Aften skrev nylig om situasjonen ved Midtåsenhjemmet - et sykehjem i Oslo som ble drevet av Adecco Helse frem til kommunen (Sykehjemsetaten) overtok driften etter fjorårets avsløring av brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. I Aftens artikkel fremgår det at kvaliteten på sykehjemmet har fått en knekk etter at driften ble overtatt av kommunen. Tilsynsutvalget siteres på at: "Det generelle inntrykket etter møtet med de pårørende var at tjenestetilbudet ved sykehjemmet synes å ha blitt dårligere etter at Sykehjemsetaten overtok driften.»
Svein Yngve Madsen i LO-aktuelt har en interessant artikkel om dette hvor han gjentar kjente argumenter mot privat drift (eller privatisering som han feilaktig velger å kalle det). Det interessante i Madsens artikkel er følgende sitat:
"Litt for ofte har jeg hørt fra ansatte som har byttet fra en offentlig til en privat arbeidsgiver at de opplever forandringen som positiv. De blir mer sett som arbeidstaker og får bedre faglig påfyll. Samdtidig som de opplever større grad av frihet og ansvar. Og mindre byråkrati."
Madsen sier også at "det offentlige har mye å lære av private virksomheter". Jeg er enig med Madsen. Private virksomheter kan selvsagt også lære av det offentlige. Dette bør gå begge veier - det er slik man blir bedre, til beste for brukerne av velferdstjenestene. En konsekvens av dette er jo at man må åpne opp for private virksomheter. I dag er det bare rundt 4 pst av samtlige sykehjemsplasser i landet som leveres av private (her definert som medlemmer i NHO Service). Skal læringseffekten, som også Madsen ønsker velkommen, økes burde innslaget av private alternativer vært mye større.
onsdag 28. mars 2012
onsdag 21. mars 2012
Velferd og gevinst (2)
Mitt innlegg om temaet i Trønder-Avisa (se tidligere blogginnlegg i mars) førte til skarpe reaksjoner fra en lokal tillitsvalgt i Delta og en rådgiver i organisasjonen med det paradoksale navnet For Velferdsstaten. Innlegget fra For Velferdsstaten oste av desperasjon. Det er et faktum at stadig flere kommuner vurderer konkurranse som virkemiddel, på tross av skremselspropaganda om "skumle multinasjonale ansiktsløse selskaper med sugerør i felleskassa" som ivrer etter å besudle vår kjernesunne nordiske velferdsmodell med "amerikanske tilstander".
I fjorårets valgkamp brukte For Velferdsstaten og andre reformmotstandere 16 millioner kroner for å bekjempe det Fagforbundets Jan Davidsen omtalte som privatiseringspropaganda fra NHO Service. Mer penger enn FrP og Høyre til sammen brukte i sin valgkamp. Men, heldigvis kan man ikke kjøpe seg støtte. Et flertall i befolkningen er for økt bruk av konkurranse i kommunene og et veldig stort flertall (80 pst) ønsker å kunne velge mellom ulike leverandører av velferdstjenester i kommunene (kilde: Synovate for NHO i nov. 2011)
Jeg svarte på de to innleggene i Trønder-Avisa med dette innlegget i avisen i dag:
Hakk i plata om privatisering
Mitt innlegg 12. mars har fått organisasjonen "For Velferdstaten" og fagorganisasjonen Delta i Levanger til å reagere i to innlegg i avisen 15. mars. Kim André Åsheim hevder i et polemisk innlegg at NHO Service opererer med analyser som "ble slaktet nord og ned av en bred sammensetning av fagfolk" inkludert KS. Det er tøv. KS har uttalt at kommunene ikke bør bruke våre analyser som en fasit for den enkelte kommune. Det er vi helt enige i.
Vi har også understreket at Kostra, som er grunnlaget for våre analyser, er beheftet med svakheter. Men, Kostra gir det beste tallgrunnlaget vi kjenner om kommunene. Dette er kommunenes egne tall.
Våre analyser antyder hvilket potensiale som finnes for bedre ressursbruk (mer velferd for pengene). Vi er ikke alene om å vise potensialet for økt effektivitet i kommunene. Teknisk beregningsutvalg for kommunene viste i fjor i en analyse (utført for Aftenposten) et effektiviseringspotensiale i kommunene på 29 milliarder kroner. Analysene til NHO Service viser rundt 19 milliarder.
Både Åsheim og Arnstein Wekre i Delta viser til en nylig svensk undersøkelse som de mener beviser at konkurranse ikke har bidratt til økt effektivitet. Rapporten fra SNS (Studieforbundet næringsliv och samhälle) har møtt mye kritikk for at det trekkes politisk ladede konklusjoner som innholdet i rapporten ikke gir grunnlag for.
De fleste svenske studier på området viser et besparingspotensiale: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning (2006) har gått gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 % mens det på andre helseområder ligger på rundt 10%. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 %. Danske Rambøll gikk i 2008 gjennom europeiske erfaringer med konkurranse og privat drift og fant at effektiviseringsgevinstene lå mellom 20-30 prosent.
Derimot finnes foreløpig ingen grundige studier av andre dynamiske effekter som entreprenørskap og innovasjoner. Her trengs det mer kunnskap. Det er ikke ubetydelig for svensk økonomi at det finnes over 14000 bedrifter innen helse og omsorg i Sverige, og at disse eksporterer tjenester for over 13 milliarder kroner.
Den svenske rapporten har tittelen "Konkurrensens effekter" men unnlater å gå nærmere inn i en vesentlig effekt som valgfrihet utover å slå fast at de fleste oppfatter valgfrihet som en verdi i seg selv. I Sverige og Danmark er omfanget av fritt brukervalg i kommunene stort og økende. Dette skjer fordi folk ønsker valgfrihet og fordi erfaringene er gode. Konkurranse er virkemiddelet som gjør valgfriheten mulig.
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 21.03.12)
I fjorårets valgkamp brukte For Velferdsstaten og andre reformmotstandere 16 millioner kroner for å bekjempe det Fagforbundets Jan Davidsen omtalte som privatiseringspropaganda fra NHO Service. Mer penger enn FrP og Høyre til sammen brukte i sin valgkamp. Men, heldigvis kan man ikke kjøpe seg støtte. Et flertall i befolkningen er for økt bruk av konkurranse i kommunene og et veldig stort flertall (80 pst) ønsker å kunne velge mellom ulike leverandører av velferdstjenester i kommunene (kilde: Synovate for NHO i nov. 2011)
Jeg svarte på de to innleggene i Trønder-Avisa med dette innlegget i avisen i dag:
Hakk i plata om privatisering
Mitt innlegg 12. mars har fått organisasjonen "For Velferdstaten" og fagorganisasjonen Delta i Levanger til å reagere i to innlegg i avisen 15. mars. Kim André Åsheim hevder i et polemisk innlegg at NHO Service opererer med analyser som "ble slaktet nord og ned av en bred sammensetning av fagfolk" inkludert KS. Det er tøv. KS har uttalt at kommunene ikke bør bruke våre analyser som en fasit for den enkelte kommune. Det er vi helt enige i.
Vi har også understreket at Kostra, som er grunnlaget for våre analyser, er beheftet med svakheter. Men, Kostra gir det beste tallgrunnlaget vi kjenner om kommunene. Dette er kommunenes egne tall.
Våre analyser antyder hvilket potensiale som finnes for bedre ressursbruk (mer velferd for pengene). Vi er ikke alene om å vise potensialet for økt effektivitet i kommunene. Teknisk beregningsutvalg for kommunene viste i fjor i en analyse (utført for Aftenposten) et effektiviseringspotensiale i kommunene på 29 milliarder kroner. Analysene til NHO Service viser rundt 19 milliarder.
Både Åsheim og Arnstein Wekre i Delta viser til en nylig svensk undersøkelse som de mener beviser at konkurranse ikke har bidratt til økt effektivitet. Rapporten fra SNS (Studieforbundet næringsliv och samhälle) har møtt mye kritikk for at det trekkes politisk ladede konklusjoner som innholdet i rapporten ikke gir grunnlag for.
De fleste svenske studier på området viser et besparingspotensiale: Henrik Jordahl ved Institut for Näringslivsforskning (2006) har gått gjennom alle studier av konkurranse i Sverige og konkluderte med at de fleste studier viser effektiviseringspotensial men resultatene spriker. Innen barne- og eldreomsorg ligger besparelsene på 3-5 % mens det på andre helseområder ligger på rundt 10%. En annen svensk studie (Johansson 2005) viste at for hver prosentandel økning av privat produsert pleie og omsorg så ble kostnadene redusert med 0,4 %. Danske Rambøll gikk i 2008 gjennom europeiske erfaringer med konkurranse og privat drift og fant at effektiviseringsgevinstene lå mellom 20-30 prosent.
Derimot finnes foreløpig ingen grundige studier av andre dynamiske effekter som entreprenørskap og innovasjoner. Her trengs det mer kunnskap. Det er ikke ubetydelig for svensk økonomi at det finnes over 14000 bedrifter innen helse og omsorg i Sverige, og at disse eksporterer tjenester for over 13 milliarder kroner.
Den svenske rapporten har tittelen "Konkurrensens effekter" men unnlater å gå nærmere inn i en vesentlig effekt som valgfrihet utover å slå fast at de fleste oppfatter valgfrihet som en verdi i seg selv. I Sverige og Danmark er omfanget av fritt brukervalg i kommunene stort og økende. Dette skjer fordi folk ønsker valgfrihet og fordi erfaringene er gode. Konkurranse er virkemiddelet som gjør valgfriheten mulig.
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 21.03.12)
onsdag 14. mars 2012
Konkurranse på like vilkår
Det er populært å omfavne frivillig sektor. Selv sosialister erkjenner at privat sektor har en rolle å spille i samfunnet. Det er i seg selv et fremskritt. Men, når man prøver å slå en kile inn mellom den delen av privat sektor som defineres som frivillig og den andre delen som består av næringsliv, blir det mye surr. Den frivillige delen er liksom høyverdig og bra, mens den delen som erkjenner at den lever av penger (som alle andre)er mindre bra, eller regelrett suspekt. Det er denne mistenkeliggjøringen av næringslivet som undergraver fundamententet for velferden. Karl Sivesind er blant dem som argumenterer for å favorisere frivillig sektor på bekostning av næringslivet i tjenestesektoren. Jeg gir uttrykk for hva jeg mener om dette i en replikk i Dagens Næringsliv i dag:
Konkurranse på like vilkår
Karl H. Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning tar i DN 6. mars til orde for favorisering av frivillig sektor som leverandør av tjenester til det offentlige. Det er et blindspor når målet er å gjøre velferdsmodellen robust nok til å møte fremtidige utfordringer.
Sivesind har selvsagt rett i at frivillig sektor skal ha gode betingelser og har en naturlig plass i vår velferdsmodell. Frivillig sektor har en samfunnsverdi i seg selv som går ut over den rollen den spiller for å oppfylle velferdspolitiske mål. Men, når frivillig sektor inntar rollen som tjenesteprodusenter bør vi – fellesskapet - forvente samme grad av profesjonalitet, kvalitet og effektivitet som vi gjør av andre som leverer skattefinansierte tjenester. Det er det som betyr noe for om tjenestene bidrar til å styrke velferdsmodellen.
Mangfoldet av private tjenesteleverandører er viktig for å oppnå nødvendig kapasitet og for å møte folks ønsker om større valgfrihet. På samme måte som private bedrifter hjalp til med å nå målet om full barnehagedekning, bør de nå også inviteres med for å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen.
Spørsmålet er hvordan vi øker produktiviteten i tjenesteproduksjonen – mer velferd for pengene. Alle gode krefter bør delta, også næringslivet eller "fortjenesteorienterte selskaper", som Sivesind kaller det. Konkurranse på like vilkår mellom bedrifter og frivillige må til.
(DN 14.03.12)
Konkurranse på like vilkår
Karl H. Sivesind ved Institutt for Samfunnsforskning tar i DN 6. mars til orde for favorisering av frivillig sektor som leverandør av tjenester til det offentlige. Det er et blindspor når målet er å gjøre velferdsmodellen robust nok til å møte fremtidige utfordringer.
Sivesind har selvsagt rett i at frivillig sektor skal ha gode betingelser og har en naturlig plass i vår velferdsmodell. Frivillig sektor har en samfunnsverdi i seg selv som går ut over den rollen den spiller for å oppfylle velferdspolitiske mål. Men, når frivillig sektor inntar rollen som tjenesteprodusenter bør vi – fellesskapet - forvente samme grad av profesjonalitet, kvalitet og effektivitet som vi gjør av andre som leverer skattefinansierte tjenester. Det er det som betyr noe for om tjenestene bidrar til å styrke velferdsmodellen.
Mangfoldet av private tjenesteleverandører er viktig for å oppnå nødvendig kapasitet og for å møte folks ønsker om større valgfrihet. På samme måte som private bedrifter hjalp til med å nå målet om full barnehagedekning, bør de nå også inviteres med for å bygge ut kapasiteten i eldreomsorgen.
Spørsmålet er hvordan vi øker produktiviteten i tjenesteproduksjonen – mer velferd for pengene. Alle gode krefter bør delta, også næringslivet eller "fortjenesteorienterte selskaper", som Sivesind kaller det. Konkurranse på like vilkår mellom bedrifter og frivillige må til.
(DN 14.03.12)
mandag 12. mars 2012
Velferd og gevinst i Trøndelag
Kan et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidra til bærekraften i vår velferdsmodell?
Svaret er ja og ett av virkemidlene handler om å nyttiggjøre de positive sidene ved konkurranse. Konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Konkurranse er også en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Følgelig bør vi se nærmere på hvordan konkurranse som virkemiddel kan brukes best mulig til gunst for mottagerne av velferdstjenester.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om behovet for regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, Trondheim kommune inkludert. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Arbeidstilsynet uttalte om saken at det ikke er grunnlag for å slå fast at det er noen forskjell på offentlig og privat når det gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Fjorårets avsløringer ble brukt for langt mer enn hva det var verdt av dem som mener konkurranse og gevinstmotiver er en trussel mot hele velferdsmodellen.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Meget sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Det er ingen nyhet at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Følgelig må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse kan bidra til dette. Påstanden om at private har ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen.
Vår analyse for Trondheim og andre kommuner viser klart at den store velferdsprofitøren ved privat drift er kommunene og staten. Hele 90 prosent av frigjorte ressurser ville kunne brukes til mer velferd. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente. Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 12.03.12)
Analyser for 200 kommuner finnes på hjemmesiden til NHO Service
Svaret er ja og ett av virkemidlene handler om å nyttiggjøre de positive sidene ved konkurranse. Konkurranse fremmer prestasjoner, også utenfor idrettens verden. Konkurranse er også en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Følgelig bør vi se nærmere på hvordan konkurranse som virkemiddel kan brukes best mulig til gunst for mottagerne av velferdstjenester.
I kjølvannet av fjorårets avsløringer av brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven har vi fått en nødvendig debatt om behovet for regler bedre tilpasset virkeligheten. Vi lærte at brudd på arbeidstidsreglene er utbredt i Helse-Norge, Trondheim kommune inkludert. Lovbrudd er uakseptabelt uansett hvor det skjer. Arbeidstilsynet uttalte om saken at det ikke er grunnlag for å slå fast at det er noen forskjell på offentlig og privat når det gjelder brudd på arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid. Fjorårets avsløringer ble brukt for langt mer enn hva det var verdt av dem som mener konkurranse og gevinstmotiver er en trussel mot hele velferdsmodellen.
NHO Service har vist beregninger for kommunal ressursbruk og hvordan man kan oppnå mer velferd for de samme pengene. Det var som å stikke hånden i et vepsebol. Meget sterke krefter ønsker status quo. Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, hadde vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre i fremtiden til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning og ikke om ideologi.
Det er ingen nyhet at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. Følgelig må vi øke produktiviteten i tjenesteproduksjonen. Konkurranse kan bidra til dette. Påstanden om at private har ”sugerør i felleskassen” er merkelig når vi vet at den store ”profitøren” ved økt produktivitet er nettopp felleskassen.
Vår analyse for Trondheim og andre kommuner viser klart at den store velferdsprofitøren ved privat drift er kommunene og staten. Hele 90 prosent av frigjorte ressurser ville kunne brukes til mer velferd. Når det hevdes at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst å hente. Bør ideologi stå i veien for gode velferdsløsninger?
(innlegget stod på trykk i Trønder-Avisa 12.03.12)
Analyser for 200 kommuner finnes på hjemmesiden til NHO Service
mandag 20. februar 2012
Lær av smarte naboer
Vi har smarte naboer. De har skjønt at man med ett eneste virkemiddel kan oppnå flere mål: bekjempe svart arbeid, fremme entreprenørskap blant kvinner, og møte folks behov for bistand i hjemmet. Vi snakker selvsagt om skattefradraget for tjenester i hjemmet som våre naboland Sverige, Finland og Danmark har innført.
Denne "nordiske modellen", som Norge så langt ikke har adoptert, får nå oppmerksomhet fra Storbritannias David Cameron som leter etter elementer til moderne familiepolitikk og nye grep for å skape arbeidsplasser.
I Sverige har skattefradraget for tjenester i hjemmet (typisk renhold og barnepass) bidratt til å gjøre flere tusen jobber hvite. Tall fra Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, viser at det i dag er rundt 11000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Før skattefradraget ble innført i 2007 var det bare noen få hundre registrerte arbeidstagere i sektoren.
En vanlig innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som har mest fra før som som benytter seg av fradraget. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et holdbart argument for at tilbudet ikke bør eksistere. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt.
Forhåpentlig vil flere enn David Cameron la seg inspirere. Erfaringene er så gode at de fortjener oppmerksomhet fra programkomiteene i våre partier som nå er i gang med å lage programmer for neste stortingsperiode.
(innlegget stod på trykk i Nationen 20.02.2012)
Denne "nordiske modellen", som Norge så langt ikke har adoptert, får nå oppmerksomhet fra Storbritannias David Cameron som leter etter elementer til moderne familiepolitikk og nye grep for å skape arbeidsplasser.
I Sverige har skattefradraget for tjenester i hjemmet (typisk renhold og barnepass) bidratt til å gjøre flere tusen jobber hvite. Tall fra Almega, søsterorganisasjonen til NHO Service, viser at det i dag er rundt 11000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Før skattefradraget ble innført i 2007 var det bare noen få hundre registrerte arbeidstagere i sektoren.
En vanlig innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som har mest fra før som som benytter seg av fradraget. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er i seg selv ikke et holdbart argument for at tilbudet ikke bør eksistere. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt.
Forhåpentlig vil flere enn David Cameron la seg inspirere. Erfaringene er så gode at de fortjener oppmerksomhet fra programkomiteene i våre partier som nå er i gang med å lage programmer for neste stortingsperiode.
(innlegget stod på trykk i Nationen 20.02.2012)
onsdag 15. februar 2012
De Facto feil om bemanningsbyrådirektivet
Forsker og Klassekampen-skribent Paul Bjerke har 9. februar et sjeldent usaklig innlegg i debatten om vikarbyrådirektivet. Her hevder han i fullt alvor at vikarbyrådirektivet vil skape mer sexisme. Dette er ikke bare useriøst, men det er et sjofelt angrep på hele bemanningsbransjen.
Paul Bjerke presenterer ikke noe belegg for påstandene om at innleide medarbeidere skulle være mer utsatt for sex-trakassering enn fast ansatte. Fakta er at mobbing og trakassering i samfunnet er jevnt fordelt på tvers av alle sektorer i samfunnet - også fagbevegelsen har sin andel, som Bjerke selv påpeker. Påstanden om at vikarbyrådirektivet (underforstått: bemanningsbransjen) bidrar til økt sextrakassering i arbeidslivet er et hittil lavmål fra De Facto-forskeren.
Synovate gjennomførte rett før jul den største medarbeiderundersøkelsen som er utført i bemanningsbransjen. Her fremkommer det at et flertall ( 72%) er fornøyd med arbeidet i bemanningsbransjen. Flertallet mener også at de blir godt mottatt i innleiebedriften.
Bemanningsbransjen har positiv samfunnsverdi. Ved siden av å legge til rette for nødvendig fleksibilitet i arbeidslivet er bransjen en god og effektiv inngangsport til arbeidslivet, ikke minst gjelder det for innvandrere. Før jobb i bemanningsbransjen var de fleste arbeidsledige eller studenter.
Selvsagt finnes det useriøse aktører i denne bransjen. Det er nettopp disse som vil bli luket ut ved en innføring av vikarbyrådirektivet. Innføringen av det såkalte likebehandlingsprinsippet vil bidra til å presse useriøse aktører ut av markedet. Det er bra og viktig.
De Facto og Paul Bjerke er åpenbart ikke enige med oss – og fagbevegelsen i resten av Europa – om at EUs vikarbyrådirektiv har denne positive virkningen for de ansatte i bemanningsbransjen. Det kan vi føre en saklig debatt om. Men å hevde at bemanningsbransjen bidrar til økt sexisme er ikke et bidrag i en saklig debatt.
(innlegget stod på trykk i Klassekampen 10.02.2012)
Paul Bjerke presenterer ikke noe belegg for påstandene om at innleide medarbeidere skulle være mer utsatt for sex-trakassering enn fast ansatte. Fakta er at mobbing og trakassering i samfunnet er jevnt fordelt på tvers av alle sektorer i samfunnet - også fagbevegelsen har sin andel, som Bjerke selv påpeker. Påstanden om at vikarbyrådirektivet (underforstått: bemanningsbransjen) bidrar til økt sextrakassering i arbeidslivet er et hittil lavmål fra De Facto-forskeren.
Synovate gjennomførte rett før jul den største medarbeiderundersøkelsen som er utført i bemanningsbransjen. Her fremkommer det at et flertall ( 72%) er fornøyd med arbeidet i bemanningsbransjen. Flertallet mener også at de blir godt mottatt i innleiebedriften.
Bemanningsbransjen har positiv samfunnsverdi. Ved siden av å legge til rette for nødvendig fleksibilitet i arbeidslivet er bransjen en god og effektiv inngangsport til arbeidslivet, ikke minst gjelder det for innvandrere. Før jobb i bemanningsbransjen var de fleste arbeidsledige eller studenter.
Selvsagt finnes det useriøse aktører i denne bransjen. Det er nettopp disse som vil bli luket ut ved en innføring av vikarbyrådirektivet. Innføringen av det såkalte likebehandlingsprinsippet vil bidra til å presse useriøse aktører ut av markedet. Det er bra og viktig.
De Facto og Paul Bjerke er åpenbart ikke enige med oss – og fagbevegelsen i resten av Europa – om at EUs vikarbyrådirektiv har denne positive virkningen for de ansatte i bemanningsbransjen. Det kan vi føre en saklig debatt om. Men å hevde at bemanningsbransjen bidrar til økt sexisme er ikke et bidrag i en saklig debatt.
(innlegget stod på trykk i Klassekampen 10.02.2012)
mandag 12. desember 2011
Profitt, velferd og bristende logikk
Det har vært litt av et år! "Ta tjenestene tilbake" var tittelen på årets "velferdskonferanse" i regi av Alliansen for Velferdsstaten tidligere i år. En festforestilling i mytebasert markedsfrykt. Den brede alliansen bestående av 23 landsdekkende organisasjoner som blant annet Fagforbundet, Norges Bonde – og småbrukarlag, Norsk Lokomotivmannsforbund og Kvinnegruppa Ottar, har til felles at de mener privat sektor bør holde seg langt unna velferdsoppgaver i kommunene. De er enige om at privat tjenesteytende sektor er en trussel mot velferdsstaten og at private bedrifter er mindreverdige som arbeidsgivere. I deres bilde av virkeligheten har ansatte i privat sektor kalde hender, dårlig tid og fæle sjefer med tvilsomme profittmotiver. Omtrent så karikert er fremstillingen.
Fagforbundet klinte til i årets valgkamp og brukte 16 millioner kroner - mer penger enn Høyre og FrP til sammen (!) Jeg uttalte til DN at det er et demokratisk problem når en så tydelig politisk aktør i samfunnsdebatten bruker mer penger i en valgkamp mellom politiske partier enn hva partiene selv gjør. Fagforbundet oppga kampen mot "privatiseringspropaganda fra NHO Service" som årsak til at de måtte bruke så store ressurser. Vel, det er fint at vi vekker reaksjoner, MEN vi driver ikke propaganda MOT offentlig sektor eller FOR privatisering. Derimot ønsker vi mer konkurranse for å fremme produktivitet i tjenestesektoren som vi alle er avhengige av.
For de langt fleste av oss er det slik at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss, eller for å si det på ”NHO-språk”: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor. Innovasjon bidrar til økt produktivitet som igjen betyr mer velferd for pengene. Konkurranse er et virkemiddel for å nå målet om tjenester av god kvalitet til alle som trenger det. Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidrar til å gjøre vår velferdsmodell mer robust og bærekraftig. Det handler ikke om å innføre ”amerikanske tilstander”, og det er heller ingen partier eller næringsorganisasjoner som vil gjennomføre storstilt privatisering av velferden. Konkurransen er ikke et mål i seg selv, og den er heller ingen trussel mot annet enn fastlåste strukturer og monopoler.
Noen, som de ovennevnte, mener striden står mellom velferd og privat profitt. Er det bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Det varierer nok, men gevinstmotiver i seg selv er ingen trussel mot velferd. Enhver offentlig krone til velferd må betales av en tilsvarende fortjeneste i næringslivet.
Men hvordan er det da med bedrifter som blir betalt av det offentlige? Har ikke de et ”sugerør i felleskassa” ? Tjener ikke de penger på fellesskapets bekostning, slik For velferdsstaten hevder? Nei, den store ”velferdsprofitøren” er nettopp ”felleskassa”. La meg illustrere dette med reelle tall fra sykehjemssektoren: Av landets over 41.000 sykehjemsplasser er knappe 1.700 konkurranseutsatt (drevet av medlemmer i NHO Service). Etter motstandernes retorikk å dømme (og pengebruken, ref. de 16 millionene)skulle man tro private selskaper nærmest flommet inn over landet for å tjene seg store og fete.
I følge kommunenes egne tall (Kostra) er gjennomsnittlig pris for en kommunalt drevet sykehjemsplass kr. 767.000 . Tilsvarende for en privatdrevet plass er kr. 630.00. For de 1.700 plassene frigjorde konkurransen til sammen over 230 millioner kroner i 2010. Det er i seg selv nok til å finansiere 370 sykehjemsplasser. En trussel mot velferden? Neppe. Den store "velferdsprofitøren" i dette bildet er kommunene og brukerne av tjenestene. I tillegg betaler det private selskapet skatt av overskuddet til staten (28 %). De private selskapene betaler selvsagt også skatt og beregner seg en gevinst for å kunne eksistere, slik enhver annen næringsvirksomhet må gjøre. Fordelingen av gevinsten som følge av dagens konkurranseutsetting av sykehjem er 89 prosent til det offentlige og 11 prosent til de private tjenesteleverandørene. Dette er den virkeligheten som noen hevder representerer en trussel mot velferden.
Når noen hevder at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst. Hvordan kan da konkurransen være en trussel mot velferden?
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent ( som er langt under nivået i ”folkhemmet” Sverige), så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 800 nye sykehjemsplasser. Trussel mot velferden at sykehjemskøen blir kortere?
Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, har vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. Alternativet til økt produktivitet er å møte enhver ny velferdsutfordring med å stramme skatteskruen. Det er ingen fremtidsrettet løsning.
Et eksempel på hvordan ideologi kommer i veien for gode løsninger finner vi i Tromsø. Da jeg møtte politikere i kommunen i vinter stod 44 personer i sykehjemskø. Et medlem i NHO Service kunne tilby kommunen 11 sykehjemsplasser av topp standard til en god pris, nærmest over natten. Kommunen lot et prinsippvedtak om å ikke samarbeide med private stå i veien for en kraftig reduksjon i sykehjemskøen (!) Slike ”velferdsvalg” er helt i tråd med budskapet fra organisasjonen med navnet ”For velferdsstaten”.
Tromsø fikk et nytt politisk regime etter høstens valg. Høyre og FrP - to partier uten allergi mot privat sektor, styrer nå kommunen. Nå forventer vi at Tromsø blir et fyrtårn for gode velferdsløsninger som inkluderer alle gode krefter som vil bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for Tromsøs innbyggere.
Fagforbundet klinte til i årets valgkamp og brukte 16 millioner kroner - mer penger enn Høyre og FrP til sammen (!) Jeg uttalte til DN at det er et demokratisk problem når en så tydelig politisk aktør i samfunnsdebatten bruker mer penger i en valgkamp mellom politiske partier enn hva partiene selv gjør. Fagforbundet oppga kampen mot "privatiseringspropaganda fra NHO Service" som årsak til at de måtte bruke så store ressurser. Vel, det er fint at vi vekker reaksjoner, MEN vi driver ikke propaganda MOT offentlig sektor eller FOR privatisering. Derimot ønsker vi mer konkurranse for å fremme produktivitet i tjenestesektoren som vi alle er avhengige av.
For de langt fleste av oss er det slik at konkurranse får oss til å yte mer – til å skjerpe oss, eller for å si det på ”NHO-språk”: Konkurranse er en sjeldent sterk drivkraft for innovasjon. Og behovet for innovasjon er selvsagt ikke begrenset til privat sektor. Innovasjon bidrar til økt produktivitet som igjen betyr mer velferd for pengene. Konkurranse er et virkemiddel for å nå målet om tjenester av god kvalitet til alle som trenger det. Et bedre samarbeid mellom offentlig og privat sektor bidrar til å gjøre vår velferdsmodell mer robust og bærekraftig. Det handler ikke om å innføre ”amerikanske tilstander”, og det er heller ingen partier eller næringsorganisasjoner som vil gjennomføre storstilt privatisering av velferden. Konkurransen er ikke et mål i seg selv, og den er heller ingen trussel mot annet enn fastlåste strukturer og monopoler.
Noen, som de ovennevnte, mener striden står mellom velferd og privat profitt. Er det bare retorikk tilpasset viktige velgergrupper i et valgår eller ideologisk forankret kapitalismekritikk? Det varierer nok, men gevinstmotiver i seg selv er ingen trussel mot velferd. Enhver offentlig krone til velferd må betales av en tilsvarende fortjeneste i næringslivet.
Men hvordan er det da med bedrifter som blir betalt av det offentlige? Har ikke de et ”sugerør i felleskassa” ? Tjener ikke de penger på fellesskapets bekostning, slik For velferdsstaten hevder? Nei, den store ”velferdsprofitøren” er nettopp ”felleskassa”. La meg illustrere dette med reelle tall fra sykehjemssektoren: Av landets over 41.000 sykehjemsplasser er knappe 1.700 konkurranseutsatt (drevet av medlemmer i NHO Service). Etter motstandernes retorikk å dømme (og pengebruken, ref. de 16 millionene)skulle man tro private selskaper nærmest flommet inn over landet for å tjene seg store og fete.
I følge kommunenes egne tall (Kostra) er gjennomsnittlig pris for en kommunalt drevet sykehjemsplass kr. 767.000 . Tilsvarende for en privatdrevet plass er kr. 630.00. For de 1.700 plassene frigjorde konkurransen til sammen over 230 millioner kroner i 2010. Det er i seg selv nok til å finansiere 370 sykehjemsplasser. En trussel mot velferden? Neppe. Den store "velferdsprofitøren" i dette bildet er kommunene og brukerne av tjenestene. I tillegg betaler det private selskapet skatt av overskuddet til staten (28 %). De private selskapene betaler selvsagt også skatt og beregner seg en gevinst for å kunne eksistere, slik enhver annen næringsvirksomhet må gjøre. Fordelingen av gevinsten som følge av dagens konkurranseutsetting av sykehjem er 89 prosent til det offentlige og 11 prosent til de private tjenesteleverandørene. Dette er den virkeligheten som noen hevder representerer en trussel mot velferden.
Når noen hevder at den private gevinsten bør tilfalle felleskassen så bygger det på bristende logikk. Uten konkurranse er det ingen gevinst. Hvordan kan da konkurransen være en trussel mot velferden?
Det er ingen nyhet at flere tusen mennesker står i sykehjemskø og at offentlig sektor i økende grad blir en leverandør av helse- og omsorgstjenester. NHO Service har vist at det er et stort potensiale for økt produktivitet i offentlig tjenesteproduksjon. Hadde vi for eksempel gått fra dagens nivå på fire prosent konkurranseutsetting innen sykehjemsdrift til 10 prosent ( som er langt under nivået i ”folkhemmet” Sverige), så ville man kunne frigjøre midler til å finansiere over 800 nye sykehjemsplasser. Trussel mot velferden at sykehjemskøen blir kortere?
Ved å bruke kommunenes egne innrapporterte tall (Kostra) – og sammenligne dem med kunnskap om priser oppnådd i anbudskonkurranser, har vi grunnlag for å kunne si noe om hva utvalgte tjenester kan koste – hva som er beste praksis. Det bør ikke være kontroversielt å søke kunnskap om hvordan knappe ressurser brukes i dag, og hvordan disse alternativt kan brukes enda bedre til beste for innbyggerne. Det handler om god husholdning. Alternativet til økt produktivitet er å møte enhver ny velferdsutfordring med å stramme skatteskruen. Det er ingen fremtidsrettet løsning.
Et eksempel på hvordan ideologi kommer i veien for gode løsninger finner vi i Tromsø. Da jeg møtte politikere i kommunen i vinter stod 44 personer i sykehjemskø. Et medlem i NHO Service kunne tilby kommunen 11 sykehjemsplasser av topp standard til en god pris, nærmest over natten. Kommunen lot et prinsippvedtak om å ikke samarbeide med private stå i veien for en kraftig reduksjon i sykehjemskøen (!) Slike ”velferdsvalg” er helt i tråd med budskapet fra organisasjonen med navnet ”For velferdsstaten”.
Tromsø fikk et nytt politisk regime etter høstens valg. Høyre og FrP - to partier uten allergi mot privat sektor, styrer nå kommunen. Nå forventer vi at Tromsø blir et fyrtårn for gode velferdsløsninger som inkluderer alle gode krefter som vil bidra til mer velferd for pengene og større valgfrihet for Tromsøs innbyggere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)