Bør kontanter avskaffes?

Professor i informatikk, Kai Olsen, uttaler til Klassekampen (19. mai) at kontanter er på vei ut. Olsen har tidligere skrevet en rapport for NHO Reiseliv som argumenterer for et kontantfritt Norge. Ingjerd Sælid Gilhus i NHO Reiseliv sa i samme artikkel at "Trenden er klar. Vi går mot et kontantløst samfunn". Litt over halvparten av de spurte reiselivsbedriftene i rapporten oppgir at de ville vurdert å si nei til kontanter dersom de fikk lov til det. Men hva med de øvrige, nesten halvparten?

 Logikken synes åpenbar: kontanter er avleggs, "alle" betaler med kort i den digitale tidsalder.  Uten kontanter forsvinner dessuten mye kriminalitet. Så hva i all verden skal vi med noe så bakstreversk og gammeldags som kontanter i 2015? Mange tenker nok slik, i hvert fall i de større byene. Men bør det være slik at noens preferanser er styrende for hva som er mulig for alle andre? NHO Service mener valgfriheten bør veie tyngst.

Det er ingen tvil om at det er veldig mange gode grunner til å bruke elektroniske betalingsformer. Ny teknologi gir muligheter til å forbedre og forenkle hele tiden, også betalingstjenester. Spørsmålet er om man av den grunn bør frata folk muligheten til å bruke kontanter.  

La oss se på noen fakta som utfordrer noen myter om kontantbruk: Kontanter er ikke på vei ut. Kontantmengden i Norge har holdt seg stabil på omtrent 50 mrd kroner de siste 7-8 årene. Situasjonen er den samme i land vi sammenligner oss med. Det er store forskjeller mellom by og land når det gjelder kontantbruk. I flere bransjer representerer kontanter fortsatt en stor andel av omsetning og antall transaksjoner. I dagligvarehandelen brukes kontanter i nær 40 prosent av alle transaksjoner. Det er også et faktum at eldre personer og folk i lavere inntektsgrupper foretrekker å bruke kontanter. Pensjonistforbundet har advart kraftig mot å tvinge eldre til å bruke betalingsmidler de ikke er komfortable med.

 Visse former for kriminalitet vil helt sikkert endre seg ved mindre bruk av kontanter. Men det er i overkant naivt å tro at kriminelles behov for verdier blir noe mindre ved å fjerne kontantene. Kriminelle er dessverre også ofte innovative og tilpasser seg nye arenaer. Dette ser vi ved den økende problematikken med for eksempel nettbanksvindel, "skimming" og tyveri av pin-koder.  Det finnes ingen "quick-fix" mot svart økonomi og vinningskriminalitet.

 En viktig verdi ved kontanter er muligheten til å være anonym. Det finnes ikke noe annet fullgodt betalingsmiddel som sikrer anonymitet. Et ønske om anonymitet er ikke synonymt med at man har kriminelle hensikter. Kontanter er det betalingsmiddelet som i dag best ivaretar hensynet til personvern. Dette har ikke minst Datatilsynet påpekt som en viktig verdi ved kontanter. 

 Reiselivssjefen i Møre og Romsdal, Geir Steinar Vik, uttalte denne uken om kontanter (Sunnmørsposten 19.05) at mange av fylkets turister kommer fra land hvor bruk av betalingskort er lite utbredt. Det vil ta mange år før noen vil slutte å ta imot kontanter mente Vik. Man trenger ikke være sunnmøring for å forstå verdien av kontanter. Det er godt dokumentert at kontantene fremdeles har en viktig funksjon. Det blir interessant om elektroniske betalingsformer gjør oss kontantfrie før computeren gir oss det papirløse samfunnet. Så langt kan det se ut til å være et stykke igjen til begge scenarier. Fremfor alt fordi muligheten til å velge er verdt å bevare.

 

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 26.05.2015)

 

Se mer om kontantenes betydning her: http://www.nhoservice.no/article.php?articleID=4529&categoryID=448

 

 

 

 

Elverum - feil om privat drift av sykehjem

Arne Foskums innlegg i avisen 24. april bommer om sykehjem i Elverum. Han hevder at "en ikke kvalitetssikret rapport påstår at det er mye å tjene på privatisering..". Rapporten fra NHO Service er en mulighetsstudie basert på offentlig tilgjengelige tall (Kostra og offentlige tilgjengelige regnskapstall). Den er absolutt kvalitetssikret og indikerer et betydelig potensiale for at Elverums innbyggere kan få mer velferd for de samme ressursene som brukes til tjenestene i dag. Rapporten for Elverum er åpent tilgjengelig for alle på hjemmesiden til NHO Service. Det er altså ingen grunn til å betvile tallene i vår analyse.

Vår analyse av Elverum dreier seg ikke om privatisering, slik Foskum hevder. Ved privatisering er tjenestene helt overlatt til markedet. Vår forutsetning er at kommunen har ansvaret for tilbudet overfor brukeren. Det er selve driften av sykehjem vi mener private profesjonelle aktører kan utføre på vegne av kommunen.

Ved å overlate selve driften av to sykehjem til profesjonelle private aktører viser kommunens egen utredning at man kan frigjøre mellom 12 og 15 millioner kroner. I vår analyse for Elverum (fra 2013) indikerer vi at kommunen kunne frigjort rundt 20 millioner kroner dersom kommunen var på nivå med beste praksis i kommune-Norge. Med "beste praksis" tar vi utgangspunkt i kostnadene per sykehjemsplass i de ti mest effektive kommunene som ligger på nivå med snittet for private aktører. Ved beste praksis kunne de frigjorte midlene på sykehjemsdrift ved "beste praksis" blitt omsatt i 30 nye sykehjemsplasser.

Med andre ord handler dette om hvordan kommunens tilbud til de eldre kan bli bedre. En klar forutsetning i våre analyser er at kvaliteten på tjenesten enten er like god eller bedre enn dagens. I tillegg til private profesjonelle drivere av sykehjem er det altså flere norske kommuner som kan drive sykehjem med dokumentert god kvalitet til en lavere kostnad enn hva Elverum gjør i dag. Ved å konkurranseutsette to sykehjem, slik det er foreslått, vil kommunen få anledning til å sammenligne kommunal- og privat drift. Det gir kunnskap som kan bidra til å utvikle kvaliteten i hele Elverums eldreomsorg. Foskum og Elverums øvrige innbyggere har ikke noe å frykte ved konkurranse om å drive sykehjem for kommunen på best mulig måte.

(innlegget stod på trykk i Østlendingen 28.04.2015)

Valgfrihet i praksis - hvordan lykkes med brukervalg i kommunene?

Et tyvetalls kommuner har gjort alvor av politiske programformuleringer om å innføre valgfrihet i eldreomsorgen. Veien fra vedtak til vellykket gjennomføring kan være kronglete. Basert på vår kontakt med kommunene og våre medlemsbedrifter som levererer hjemmebaserte tjenester, har vi følgende råd å gi til kommunene som ønsker å innføre brukervalgsordninger i hjemmetjenestene:

1.       Prioriter dialog med leverandørene
Hva kan leverandørene tilby? Hvordan kan man samarbeide for å utvikle nye løsninger for kommunen? Hva betyr kommunens geografi for markedet? Dette er sentrale spørsmål for kommunen. Som et første steg i prosessen anbefaler NHO Service å gjennomføre et felles dialogmøte med potensielle leverandører. Da kan man avklare forventninger fra både kommunen og leverandørene før man går videre i arbeidet med utarbeidelse av kontraktsgrunnlag. I en startfase er hyppig dialog vesentlig, men god kontakt og faste møter mellom leverandørene og kommunen bør videreføres gjennom hele kontraktsperioden. Dette er viktig for å etablere et godt samarbeid og for at de private leverandørene skal bli integrert som en del av det totale kommunale tjenestetilbudet.

2.       La kvalitet veie tyngst
Pris er viktig men gode hjemmetjenester handler først og fremst om kvalitet. Seriøse leverandører i markedet vil måles på kvalitet. Vektlegging av elementer som kvalitetssikring, trygghet i leveransene, kvalitetsutvikling (innovasjon) og bruk av ny teknologi (velferdsteknologi) bør være viktig i vurderingen av leverandørene. I vektingen mellom kriterier for valg av leverandør bør kvalitet veie tyngst.

3.       Riktig antall leverandører og forutsigbarhet
Hva som er riktig antall vil avhenge av kommunens størrelse. For kommunen er det viktig at det finnes et tilstrekkelig antall interesserte leverandører til at brukervalget kan bli reelt. For leverandørene er det viktig å ha forutsigbare rammebetingelser i form av et tilstrekkelig antall brukere (vedtakstimer) slik at det blir grunnlag for nødvendige investeringer og drift (rekruttering av personell, lokaler, biler, materiell osv.). NHO Service anbefaler at kommunene inngår rammeavtaler med et lite antall leverandører, gjerne en eller to. Da sikrer man et kundegrunnlag for de private leverandørene i en startfase for ordningen, og kommunen vinner erfaring. De private leverandørene av hjemmetjenester er en del av det samlede kommunale tilbudet. Derfor bør de også likebehandles når brukere ikke ønsker eller ikke kan velge ved at disse brukerne fordeles til den mest egnede leverandøren (f.eks geografisk) av tjenester uavhengig av om denne er privat eller kommunal egenregi.

4.       Informasjon er avgjørende
Siden de private leverandørene er en del av kommunens samlede tilbud til brukerne, må de også behandles derette.  Informasjonen fra kommunen til brukerne må understreke dette for å unngå forestillinger om at private tilbud står på siden av det kommunale tilbudet og er noe som krever økt egenbetaling. Kommunen må informere tydelig på sine hjemmesider og i brev, om at brukerne kan velge, og hvem de kan velge mellom.

5.       Følg opp kontrakten – belønn måloppnåelse
Leverandørene skal måles på resultater. Brukerne kan velge bort en leverandør man ikke er fornøyd med. I det ligger en kvalitetskontroll. Men kommunene bør også måle leverandørene på resultater. Måling av resultater bør selvsagt inkludere tjenestene utført i kommunal egenregi. Kommunene bør vurdere om de private leverandørene skal lønnes med en basispris og en bonus. Bonus kan for eksempel utløses dersom man øker funksjonsnivået eller hindrer gjeninnleggelse på sykehus for mottagere av hjemmesykepleie. Dette vil være en form for positive incitamenter til å fremme rehabilitering som viktig del av tjenesten. Positive incitamenter vil også fremme samarbeidet mellom kommunen og leverandørene.

(Innlegget ble publisert av Kommunal Rapport - kommunal-raport.no i feb. 2015) 

Feil om konkurranse i Sandnes

I den aktuelle saken om konkurranse om driften av Rundeskogen bo – og aktivitetssenter lå et overraskende unyansert saksfremlegg fra administrasjonen i kommunen til politikerne. Vi reagerer på flere av fremstillingene og tallgrunnlaget som ble brukt, og fremstillinger av andre kommuners angivelige dårlige erfaring med privat drift. La meg nevne noen av de feilaktige påstandene i rådmannens saksfremlegg:

Det hevdes at det har vært negative oppslag i media de senere år om dårlig kvalitet på privatdrevne sykehjem. Vi har aldri registrert oppslag om dette noe sted og i NHO overvåker vi alle norske medier daglig. I den såkalte "Adecco-saken" som verserte for noen år siden, bør man merke seg at Adecco Helses sykehjem holdt dokumentert høy kvalitet - de var blant de beste i Oslo i flere år på rad. "Adecco-saken" handlet utelukkende om brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven (AML) og ikke om kvalitet. Arbeidstilsynet uttalte den gang at private aktører ikke bryter AML oftere enn kommunene selv. Skrekkeksempelet var faktisk Trondheim kommune med mange tusen brudd på arbeidstidsreglene i tjenester levert i kommunal egenregi.

Faktum er at privatdrevne sykehjem alltid er blant de beste i kommunenes kvalitetsmålinger. For eksempel er privatdrevne Fagertun sykehjem best på kvalitet i Oslo i siste måling. Vi har lenge gått i bresjen for nasjonale kvalitetskriterier i eldreomsorgen – det vil rydde opp i mange myter. Nå har vi også en regjering som vil innføre dette.

I saksfremlegget til Sandnespolitikerne ble det også hevdet at østlandskommuner nå opplever at færre aktører vil delta i anbudskonkurranser. Det er feil. Det har aldri skjedd at våre medlemmer ikke er interessert i å delta i en anbudskonkurranse på drift av sykehjem. Videre påstås det i saksfremlegget at privat drift gir risiko for "sosial dumping". De som leverer disse tjenesten har tariffavtaler med Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet. De har også gode private pensjonsavtaler, så påstanden om "sosial dumping" faller på sin egen urimelighet.

Det er rett nok forskjeller på ytelsespensjon og innskuddspensjon. Sistnevnte ordning er det vanligste i privat næringsliv og er den ordningen som er mest i tråd med intensjonene i pensjonsreformen og den brede enigheten om arbeidslinjen. Innskuddspensjon er i mange tilfeller like god, eller bedre for arbeidstakerne, enn ytelsespensjon.

Oslo kommune har lang erfaring med konkurranse på drift av sykehjem. Oslo Economics evaluerte erfaringene i 2013 og fant at privat drift ga "mest sykehjem for pengene" – både kvalitet og ressursbruk ble positivt påvirket av konkurranse. Oslo konkurranseutsetter stadig nye sykehjem med gode resultater og er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Sandnes har ingenting å frykte ved konkurranse på sykehjemsdrift, tvert imot.

(Innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad, 1. des 2014)

 

 

 

 

 

Pensjonistforbundet feiler om kvalitet i eldreomsorgen

I avisen (Avisa Nordland 29. sept) kunne vi lese at leder i Pensjonistforbundet i Nordland, Anne Lise Steinbach, er motstander av "privatisering" innen helse og omsorg. Det er hun ikke alene om. Så vidt meg bekjent er det knapt noen som tar til orde for privatisering på dette området. Enigheten om at det offentlige skal sikre og finansiere et godt helse – og omsorgstilbud til alle er bortimot total. Derimot er det uenighet om i hvilken grad private tilbydere skal få slippe til og levere tjenester på vegne av det offentlige.

Det er nok av oppgaver i eldreomsorgen til alle som kan bidra fremover. Ingen som kan dokumentere at de kan levere gode tjenester bør ekskluderes. Pensjonistforbundets bekymring for hva privat sektor kan bidra med er grunnløs.

De fleste rapporter om effektene av konkurranseutsetting viser til gevinster, for eksempel i form av bedre ressursutnyttelse eller bedre kvalitet. En sentral gevinst ved konkurranse om å levere tjenester i eldreomsorgen på vegne av kommunene er systematisk måling av kvalitet. Norsk Sykepleierforbund har pekt på at hele 40 prosent av norske kommuner ikke har definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig. Det er derfor NHO Service har tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er helt åpent om resultatene fra kvalitetsmålingene.

Gjennom faktisk kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne. Konkurranse har vist seg å bidra til dette.

Private drivere er helt avhengige av tillit hos beboerne, de pårørende, og fra kommunen. De blir målt systematisk på evnen til å levere gode tjenester. Slik burde det være i alle kommuner, og måling av kvalitet burde gjennomføres etter de samme kriteriene uavhengig av om sykehjemmet driftes av kommunene eller av en privat aktør.

Private leverandører som leverer helse- og omsorgtjenester ønsker først og fremst å konkurrere om å levere best kvalitet. Pensjonistforbundet i Nordland er også opptatt av kvalitet. Derfor er det så synd at Pensjonistforbundet vil utestenge leverandører av dokumentert god kvalitet.

(Innlegget stod på trykk i Avisa Nordland 2. Okt)

Forvirrende om frihet

Valgfrihet må ikke fremstilles som reell frihet, skriver Hilde Nagell i avisen (10.09). I en kronikk om høyre – og venstresidens tolkning av frihet mener hun altså valgfrihet ikke har noe med frihet å gjøre. Hun tar feil.

Det finnes flere former for frihet og valgfrihet er definitivt en av dem folk flest setter stor pris på. Et helt konkret og aktuelt område hvor ønsket om valgfrihet er overtydelig finner vi på området eldreomsorg. Et stort flertall av befolkningen ønsker mulighet til å velge mellom ulike tilbydere av tjenester. Oppsiktsvekkende få kommuner har så langt gjort noe for å oppfylle ønsket om økt valgfrihet.

Valgfrihet er som velferdsteknologi - alle snakker om det men få gjør noe med det. Veien fra retorikk til realiteter er åpenbart lang.

Knappe 20 kommuner har innført fritt brukervalg i eldreomsorgen. I Sverige har over halvparten av landets kommuner gjort det samme. Alle danske kommuner har gjort det. Ingen har klaget over at de har fått for mye valgfrihet.

Nagell undervurderer betydningen av valgfrihet. Det er en "hverdagsdemokratisk dimensjon" ved borgernes mulighet til å gi uttrykk for sin kritikk ved å stemme med føttene ("exit") – velge og velge bort. Det er slik markedet fungerer og det er en grunnleggende drivkraft for forbedringer. Det er også slik vi bytter ut "konkurranseutsatte" politikere hvert fjerde år. Selvsagt er valgfrihet reell frihet.

(Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv 12.09.2014)

Borgerlig skattepolitikk - hva er poenget?

Endelig, vi har igjen en debatt om skatt! Måtte den handle om mer enn formuesskatt og domineres av andre enn økonomer fra NHH! Skatt er først og fremst politikk, ikke teknikk. Politikere må legge premissene, det er derfor vi har valgt dem.

Med dagens regjering er forventningene skyhøye til skattepolitikken. Det skulle også bare mangle. Denne regjeringen må "levere på skatt" for å ha et snev av troverdighet som et borgerlig politisk alternativ.

Den viktigste konfliktlinjen mellom høyre og venstre dreier seg om hvor mye myndighet og ansvar vi skal avgi til staten. Det er et spørsmål om skatt. Det handler om noe så grunnleggende som politikkens grenser og alternativet til venstresidens overtro på en kollektiv fornuft. Skatt er derfor først og fremst et verdispørsmål som handler om mye mer enn verdier som kan stables og telles.

Det er høyresidens evige oppdrag å fortelle at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste. Man kan heller ikke skatte seg til velferd. En usedvanlig klok mann og fremragende politiker (Winston Churchill) sa en gang at å skatte seg til velferd er som å stå i en bøtte og prøve å løfte seg opp etter hanken.

Høyresidens krav om lavere skatt pareres alt for ofte og effektivt av en venstreside som mener at ”skattegnålet” avslører hvor grunnleggende ”usosiale”, ”egoistiske” og ”usolidariske” høyresiden er. Høyresiden har fått bevisbyrden for at deres politikk ikke vil ”undergrave velferden”. Det er ingen liten oppgave. Skal man makte oppgaven må man ha innsikt i, og tilstrekkelig selvsikkerhet til å formidle, et alternativ til den sosialdemokratiske samfunnsmodellen.

Det er en borgerlig regjerings oppgave å formidle verdien av andre felleskap enn dem som er autorisert og finansiert av det offentlige. Det finnes en rettferdighet som ikke er ensbetydende med resultatlikhet. Og det finnes selvsagt veldig mye velferd som ikke er synonymt med offentlig finansierte tjenester. Det er ikke slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter.

En borgerlig regjering må utfordre en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.

Hva som oppleves som velferd, er individuelt. For de fleste vil det antagelig henge sammen med en opplevelse av uavhengighet, selvhjulpenhet og frihet. Den som er selvhjulpen og fri, vil også lettere kunne vise hjelpsomhet, solidaritet og medmenneskelighet med andre.

Autonomi og frihet har også med verdighet å gjøre. Økonomen Wilhelm Röpke, en av teoretikerne bak den tyske sosiale markedsøkonomien, advarte for over femti år siden mot potensiale farer ved velferdsstaten. Velferdsstaten, mente han, stod i fare for over tid å kunne utvikle seg til et slags ”lommepengesamfunn”. Etter at store deler av befolkningens inntekter var betalt i skatter og avgifter, ville den sitte igjen med så lite penger at sparing ville bli vanskelig. Dermed ville folket bli avhengig av offentlige overføringer. Röpke så på denne ”klientifiseringen” av borgerne som en trussel mot friheten og det for ham viktige "selveierdemokratiet". Selveierdemokratiet er selvsagt også et kjent begrep for skikkelige Høyre-folk.

Röpke mente at nettopp idealer som selvhjulpenhet, hjelpsomhet og medmenneskelighet ville bli undergravet når befolkningen via skatteseddelen ga fra seg så mye av det sosiale ansvaret til en upersonlig stat, eller "fellesskapet". Dessuten fryktet han at andre verdifulle felleskap enn de som var offentlig finansiert ville forvitre.

Röpke var ikke helt på jordet. "Folkhemmet" Sverige – et sosialdemokratisk fyrtårn gjennom flere tiår - er et eklatant eksempel på en generøs velferdsstat som utmerker seg med lav privat sparing. (Men, svensker sparer mye mer i aksjer enn hva nordmenn gjør (!)

Politikerløfter om en stat som er alt for oss, reduserer incentivene til å skaffe seg den forsikringen og tryggheten som eiendom og sparing gir. Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats. Alt dette handler om skatt.

Den svenske statsviteren Nils Karlson har i boken Skatter och Värdighet (Ratio,2004) definert verdighet som individenes aktive ansvarstagende for det egne livsprosjektet, med respekt for andres frihet til å gjøre det samme. Dermed blir verdigheten avhengig av hvor mye ansvar vi avgir til staten. Karlson viser til en bred tradisjon i klassisk humanisme og liberalisme som støtter hans definisjon av verdighet. Slik, mener han, er verdighet nærmest synonymt med autonomi. Autonomi eller individuell frihet er knyttet til individuelt ansvar for egne handlinger. Individuelt ansvar innebærer at man tar følgene av egne valg. Det må finnes valgmuligheter.

Når skattene når et punkt hvor de hindrer sysselsetting, entreprenørskap, sparing og vekst, så trues også verdigheten.

Alt henger som kjent sammen med alt, og i politikken henger alt sammen med skatt.