Kontanter - enten vi vil eller ikke?

Kai A. Olsen, fortsetter sin kamp for et kontantfritt samfunn i avisen 6. juni. Skeptikere til dette, som meg, er ifølge Olsen de som ønsker at "verden forblir slik den alltid har vært". Det er tøv og en grov forenkling. Poenget mitt er at utviklingen bør være styrt av etterspørselen i hele markedet – ikke av enkeltnæringers særinteresser. Jeg er en entusiastisk teknologioptimist som ser mange fordeler ved å flytte penger i form av bits og bytes fremfor sedler og mynter.

Teleselskaper utvikler hele tiden spennende nye betalingsløsninger i samarbeid med banker. Det er en utvikling styrt av markedet, slik det bør være. Men, i motsetning til Olsen vil jeg ikke frata dem, som av ulike hederlige grunner ønsker det, muligheten til å betale med kontanter. Det er det som skiller oss: en etterspørselsstyrt utvikling som sikrer valgfrihet for alle, kontra en styrt utvikling som tjener interessene til enkeltnæringer.

Det er heller ikke vanskelig å gjette seg til hvilken næring som har størst interesse av å bli en del av alle pengetransaksjoner. Hvorvidt det kan få betydning for omfang av, og nivå på, betalingsgebyrer vil jeg ikke spekulere i.

Olsen blåser av mitt poeng om at det fremdeles ikke finnes noe annet fullgodt betalingsmiddel som sikrer anonymitet. Svært få oppgir nemlig ønsker om anonymitet som et motiv for å bruke kontanter, hevder han. Det har han rett i. Men, vi vet også fra andre undersøkelser om holdninger til personvern at de fleste nordmenn dessverre er lite opptatt av dette. Personvern er da ikke mindre viktig av den grunn? Om det er én prosent eller hundre som oppgir anonymitet som viktig er uvesentlig. Mulighet til anonymitet er like fullt en viktig verdi i et åpent samfunn.

Olsen skriver at hans hovedpoeng er at vi går mot et kontantløst samfunn "enten vi vil eller ikke!" Jeg synes ikke folkets vilje er uten verdi. Men, her er vi åpenbart uenige.

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 22.06.2015)

Mytene om "velferdsvampyrene"

Morten Strøksnes hevder i Bergens Tidenden  (22.05) at det foregår en storstilt "privatisering av velferdsstaten" og bruker karakteristikker som "barnehagegrossister", "eldrehjemshaier" og "velferdsvampyrer" for å beskrive dem han mener systematisk undergraver velferdsstaten. Han har åpenbart slukt hele menyen av myter på ytterste venstre fløy. Han viser til en kommende bok av Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten". Hvorvidt den sprer myter om privat sektor vet jeg egentlig ikke. Boken er ennå ikke i handelen.  Derimot vet jeg at Herning og organisasjonen hun tilhører er ideologisk programmert til motstand mot samarbeid med privat sektor. Jeg har ingen overdrevne forventninger til en nyansert fremstilling.

Påstanden om at det eksisterer en "stor maskin som skaper velferdsprofitørene" – en slags konspirasjon av høyrekrefter godt hjulpet av ansiktsløse kapitalister, kan avkreftes. Noen av selskapene som leverer tjenester til norske kommuner er svenske og store, men de fleste er norske og små. Faktisk, og det bør vi være stolte av, finnes det også norske leverandører av dokumentert gode tjenester som leverer tjenester i utlandet. Nordiske selskaper er faktisk så dyktige at de eksporterer tjenester til flere europeiske land. Det store flertallet av private bedrifter som konkurrerer om å levere best mulige tjenester til norske kommuner, er startet og eid av personer med lang erfaring fra offentlig sektor. I likhet med andre gründere har de ideer om hvordan man kan gjøre ting annerledes og bedre. De tar en sjanse og forlater trygge jobber i det offentlige for å realisere drømmer. Jeg kjenner dem, Strøksnes, og kan love deg at dette definitivt er de "selvstendige, iherdige og nysgjerrige ekte kapitalistene" du skriver at du liker.

Private tjenesteleverandører bidrar til å nå viktige velferdsmål hver dag. Enten det dreier seg om å sikre full barnehagedekning, utvikling av demensomsorg, fritt brukervalg i hjemmebaserte tjenester eller sykehjem. Selvsagt tar de betalt for jobben de gjør og selvsagt betaler de også skatt. Private bedrifter kan levere dokumentert gode tjenester til lavere eller samme kostnad for skattebetalerne som hva kommunene selv er i stand til. Har Strøksnes fundert på hvorfor vi aksepterer at norske kommuner ikke anstrenger seg mer for å få mer velferd ut av knappe ressurser? Istedenfor å effektivisere egne tjenester tyr mange kommuner til eiendomsskatt isteden.

Strøksnes hevder at tilhengere av samarbeid mellom offentlig- og privat sektor bevisst unngår ordet "privatisering". Isteden brukes positivt ladede begreper som "valgfrihet" og "mangfold". Det er fordi ingen velferdstjenester har blitt privatisert. Ved privatisering overlates tjenesten til et marked hvor tilbud og etterspørsel avgjør. Ved konkurranse om å utføre tjenester på vegne av det offentlige blir tjenesten offentlig finansiert og det offentlige har ansvaret overfor brukeren. Valgfrihet fordrer noe å velge mellom. Brukervalg i hjemmetjenestene har gjort det mulig for brukere å velge den leverandøren som har det tilbudet som passer den enkelte best. Konkurranse om å levere best mulige tjenester er en konkurranse om kvalitet.

Alt for få kommuner lar private konkurrere om å levere best mulige tjenester til innbyggerne. Alt for få kommuner har innført fritt brukervalg. Alt for få kommuner måler kvaliteten på tjenestene sine. Alt for få kommuner har kunnskaper om hva tjenestene de leverer faktisk koster. Det er ikke konkurranse, men fraværet av konkurranse i de fleste kommuner som er det virkelige velferdsproblemet.

(artikkelen stod på trykk i Bergens Tidende 1. juni 2015)

http://www.bt.no/meninger/debatt/Myten-om-velferdsvampyrene-3372220.html

 

Les også Heidi Nordby Lundes (H) gode innlegg i saken i BT: http://www.bt.no/meninger/debatt/Beksvart-velferdssosialisme-3370531.html

 

 

 

Bør kontanter avskaffes?

Professor i informatikk, Kai Olsen, uttaler til Klassekampen (19. mai) at kontanter er på vei ut. Olsen har tidligere skrevet en rapport for NHO Reiseliv som argumenterer for et kontantfritt Norge. Ingjerd Sælid Gilhus i NHO Reiseliv sa i samme artikkel at "Trenden er klar. Vi går mot et kontantløst samfunn". Litt over halvparten av de spurte reiselivsbedriftene i rapporten oppgir at de ville vurdert å si nei til kontanter dersom de fikk lov til det. Men hva med de øvrige, nesten halvparten?

 Logikken synes åpenbar: kontanter er avleggs, "alle" betaler med kort i den digitale tidsalder.  Uten kontanter forsvinner dessuten mye kriminalitet. Så hva i all verden skal vi med noe så bakstreversk og gammeldags som kontanter i 2015? Mange tenker nok slik, i hvert fall i de større byene. Men bør det være slik at noens preferanser er styrende for hva som er mulig for alle andre? NHO Service mener valgfriheten bør veie tyngst.

Det er ingen tvil om at det er veldig mange gode grunner til å bruke elektroniske betalingsformer. Ny teknologi gir muligheter til å forbedre og forenkle hele tiden, også betalingstjenester. Spørsmålet er om man av den grunn bør frata folk muligheten til å bruke kontanter.  

La oss se på noen fakta som utfordrer noen myter om kontantbruk: Kontanter er ikke på vei ut. Kontantmengden i Norge har holdt seg stabil på omtrent 50 mrd kroner de siste 7-8 årene. Situasjonen er den samme i land vi sammenligner oss med. Det er store forskjeller mellom by og land når det gjelder kontantbruk. I flere bransjer representerer kontanter fortsatt en stor andel av omsetning og antall transaksjoner. I dagligvarehandelen brukes kontanter i nær 40 prosent av alle transaksjoner. Det er også et faktum at eldre personer og folk i lavere inntektsgrupper foretrekker å bruke kontanter. Pensjonistforbundet har advart kraftig mot å tvinge eldre til å bruke betalingsmidler de ikke er komfortable med.

 Visse former for kriminalitet vil helt sikkert endre seg ved mindre bruk av kontanter. Men det er i overkant naivt å tro at kriminelles behov for verdier blir noe mindre ved å fjerne kontantene. Kriminelle er dessverre også ofte innovative og tilpasser seg nye arenaer. Dette ser vi ved den økende problematikken med for eksempel nettbanksvindel, "skimming" og tyveri av pin-koder.  Det finnes ingen "quick-fix" mot svart økonomi og vinningskriminalitet.

 En viktig verdi ved kontanter er muligheten til å være anonym. Det finnes ikke noe annet fullgodt betalingsmiddel som sikrer anonymitet. Et ønske om anonymitet er ikke synonymt med at man har kriminelle hensikter. Kontanter er det betalingsmiddelet som i dag best ivaretar hensynet til personvern. Dette har ikke minst Datatilsynet påpekt som en viktig verdi ved kontanter. 

 Reiselivssjefen i Møre og Romsdal, Geir Steinar Vik, uttalte denne uken om kontanter (Sunnmørsposten 19.05) at mange av fylkets turister kommer fra land hvor bruk av betalingskort er lite utbredt. Det vil ta mange år før noen vil slutte å ta imot kontanter mente Vik. Man trenger ikke være sunnmøring for å forstå verdien av kontanter. Det er godt dokumentert at kontantene fremdeles har en viktig funksjon. Det blir interessant om elektroniske betalingsformer gjør oss kontantfrie før computeren gir oss det papirløse samfunnet. Så langt kan det se ut til å være et stykke igjen til begge scenarier. Fremfor alt fordi muligheten til å velge er verdt å bevare.

 

(Innlegget stod på trykk i Klassekampen 26.05.2015)

 

Se mer om kontantenes betydning her: http://www.nhoservice.no/article.php?articleID=4529&categoryID=448

 

 

 

 

Elverum - feil om privat drift av sykehjem

Arne Foskums innlegg i avisen 24. april bommer om sykehjem i Elverum. Han hevder at "en ikke kvalitetssikret rapport påstår at det er mye å tjene på privatisering..". Rapporten fra NHO Service er en mulighetsstudie basert på offentlig tilgjengelige tall (Kostra og offentlige tilgjengelige regnskapstall). Den er absolutt kvalitetssikret og indikerer et betydelig potensiale for at Elverums innbyggere kan få mer velferd for de samme ressursene som brukes til tjenestene i dag. Rapporten for Elverum er åpent tilgjengelig for alle på hjemmesiden til NHO Service. Det er altså ingen grunn til å betvile tallene i vår analyse.

Vår analyse av Elverum dreier seg ikke om privatisering, slik Foskum hevder. Ved privatisering er tjenestene helt overlatt til markedet. Vår forutsetning er at kommunen har ansvaret for tilbudet overfor brukeren. Det er selve driften av sykehjem vi mener private profesjonelle aktører kan utføre på vegne av kommunen.

Ved å overlate selve driften av to sykehjem til profesjonelle private aktører viser kommunens egen utredning at man kan frigjøre mellom 12 og 15 millioner kroner. I vår analyse for Elverum (fra 2013) indikerer vi at kommunen kunne frigjort rundt 20 millioner kroner dersom kommunen var på nivå med beste praksis i kommune-Norge. Med "beste praksis" tar vi utgangspunkt i kostnadene per sykehjemsplass i de ti mest effektive kommunene som ligger på nivå med snittet for private aktører. Ved beste praksis kunne de frigjorte midlene på sykehjemsdrift ved "beste praksis" blitt omsatt i 30 nye sykehjemsplasser.

Med andre ord handler dette om hvordan kommunens tilbud til de eldre kan bli bedre. En klar forutsetning i våre analyser er at kvaliteten på tjenesten enten er like god eller bedre enn dagens. I tillegg til private profesjonelle drivere av sykehjem er det altså flere norske kommuner som kan drive sykehjem med dokumentert god kvalitet til en lavere kostnad enn hva Elverum gjør i dag. Ved å konkurranseutsette to sykehjem, slik det er foreslått, vil kommunen få anledning til å sammenligne kommunal- og privat drift. Det gir kunnskap som kan bidra til å utvikle kvaliteten i hele Elverums eldreomsorg. Foskum og Elverums øvrige innbyggere har ikke noe å frykte ved konkurranse om å drive sykehjem for kommunen på best mulig måte.

(innlegget stod på trykk i Østlendingen 28.04.2015)

Valgfrihet i praksis - hvordan lykkes med brukervalg i kommunene?

Et tyvetalls kommuner har gjort alvor av politiske programformuleringer om å innføre valgfrihet i eldreomsorgen. Veien fra vedtak til vellykket gjennomføring kan være kronglete. Basert på vår kontakt med kommunene og våre medlemsbedrifter som levererer hjemmebaserte tjenester, har vi følgende råd å gi til kommunene som ønsker å innføre brukervalgsordninger i hjemmetjenestene:

1.       Prioriter dialog med leverandørene
Hva kan leverandørene tilby? Hvordan kan man samarbeide for å utvikle nye løsninger for kommunen? Hva betyr kommunens geografi for markedet? Dette er sentrale spørsmål for kommunen. Som et første steg i prosessen anbefaler NHO Service å gjennomføre et felles dialogmøte med potensielle leverandører. Da kan man avklare forventninger fra både kommunen og leverandørene før man går videre i arbeidet med utarbeidelse av kontraktsgrunnlag. I en startfase er hyppig dialog vesentlig, men god kontakt og faste møter mellom leverandørene og kommunen bør videreføres gjennom hele kontraktsperioden. Dette er viktig for å etablere et godt samarbeid og for at de private leverandørene skal bli integrert som en del av det totale kommunale tjenestetilbudet.

2.       La kvalitet veie tyngst
Pris er viktig men gode hjemmetjenester handler først og fremst om kvalitet. Seriøse leverandører i markedet vil måles på kvalitet. Vektlegging av elementer som kvalitetssikring, trygghet i leveransene, kvalitetsutvikling (innovasjon) og bruk av ny teknologi (velferdsteknologi) bør være viktig i vurderingen av leverandørene. I vektingen mellom kriterier for valg av leverandør bør kvalitet veie tyngst.

3.       Riktig antall leverandører og forutsigbarhet
Hva som er riktig antall vil avhenge av kommunens størrelse. For kommunen er det viktig at det finnes et tilstrekkelig antall interesserte leverandører til at brukervalget kan bli reelt. For leverandørene er det viktig å ha forutsigbare rammebetingelser i form av et tilstrekkelig antall brukere (vedtakstimer) slik at det blir grunnlag for nødvendige investeringer og drift (rekruttering av personell, lokaler, biler, materiell osv.). NHO Service anbefaler at kommunene inngår rammeavtaler med et lite antall leverandører, gjerne en eller to. Da sikrer man et kundegrunnlag for de private leverandørene i en startfase for ordningen, og kommunen vinner erfaring. De private leverandørene av hjemmetjenester er en del av det samlede kommunale tilbudet. Derfor bør de også likebehandles når brukere ikke ønsker eller ikke kan velge ved at disse brukerne fordeles til den mest egnede leverandøren (f.eks geografisk) av tjenester uavhengig av om denne er privat eller kommunal egenregi.

4.       Informasjon er avgjørende
Siden de private leverandørene er en del av kommunens samlede tilbud til brukerne, må de også behandles derette.  Informasjonen fra kommunen til brukerne må understreke dette for å unngå forestillinger om at private tilbud står på siden av det kommunale tilbudet og er noe som krever økt egenbetaling. Kommunen må informere tydelig på sine hjemmesider og i brev, om at brukerne kan velge, og hvem de kan velge mellom.

5.       Følg opp kontrakten – belønn måloppnåelse
Leverandørene skal måles på resultater. Brukerne kan velge bort en leverandør man ikke er fornøyd med. I det ligger en kvalitetskontroll. Men kommunene bør også måle leverandørene på resultater. Måling av resultater bør selvsagt inkludere tjenestene utført i kommunal egenregi. Kommunene bør vurdere om de private leverandørene skal lønnes med en basispris og en bonus. Bonus kan for eksempel utløses dersom man øker funksjonsnivået eller hindrer gjeninnleggelse på sykehus for mottagere av hjemmesykepleie. Dette vil være en form for positive incitamenter til å fremme rehabilitering som viktig del av tjenesten. Positive incitamenter vil også fremme samarbeidet mellom kommunen og leverandørene.

(Innlegget ble publisert av Kommunal Rapport - kommunal-raport.no i feb. 2015) 

Feil om konkurranse i Sandnes

I den aktuelle saken om konkurranse om driften av Rundeskogen bo – og aktivitetssenter lå et overraskende unyansert saksfremlegg fra administrasjonen i kommunen til politikerne. Vi reagerer på flere av fremstillingene og tallgrunnlaget som ble brukt, og fremstillinger av andre kommuners angivelige dårlige erfaring med privat drift. La meg nevne noen av de feilaktige påstandene i rådmannens saksfremlegg:

Det hevdes at det har vært negative oppslag i media de senere år om dårlig kvalitet på privatdrevne sykehjem. Vi har aldri registrert oppslag om dette noe sted og i NHO overvåker vi alle norske medier daglig. I den såkalte "Adecco-saken" som verserte for noen år siden, bør man merke seg at Adecco Helses sykehjem holdt dokumentert høy kvalitet - de var blant de beste i Oslo i flere år på rad. "Adecco-saken" handlet utelukkende om brudd på arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven (AML) og ikke om kvalitet. Arbeidstilsynet uttalte den gang at private aktører ikke bryter AML oftere enn kommunene selv. Skrekkeksempelet var faktisk Trondheim kommune med mange tusen brudd på arbeidstidsreglene i tjenester levert i kommunal egenregi.

Faktum er at privatdrevne sykehjem alltid er blant de beste i kommunenes kvalitetsmålinger. For eksempel er privatdrevne Fagertun sykehjem best på kvalitet i Oslo i siste måling. Vi har lenge gått i bresjen for nasjonale kvalitetskriterier i eldreomsorgen – det vil rydde opp i mange myter. Nå har vi også en regjering som vil innføre dette.

I saksfremlegget til Sandnespolitikerne ble det også hevdet at østlandskommuner nå opplever at færre aktører vil delta i anbudskonkurranser. Det er feil. Det har aldri skjedd at våre medlemmer ikke er interessert i å delta i en anbudskonkurranse på drift av sykehjem. Videre påstås det i saksfremlegget at privat drift gir risiko for "sosial dumping". De som leverer disse tjenesten har tariffavtaler med Norsk Sykepleierforbund og Fagforbundet. De har også gode private pensjonsavtaler, så påstanden om "sosial dumping" faller på sin egen urimelighet.

Det er rett nok forskjeller på ytelsespensjon og innskuddspensjon. Sistnevnte ordning er det vanligste i privat næringsliv og er den ordningen som er mest i tråd med intensjonene i pensjonsreformen og den brede enigheten om arbeidslinjen. Innskuddspensjon er i mange tilfeller like god, eller bedre for arbeidstakerne, enn ytelsespensjon.

Oslo kommune har lang erfaring med konkurranse på drift av sykehjem. Oslo Economics evaluerte erfaringene i 2013 og fant at privat drift ga "mest sykehjem for pengene" – både kvalitet og ressursbruk ble positivt påvirket av konkurranse. Oslo konkurranseutsetter stadig nye sykehjem med gode resultater og er et eksempel til etterfølgelse for andre kommuner. Sandnes har ingenting å frykte ved konkurranse på sykehjemsdrift, tvert imot.

(Innlegget stod på trykk i Stavanger Aftenblad, 1. des 2014)

 

 

 

 

 

Pensjonistforbundet feiler om kvalitet i eldreomsorgen

I avisen (Avisa Nordland 29. sept) kunne vi lese at leder i Pensjonistforbundet i Nordland, Anne Lise Steinbach, er motstander av "privatisering" innen helse og omsorg. Det er hun ikke alene om. Så vidt meg bekjent er det knapt noen som tar til orde for privatisering på dette området. Enigheten om at det offentlige skal sikre og finansiere et godt helse – og omsorgstilbud til alle er bortimot total. Derimot er det uenighet om i hvilken grad private tilbydere skal få slippe til og levere tjenester på vegne av det offentlige.

Det er nok av oppgaver i eldreomsorgen til alle som kan bidra fremover. Ingen som kan dokumentere at de kan levere gode tjenester bør ekskluderes. Pensjonistforbundets bekymring for hva privat sektor kan bidra med er grunnløs.

De fleste rapporter om effektene av konkurranseutsetting viser til gevinster, for eksempel i form av bedre ressursutnyttelse eller bedre kvalitet. En sentral gevinst ved konkurranse om å levere tjenester i eldreomsorgen på vegne av kommunene er systematisk måling av kvalitet. Norsk Sykepleierforbund har pekt på at hele 40 prosent av norske kommuner ikke har definerte kvalitetsnivåer i eldreomsorgen. Det er for dårlig. Det er derfor NHO Service har tatt til orde for et nasjonalt kvalitetssystem for eldreomsorgen som er helt åpent om resultatene fra kvalitetsmålingene.

Gjennom faktisk kunnskap om kvalitet i dag, og gjennom å lære fra de beste, kan kvaliteten økes til beste for brukerne. Konkurranse har vist seg å bidra til dette.

Private drivere er helt avhengige av tillit hos beboerne, de pårørende, og fra kommunen. De blir målt systematisk på evnen til å levere gode tjenester. Slik burde det være i alle kommuner, og måling av kvalitet burde gjennomføres etter de samme kriteriene uavhengig av om sykehjemmet driftes av kommunene eller av en privat aktør.

Private leverandører som leverer helse- og omsorgtjenester ønsker først og fremst å konkurrere om å levere best kvalitet. Pensjonistforbundet i Nordland er også opptatt av kvalitet. Derfor er det så synd at Pensjonistforbundet vil utestenge leverandører av dokumentert god kvalitet.

(Innlegget stod på trykk i Avisa Nordland 2. Okt)