lørdag 2. april 2016

Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 
Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016) 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar