Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 

Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016) 

"Velferdsprofitører" - når ideologi sperrer

Retorikken er aggressiv og symbolikken sårende. Linn Herning har skrevet en bok med bilder av blodigler og kakerlakker på omslaget. Budskapet er åpenbart negativt og pakket inn i myter og halvsannheter om privat sektor.

Ordet "profitør" er hentet fra de mørkeste kapitler av norsk historie, okkupasjonen under krigen og de som solgte seg til okkupasjonsmakten. Du ville i dag aldri funnet på å si at "nå har jeg vært hos en privat profitør, tannlegen", eller "kjøpt mat av en privat profitør" når du har handlet hos Kiwi. Men Linn Herning syns at slik bruk av ord og symboler er passende i sitt angrep på bedrifter hun misliker av ideologiske årsaker.

Herning er nestleder i organisasjonen "ForVelferdsstaten" og har utgitt boka "Velferdsprofitørene" på det sosialistiske forlaget Manifest. Her er det obligatorisk å være allergisk mot private som leverer velferdstjenester til det offentlige. I Vårt Land (05.11) skriver Linn Herning "Hvordan skal de ideelle aktørene overleve i møte med velferdsprofitørene?"

De som kjenner sin historie vet at en uavhengig frivillig og ideell sektor aldri har stått høyt i kurs hos sosialistiske samfunnsplanleggere. Det er derfor en temmelig klam omfavnelse ideell sektor blir til del fra ytterste venstre.  Ved å forsøke å splitte privat sektor mellom "de snille ideelle" (som man har innsett at man ikke klarer å bli kvitt) og "de slemme kommersielle", har man spilt dyktige tjenesteleverandører i privat sektor ut mot hverandre. Det er ganske snedig og man har langt på vei lykkes.

Herning har selvsagt helt rett i at ideell sektor er viktig for å løse offentlig definerte velferdsoppgaver. Men ideell sektors verdi begrenser seg ikke til det. Verdien går langt ut over rollen som instrument for offentlig oppgaveløsning. Dersom ideell sektor i praksis blir et underbruk av det offentlige vil vi svekke sivilsamfunnet. For dogmatiske sosialister har levende sivilsamfunn vært lite annet enn hår i suppa - en trussel mot ensretting og ambisiøs sosial ingeniørkunst.

I helse- og omsorgssektoren har ideelle og øvrige private aktører bidratt til å løfte kvaliteten på omsorgstjenestene. I Oslo topper de private – altså ideelle og øvrige – kommunens kvalitetsmålinger. Det bør med andre være ord være god plass til alle som kan levere tjenester av god kvalitet.

Hernings argument om at alle skattepenger som bevilges til velferdstjenester skal gå til velferd og ikke til profitt, høres rimelig ut. Men, det avslører liten innsikt i hvordan konkurranse fungerer for å fremme innovasjon og bedre ressursbruk. Faktum er at den største "profitøren" er kommunene som får lavere kostnader – mer velferd for pengene. I gjennomsnitt koster en sykehjemsplass i privat regi nesten to hundre tusen kroner mindre enn en plass i kommunal egenregi. Samtidig vet vi at kvaliteten måles systematisk i kommuner som har konkurranseutsatt denne typen tjenester. Målingene viser at privat drift gir god kvalitet. De ansatte har konkurransedyktige betingelser og langt lavere sykefravær. De har innskuddsbasert pensjon, som de fleste i privat sektor uavhengig av bransje, mens man i det offentlige fremdeles har ytelsespensjon. Forskjellene i pensjonsordninger gir seg noen urimelige utslag, som Fagforbundet med rette har påpekt. Det er et samfunnsproblem at ulike pensjonssystemer i offentlig – og privat sektor hindrer mobilitet mellom sektorene. Dette må løses politisk.

Det er vanskelig å se hvordan noen kan være for velferdsstaten og samtidig mene at de som bidrar til mer velferd for pengene skal ekskluderes fra å kunne bidra? Legger man ideologi til side er det åpenbart for de fleste at fremtidens velferdsbehov bør inkludere alle som kan bidra med gode løsninger.

(Artikkelen stod på trykk i Vårt Land 13.11.2015)