"Velferdsprofitører" - når ideologi sperrer

Retorikken er aggressiv og symbolikken sårende. Linn Herning har skrevet en bok med bilder av blodigler og kakerlakker på omslaget. Budskapet er åpenbart negativt og pakket inn i myter og halvsannheter om privat sektor.

Ordet "profitør" er hentet fra de mørkeste kapitler av norsk historie, okkupasjonen under krigen og de som solgte seg til okkupasjonsmakten. Du ville i dag aldri funnet på å si at "nå har jeg vært hos en privat profitør, tannlegen", eller "kjøpt mat av en privat profitør" når du har handlet hos Kiwi. Men Linn Herning syns at slik bruk av ord og symboler er passende i sitt angrep på bedrifter hun misliker av ideologiske årsaker.

Herning er nestleder i organisasjonen "ForVelferdsstaten" og har utgitt boka "Velferdsprofitørene" på det sosialistiske forlaget Manifest. Her er det obligatorisk å være allergisk mot private som leverer velferdstjenester til det offentlige. I Vårt Land (05.11) skriver Linn Herning "Hvordan skal de ideelle aktørene overleve i møte med velferdsprofitørene?"

De som kjenner sin historie vet at en uavhengig frivillig og ideell sektor aldri har stått høyt i kurs hos sosialistiske samfunnsplanleggere. Det er derfor en temmelig klam omfavnelse ideell sektor blir til del fra ytterste venstre.  Ved å forsøke å splitte privat sektor mellom "de snille ideelle" (som man har innsett at man ikke klarer å bli kvitt) og "de slemme kommersielle", har man spilt dyktige tjenesteleverandører i privat sektor ut mot hverandre. Det er ganske snedig og man har langt på vei lykkes.

Herning har selvsagt helt rett i at ideell sektor er viktig for å løse offentlig definerte velferdsoppgaver. Men ideell sektors verdi begrenser seg ikke til det. Verdien går langt ut over rollen som instrument for offentlig oppgaveløsning. Dersom ideell sektor i praksis blir et underbruk av det offentlige vil vi svekke sivilsamfunnet. For dogmatiske sosialister har levende sivilsamfunn vært lite annet enn hår i suppa - en trussel mot ensretting og ambisiøs sosial ingeniørkunst.

I helse- og omsorgssektoren har ideelle og øvrige private aktører bidratt til å løfte kvaliteten på omsorgstjenestene. I Oslo topper de private – altså ideelle og øvrige – kommunens kvalitetsmålinger. Det bør med andre være ord være god plass til alle som kan levere tjenester av god kvalitet.

Hernings argument om at alle skattepenger som bevilges til velferdstjenester skal gå til velferd og ikke til profitt, høres rimelig ut. Men, det avslører liten innsikt i hvordan konkurranse fungerer for å fremme innovasjon og bedre ressursbruk. Faktum er at den største "profitøren" er kommunene som får lavere kostnader – mer velferd for pengene. I gjennomsnitt koster en sykehjemsplass i privat regi nesten to hundre tusen kroner mindre enn en plass i kommunal egenregi. Samtidig vet vi at kvaliteten måles systematisk i kommuner som har konkurranseutsatt denne typen tjenester. Målingene viser at privat drift gir god kvalitet. De ansatte har konkurransedyktige betingelser og langt lavere sykefravær. De har innskuddsbasert pensjon, som de fleste i privat sektor uavhengig av bransje, mens man i det offentlige fremdeles har ytelsespensjon. Forskjellene i pensjonsordninger gir seg noen urimelige utslag, som Fagforbundet med rette har påpekt. Det er et samfunnsproblem at ulike pensjonssystemer i offentlig – og privat sektor hindrer mobilitet mellom sektorene. Dette må løses politisk.

Det er vanskelig å se hvordan noen kan være for velferdsstaten og samtidig mene at de som bidrar til mer velferd for pengene skal ekskluderes fra å kunne bidra? Legger man ideologi til side er det åpenbart for de fleste at fremtidens velferdsbehov bør inkludere alle som kan bidra med gode løsninger.

(Artikkelen stod på trykk i Vårt Land 13.11.2015)

 

 

Herning feiler om privat drift

Linn Herning fra organisasjonen "For Velferdsstaten" kjemper en utrettelig kamp mot samarbeid mellom offentlig og privat sektor i kommunene. Organisasjonen lever av å bekjempe reformer i offentlig sektor som involverer næringsliv.

I en bok med bilder av kakerlakker og blodigler på omslaget, for å illustrere bedrifter som leverer tjenester til offentlig sektor, krever hun å bli tatt alvorlig som en formidler av et nøytralt syn.
En rapport, (Sykehjemsdrift i Oslo – effekten av konkurranse, 2013) utarbeidet av det anerkjente selskapet Oslo Economics, og viser effekten på kvalitet og ressursbruk i Oslo som følge av konkurranse på drift av sykehjem, blir av Herning avfeid som propaganda og "kjøpte konklusjoner" fordi NHO Service var oppdragsgiver. Samtidig forventer hun å bli trodd på at hennes egen bok, utgitt av det sosialistiske forlaget Manifest, må tolkes som et objektivt og faktabasert innlegg i debatten.

Rapporten som bygger på Sykehjemsetaten i Oslos egne tall og viser at konkurranse på sykehjemsdrift har gitt meget gode resultater, passer ikke inn i Hernings ideologiske virkelighet. Selvsagt må hun så tvil om den. Hun forventer også å bli tatt alvorlig når hun i avisen (19 juni) bombastisk hevder at "ingen forskning viser at kvaliteten blir bedre når man konkurranseutsetter et sykehjem, tvert imot blir det dårligere pga lavere fagkompetanse og lavere bemanning".

Herning har derimot rett i at vi har for lite forskning på området. Vi trenger mer kunnskap om dette. Kunnskap knuser ideologisk baserte myter. Den nevnte rapporten bidrar til nettopp dette.  

Vi vet også dette med sikkerhet: Privatdrevne sykehjem har i snitt langt lavere sykefravær enn sykehjem i kommunal egenregi. Privatdrevne sykehjem har like stor andel ansatte med fagutdanning som kommunene, og de har ingen problemer med rekruttering av dyktige ansatte. Et kjennetegn ved kommuner som har konkurranseutsatt tjenester i eldreomsorgen er at de måler kvaliteten på tjenestene. Alt for få kommuner gjør dette i dag. NHO Service ønsker at alle kommuner systematisk måler kvaliteten på tjenestene de har ansvaret for, uavhengig av hvem som leverer tjenestene på deres vegne. 

(Innlegget stod på trykk i Haugesunds Avis 23.06.2015)

Mytene om "velferdsvampyrene"

Morten Strøksnes hevder i Bergens Tidenden  (22.05) at det foregår en storstilt "privatisering av velferdsstaten" og bruker karakteristikker som "barnehagegrossister", "eldrehjemshaier" og "velferdsvampyrer" for å beskrive dem han mener systematisk undergraver velferdsstaten. Han har åpenbart slukt hele menyen av myter på ytterste venstre fløy. Han viser til en kommende bok av Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten". Hvorvidt den sprer myter om privat sektor vet jeg egentlig ikke. Boken er ennå ikke i handelen.  Derimot vet jeg at Herning og organisasjonen hun tilhører er ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat sektor. Jeg har ingen overdrevne forventninger til en nyansert fremstilling.

Påstanden om at det eksisterer en "stor maskin som skaper velferdsprofitørene" – en slags konspirasjon av høyrekrefter godt hjulpet av ansiktsløse kapitalister, kan avkreftes. Noen av selskapene som leverer tjenester til norske kommuner er svenske og store, men de fleste er norske og små. Faktisk, og det bør vi være stolte av, finnes det også norske leverandører av dokumentert gode tjenester som leverer tjenester i utlandet. Nordiske selskaper er faktisk så dyktige at de eksporterer tjenester til flere europeiske land. Det store flertallet av private bedrifter som konkurrerer om å levere best mulige tjenester til norske kommuner, er startet og eid av personer med lang erfaring fra offentlig sektor. I likhet med andre gründere har de ideer om hvordan man kan gjøre ting annerledes og bedre. De tar en sjanse og forlater trygge jobber i det offentlige for å realisere drømmer. Jeg kjenner dem, Strøksnes, og kan love deg at dette definitivt er de "selvstendige, iherdige og nysgjerrige ekte kapitalistene" du skriver at du liker.

Private tjenesteleverandører bidrar til å nå viktige velferdsmål hver dag. Enten det dreier seg om å sikre full barnehagedekning, utvikling av demensomsorg, fritt brukervalg i hjemmebaserte tjenester eller sykehjem. Selvsagt tar de betalt for jobben de gjør og selvsagt betaler de også skatt. Private bedrifter kan levere dokumentert gode tjenester til lavere eller samme kostnad for skattebetalerne som hva kommunene selv er i stand til. Har Strøksnes fundert på hvorfor vi aksepterer at norske kommuner ikke anstrenger seg mer for å få mer velferd ut av knappe ressurser? Istedenfor å effektivisere egne tjenester tyr mange kommuner til eiendomsskatt isteden.

Strøksnes hevder at tilhengere av samarbeid mellom offentlig- og privat sektor bevisst unngår ordet "privatisering". Isteden brukes positivt ladede begreper som "valgfrihet" og "mangfold". Det er fordi ingen velferdstjenester har blitt privatisert. Ved privatisering overlates tjenesten til et marked hvor tilbud og etterspørsel avgjør. Ved konkurranse om å utføre tjenester på vegne av det offentlige blir tjenesten offentlig finansiert og det offentlige har ansvaret overfor brukeren. Valgfrihet fordrer noe å velge mellom. Brukervalg i hjemmetjenestene har gjort det mulig for brukere å velge den leverandøren som har det tilbudet som passer den enkelte best. Konkurranse om å levere best mulige tjenester er en konkurranse om kvalitet.

Alt for få kommuner lar private konkurrere om å levere best mulige tjenester til innbyggerne. Alt for få kommuner har innført fritt brukervalg. Alt for få kommuner måler kvaliteten på tjenestene sine. Alt for få kommuner har kunnskaper om hva tjenestene de leverer faktisk koster. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige velferdsproblemet.

(artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 1. juni 2015)

http://www.bt.no/meninger/debatt/Myten-om-velferdsvampyrene-3372220.html

 

Les også Heidi Nordby Lundes (H) gode innlegg i saken i BT: http://www.bt.no/meninger/debatt/Beksvart-velferdssosialisme-3370531.html