Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 

Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016) 

Behov for saklig debatt om privates rolle

«Kommunene bør kaste disse rett i søpla», uttalte Mette Nord til Kommunal Rapport nr. 8 (3. mars). Uttalelsen kom i forbindelse med avisens omtale av nye mulighetsstudier for kommunene fra NHO Service, studier som ble offentliggjort samme dag, og som hun derfor umulig kan ha sett på før hun helt enkelt avviste dem.

Det er påfallende at journalisten ikke fulgte opp med spørsmål om hva Mette Nord mener er feil i disse analysene, som jo er basert på kommunenes egne tall (Kostra). Kommunal Rapports lesere fortjener høyere grad av saklighet og mer kritisk journalistikk enn dette.

Produktivitetskommisjonen, som nylig la frem sin rapport, understreket at økt effektivitet i offentlig sektor er en nødvendig forutsetning for at dagens velferdsordninger skal kunne videreføres. Mangel på konkurranse i offentlig tjenesteproduksjon innebærer, ifølge kommisjonen, at en viktig driver for økt produktivitet er fraværende. Derfor trenger vi nå en saklig debatt om hvordan kommunene kan lykkes med konkurranse som virkemiddel.

Det er kjent sak at Fagforbundet og NHO Service er uenige om omfanget av samarbeid mellom privat og offentlig sektor i kommunene. For at denne debatten skal bli mer enn en ørkesløs skyttergravskrig med resirkulerte argumenter, bør vi som deltar i den tilstrebe saklighet.

Mette Nord har rett i at NHO Service ønsker markedsadgang for sine medlemmer. Det gjør vi fordi vi vet at dette er profesjonelle tjenesteleverandører og gode arbeidsgivere som kan bidra til utvikling av tjenestene, god kvalitet og kostnadseffektivitet. Det er ikke snakk om å gjøre velferdstjenester billigst mulig, som Nord hevder. Kvalitet må alltid være det viktigste.

Mette Nord hevder at flere kommuner nå har gått bort fra å bruke konkurranse som virkemiddel. Hun fremstiller det som om det skyldes dårlige erfaringer. Det er ikke tilfellet.

Siste kommunevalg var MDGs gjennombrudd i norsk politikk. Det bidro til å endre flertallskonstellasjonen i store kommuner som Bergen og Oslo.

I Bergen skal det nye flertallet rekommunalisere de to beste sykehjemmene i kommunen. Ett av dem, Søreide sykehjem, har vunnet prisen for beste arbeidsplass, beste sykehjem og HMS-prisen.

Av ideologiske grunner vil det nye flertallet allikevel kaste ut Aleris Omsorg, som driver sykehjemmene. Bergen kommunes merkostnader i perioden frem til 2019 blir nærmere 60 millioner kroner.

Rekommunalisering av sykehjem vil også koste Oslos skattebetalere dyrt, uten at man kan dokumentere at kvaliteten vil gå opp. Snarere tvert imot.

Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) bekrefter dette i sitt svarnotat til bystyret 12. februar i år, hvor hun estimerer en årlig merkostnad for kommunen på drøyt 49 millioner kroner når alle sykehjem er ført tilbake til kommunal drift. Politikk har konsekvenser.

Mulighetsstudiene NHO Service har lagt frem, er ikke privatiseringspropaganda. Derimot er de indikasjoner på hvilket potensial kommunene har for å få mest mulig velferd ut av ressursene. Det bør interessere folkevalgte i alle partier.

Flere av kommunene vi fremhever som effektive, har ikke konkurranseutsatt tjenester i det hele tatt. Gjennom å sammenligne seg med hverandre og lære av hverandre («beste praksis») kan kommunene oppnå økt produktivitet i tjenestene de har ansvaret for. Her kan konkurranse være ett av flere virkemidler kommunene kan ta i bruk.

(Innlegget stod på trykk i Kommunal Rapport 17.03.2016)