektive sammenlikninger mellom kommunalt og privat drevne sykehjem og finne veier til forbedringer av tjenestene. Oslo kommune har et slikt system.
Konkurranseutsetting bidrar til økt fokus på innhold og kvalitet på offentlige tjenester. Konkurranse fører til at alle parter skjerper seg og yter sitt beste. Dette vet vi er tilfelle i Oslo som har over ti års erfaring med konkurranse i denne sektoren.
"Velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Og det finnes ingen holdbar prinsipiell innvending mot å la gevinsten havne hos privatpersoner. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdstilbud", uttalte mangeårig svensk finansminister og sosialdemokrat Kjell Olof Feldt (Dagens Nyheter 2006). Feldt talte ikke helt uten erfaring og var neppe ute etter å rasere den nordiske velferdsmodellen.
(Innlegget stod på trykk i Nordlys 25.05.12)
Ut av skyttergraven, Knutsen!
Tove Karoline Knutsen (AP) serverer alle kjente myter om offentlig-privat samarbeid i velferdssektoren i avisen 24. mai. Allergisesongen mot privat sektor er åpenbart i gang for Knutsen som skriver om offentlig-privat samarbeid at "all erfaring, forskning og logiske resonnementer rundt dette temaet viser at det ikke lønner seg". Skepsisen til markedet må være bortimot total når man i fullt alvor hevder at det er ulogisk at konkurranse mellom ulike tjenesteleverandører har noe for seg.
Dessverre havner debatter om velferdens organisering alt for ofte havner i en slags ideologisk skyttergravskrig hvor man oppnår lite annet enn å befeste motsetninger. Det vi sikkert kan være enige om er at vi må sørge for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon for å kunne innfri folks krav og forventninger. Vi må også forholde oss til det faktum at folk ønsker økt valgfrihet, og at vi må gjøre noe for å sikre at tilstrekkelig mange velger å jobbe i helse- og omsorgssektoren i årene fremover. Da må vi tenke nytt.
Knutsen gjentar argumentene om den svenske undersøkelsen "Konkurrensens konsekvenser" som hun hevder beviser at "privatisering" ikke har gitt samfunnsgevinster. Det er feil. Men, det er mye å lære av Sverige: Den nevnte rapporten har sett på økonomiske effekter, og kritikken fra både næringsliv og forskerhold har gått på at forskningslederen har trukket konklusjoner rapporten ikke gir grunnlag for. De fleste svenske studier på området viser nemlig et besparingspotensial: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning gikk i 2006 gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 prosent mens det på andre helseområder ligger på rundt 10 prosent. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 prosent. Sånn kan jeg fortsette. Knutsen og jeg kan slå hverandre i hodet med forskningsresultater. Og, selvsagt finnes det også eksempler på at konkurranse ikke har gitt forventet resultat.
Knutsen hevder at politikerne gir fra seg makt ved konkurranseutsetting. Det er det motsatte som skjer. Gjennom anbudskonkurransen blir kvaliteten og innhold tydelig definert og man har noe å måle driften opp mot. Dersom tjenesteleverandøren ikke lever opp til kravene i kontrakten er det kontraktsbrudd og firmaet kan miste både kontrakten og hele omdømmet sitt.
En undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund nylig gjennomførte viste at 40% av kommunene ikke hadde definerte kvalitetsnivåer for eldreomsorgen. Det gir avmakt. NHO Service har derfor tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen, som er åpent og tilgjengelig for alle interesserte – ansatte, brukere, pårørende, journalister og politikere. Vi burde altså måle kvaliteten på alle landets sykehjem åpent, slik at man kan foreta objektive sammenlikninger mellom kommunalt og privat drevne sykehjem og finne veier til forbedringer av tjenestene. Oslo kommune har et slikt system.
Konkurranseutsetting bidrar til økt fokus på innhold og kvalitet på offentlige tjenester. Konkurranse fører til at alle parter skjerper seg og yter sitt beste. Dette vet vi er tilfelle i Oslo som har over ti års erfaring med konkurranse i denne sektoren.
"Velferdsstaten fungerer bedre når det finnes private bedrifter som konkurrerer med det offentlige. Ja, en forutsetning for at velferden skal kunne bevares og utvikles er faktisk bedrifter i velferdssektoren som går med økonomisk gevinst. Og det finnes ingen holdbar prinsipiell innvending mot å la gevinsten havne hos privatpersoner. Den største vinneren er uansett alltid den som får et bedre velferdstilbud", uttalte mangeårig svensk finansminister og sosialdemokrat Kjell Olof Feldt (Dagens Nyheter 2006). Feldt talte ikke helt uten erfaring og var neppe ute etter å rasere den nordiske velferdsmodellen.
(Innlegget stod på trykk i Nordlys 25.05.12)
tirsdag 29. mai 2012
NHO - en innvandringsliberal organisasjon
SSBs innvandringsberegninger skaper debatt igjen. Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO, rykket ut i Dagens Næringsliv (25.5.12) og slo fast at "NHO er innvandringsliberalt". Han var helt tydelig på at norsk næringsliv trenger kvalifisert arbeidskraft. Jeg er veldig glad for at NHO er så tydelige nå. NHO Service har hele tiden vært klinkende klare på nødvendigheten av arbeidsinnvandring. Det beste nye innlegget i denne debatten kommer, ikke overraskende, fra Kristin Clemet i Civita (Dagbladet 25.5.12).
Norge har helt opplagt et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene fremover. Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste er ikke noe som bør straffes, tvert imot. En logisk følge av en næringsvennlig, innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som f.eks Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Alt for mange fokuserer ensidig på behovet for ”de klokeste hodene” i kunnskapsintensive næringer. Men, behovet stopper ikke ved de høyest utdannende spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, over hele landet, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad.
Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er f.eks 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere. Andelen innvandrere er økende i hele servicesektoren.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender i tjenestesektoren - ikke minst er behovene tydelige innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Her er lenke til en kronikk jeg skrev om innvandring i Dagbladet 28.10.07)
Norge har helt opplagt et behov for innvandring for å sikre bærekraftig velferd i årene fremover. Innvandring er grunnleggende sett et gode, både for landet og ikke minst for innvandrerne selv. Å søke lykken – å anstrenge seg for å skape en bedre tilværelse for seg selv og sine nærmeste er ikke noe som bør straffes, tvert imot. En logisk følge av en næringsvennlig, innvandringspolitikk er velferdsordninger som bærer mer preg av å være et sosialt sikkerhetsnett enn en hengekøye.
Det er et faktum at store norske bedrifter som f.eks Telenor må til utlandet for å hente den spisskompetansen selskapet trenger for å kunne ha en ledende rolle i det globale markedet for telekommunikasjon. Konkurransen om kompetansen er global. Det er ikke lenger automatikk i at hvite etniske norskinger havner øverst i bunken av jobbsøknader i Norge. Dette stiller ikke minst krav til kvaliteten ved norske utdanningsinstitusjoner. Men det krever også en innvandringspolitikk som erkjenner bedriftenes behov.
Alt for mange fokuserer ensidig på behovet for ”de klokeste hodene” i kunnskapsintensive næringer. Men, behovet stopper ikke ved de høyest utdannende spesialistene. Vi trenger hoder og hender i hele tjenestesektoren, over hele landet, også der kompetansen ikke avhenger av en akademisk grad.
Det har blitt påpekt at Norge er i ferd med å utvikle seg til en protestantisk utgave av Kuwait – vi lar gladelig utlendinger overta flere og flere områder innen servicesektoren. I Oslo er f.eks 90 prosent av alle renholdere ikke-vestlige innvandrere. Andelen innvandrere er økende i hele servicesektoren.
Vi trenger tusenvis av hoder og hender i tjenestesektoren - ikke minst er behovene tydelige innen helse og omsorg. Tjenestesektoren er viktigste motor for arbeidsplasser og vekst i alle land vi sammenligner oss med. I Europa skapes ni av ti nye jobber i tjenestesektoren, og tjenester står for hele 75 prosent av landenes BNP. Følgelig er tjenestesektorens rammevilkår avgjørende for velferden.
I et liberalt forsvar for innvandring inngår mer enn økonomiske argumenter. Bevegelsesfriheten er en fundamental rettighet i et virkelig liberalt samfunn, uansett hva svaret måtte bli i et «innvandrerregnskap».
Her er lenke til en kronikk jeg skrev om innvandring i Dagbladet 28.10.07)
torsdag 26. april 2012
Lavere skatter - et verdivalg
”Svaret er skattelettelser – hva var spørsmålet?” Omtrent slik er karikaturen på høyresidens politikk. Lave skatter fremstilles som et mål i seg selv. Men det er det ikke. Akkurat som venstresiden bør begrunne sitt standpunkt om høye skatter, må høyresiden forklare hvorfor skattene bør være lavere enn venstresiden vil ha dem.
Nå ser vi konturene av en ny skattedebatt. Det er bra! Den får frem viktige skillelinjer i politikken. Skatt er viktig fordi det også handler om mye mer enn verdier som kan telles.
De økonomiske argumentene for lavere skatter er velkjente, men ikke desto mindre viktige. Det er, og bør være, høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Det er også være en viktig oppgave for høyresiden å sørge for at ikke skattene blir så høye at de praktisk talt forsvinner i rent effektivitetstap.
Men det finnes også moralske argumenter for høyresidens syn. Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.
Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”rasere velferden”.
Men det finnes selvsagt andre verdifulle felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. En offensiv høyreside, som skal representere et alternativ, kan ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Det minner om en femti år gammel kritikk av velferdsstaten fra økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien. Han mente at velferdsstaten over tid stod i fare for å utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og selveierdemokratiet. Han mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg det sosiale ansvaret til en upersonlig stat. Dessuten ville andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert, forvitre. Kritikken er ikke helt på siden femti år etter.
Statens løfter om å være alt for oss (”felleskapsløsninger”), reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Derfor er lavere skatter viktig.
Det er viktig at vi også har en verdidebatt om skatt. Det er en skjebnesvanger logikk som oppstår når tilstrekkelig mange velgere oppdager at de faktisk kan stemme seg til makt over andres ressurser. Hvis det er mange nok som bare ved å avgi stemme på et parti, kan vente seg en rekke goder og fordeler, uten å måtte ta regningen selv, så vil de kanskje også gjøre det. Hvis dette i tillegg blir legitimert gjennom politisk retorikk om rettferdighet og felleskap, så gjør det alt enklere for dem som av moralske grunner vil ha problemer med å lempe egen regning over på andre. Det blir simpelthen legitimt, også for dem som har nok fra før, å leve av andres innsats. Det er moralsk betenkelig og undergraver fremtiden for velferdsstaten.
(artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv)
Nå ser vi konturene av en ny skattedebatt. Det er bra! Den får frem viktige skillelinjer i politikken. Skatt er viktig fordi det også handler om mye mer enn verdier som kan telles.
De økonomiske argumentene for lavere skatter er velkjente, men ikke desto mindre viktige. Det er, og bør være, høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Det er også være en viktig oppgave for høyresiden å sørge for at ikke skattene blir så høye at de praktisk talt forsvinner i rent effektivitetstap.
Men det finnes også moralske argumenter for høyresidens syn. Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Dette er en en dimensjon ved skattedebatten som er viktigere enn om 40 milliarder mindre i skatt er realistisk eller ikke.
Skatt er dermed mer enn et praktisk spørsmål om effektivitet og dynamiske effekter og om velferdsstatens evne til å løse oppgaver. Det handler også om politikkens grenser og et alternativ til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft.
Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”rasere velferden”.
Men det finnes selvsagt andre verdifulle felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. En offensiv høyreside, som skal representere et alternativ, kan ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.
Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.
Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Det minner om en femti år gammel kritikk av velferdsstaten fra økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien. Han mente at velferdsstaten over tid stod i fare for å utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og selveierdemokratiet. Han mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg det sosiale ansvaret til en upersonlig stat. Dessuten ville andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert, forvitre. Kritikken er ikke helt på siden femti år etter.
Statens løfter om å være alt for oss (”felleskapsløsninger”), reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Derfor er lavere skatter viktig.
Det er viktig at vi også har en verdidebatt om skatt. Det er en skjebnesvanger logikk som oppstår når tilstrekkelig mange velgere oppdager at de faktisk kan stemme seg til makt over andres ressurser. Hvis det er mange nok som bare ved å avgi stemme på et parti, kan vente seg en rekke goder og fordeler, uten å måtte ta regningen selv, så vil de kanskje også gjøre det. Hvis dette i tillegg blir legitimert gjennom politisk retorikk om rettferdighet og felleskap, så gjør det alt enklere for dem som av moralske grunner vil ha problemer med å lempe egen regning over på andre. Det blir simpelthen legitimt, også for dem som har nok fra før, å leve av andres innsats. Det er moralsk betenkelig og undergraver fremtiden for velferdsstaten.
(artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv)
Abonner på:
Innlegg (Atom)