Industri og sirkulærøkonomi - muligheter i grønne verdikjeder

 Følgende kronikk skrev jeg på vegne av ledende norske selskaper i prosessindustrien som jobber med omstillingen til lavutslippssamfunnet. Sirkulærøkonomi er et viktig ledd i omstillingen hvor norske selskaper allerede er langt fremme. Kronikken var skrevet på vegne av en arbeidsgruppe knyttet til Prosess 21    

Tradisjonen tro blir det industrikonferanse på Strand Hotel i Fevik i august. Prosin-konferansen er en viktig møteplass for prosessindustrien i Agder og resten av landet. Eyde-klyngen har også fått i oppdrag av regjeringen å kartlegge muligheter for økt ressursutnyttelse og reduserte mengder farlig uorganisk avfall fra prosessindustrien

Vårt klarte mål er at norsk prosessindustri skal bevare og videreutvikle vår posisjon som verdens grønneste og mest foroverlente.

Begrepet sirkulærøkonomi har svirret i offentligheten en stund, og dette blir et nøkkeltema på årets industrikonferanse. I korte trekk handler sirkulær økonomi og effektiv bruk av ressurser. Begrepet er kanskje nytt, men tankegangen er ikke ny for norsk prosessindustri. Men, hva betyr dette for norsk næringsliv nå, ved overgangen til lavutslippssamfunnet? Og - hvilke muligheter gir det for industrien?

En arbeidsgruppe med representanter fra norsk prosessindustri, akademia og næringslivsorganisasjonene, har sett nærmere på dette som et ledd i arbeidet med Prosess21 (prosess21.no). Hensikten med Prosess21 er å gi råd om næringspolitiske veivalg til regjeringen for å oppnå mål om økt verdiskaping kombinert med nullutslipp fra prosessindustrien, senest innen 2050.

I en sirkulærøkonomi skapes mer verdi ved bruk av mindre ressurser. Mer ut av mindre. Ressurser må bevares lengst mulig i et verdiskapende kretsløp før materialene til slutt ender opp som avfall

Norsk prosessindustri posisjonerer seg for omstillingen til sirkulærøkonomi. Mengdene ordinært avfall har over tid gått ned og andelen som gjenvinnes øker. Samtidig skjerpes kravene for hva som klassifiseres som farlig avfall. Prosessindustrien legger stor vekt på forskning og utvikling gjør at avfallsmengdene reduseres og kan utnyttes i egen eller andres virksomheter. Dette er en krevende omstilling og langsiktige utviklingsløp for å ta i bruk ny teknologi. Men omstillingen er nødvendig og en viktig driver for utviklingen er EUs «Green Deal» - den grønne strategien for industri og vekst.

Flere av landene vi sammenligner oss med har lagt frem ambisiøse strategier for overgangen til sirkulærøkonomi. En norsk strategi er ventet i 2020. EU la frem sin handlingsplan for sirkulærøkonomi i mars i år. Hovedmålet for EU er at bærekraftige produkter og forretningsmodeller skal bli normen i Europa. Og - allerede i løpet av 2021 skal de viktigste tiltakene i planen leveres.

Rammene for sirkulærøkonomi legges derfor i europeiske regelverk. Norge må «være på ballen» i Brüssel og påvirke utviklingen slik at regler og krav tilpasses norske forhold og vår egen industri.

Fire strategiske områder utmerker seg for Norges del:

For det første må vi utvikle et marked for sirkulære produkter. Vi må skape etterspørsel, både fra privatmarkedet og fra det offentlige. Offentlig sektor må bruke sin innkjøpsmakt til å lede an. For at markedet enklere skal kunne velge varer med lite miljøfotavtrykk er det viktig at det raskt kommer på plass harmoniserte og standardiserte metoder for å angi miljøbelastningen fra ulike typer produkter.

For det andre er vi avhengig av risikodeling i omstillingsfasen vi går inn i. Norsk prosessindustri har vist stor evne til å omstille seg for å utnytte kommersielle muligheter ved bruk av egne eller andres biprodukter eller avfall. Utfordringen er å utnytte det som til nå ikke har hatt økonomisk verdi, og det farlige avfallet. Dette krever kostbare førstegangsinvesteringer i ny teknologi. Samtidig er det stor usikkerhet forbundet med lønnsomheten ved slike miljøinvesteringer. Derfor må det næringsrettede virkemiddelapparatet innrettes bedre for risikoavlastning for å kunne realisere sirkulære prosjekter.

For det tredje må vi øke kompetansen og dele informasjon om hva som er mulig for å kunne utnytte materialstrømmer enda bedre enn i dag. Her vil industriparkene og klyngene i Agder, Porsgrunn, Fredrikstad, Nordland, osv. spille en viktig rolle som nav i industrielle nettverk. Vi trenger rett og slett et kompetanseløft om sirkulærøkonomi for industrien og økt innkjøpskompetanse blant kundene.

Det fjerde strategiske området dreier seg om rammevilkår og regelverk. For eksempel er det viktig for prosessindustrien at europeisk regelverk praktiseres likt over landegrensene. Gode regler for miljødokumentasjon som er standardisert og fungerer globalt, er viktig for å fremme eksport.

Økte avskrivningssatser for investeringer i miljøteknologi vil også bidra til fortgang i omstillingen.

Norsk prosessindustri har alle forutsetninger for å bli et foregangsland i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Vi har vist evne til å ta langsiktige investeringer i miljøteknologi og vi jobber for å gjøre verdikjedene i industrien sirkulære. Industriens satsing på sirkulærøkonomi er grunnleggende for fremtidig verdiskaping. Derfor er dette også hovedtema på årets industrikonferanse i Fevik.

(Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 8. aug. 2020) 

 

"A- og B- lag" i Oslos eldreomsorg

Oslo kommune har mange års erfaring fra samarbeid med privat sektor for å sikre gode tjenester i eldreomsorgen. Ideelle og øvrige private aktører leverer hver dag gode tjenester til Oslos innbyggere. Det er godt dokumentert at private som driver sykehjem på vegne av kommunen holder høy kvalitet og koster mindre for kommunen enn sykehjem i kommunal egenregi.  I tillegg har altså de privatdrevne sykehjemmene høyere bemanning. Privatdrevne sykehjem i Oslo er rett og slett gode sykehjem.

 Eldrebyråd Inga Marthe Thorkildsen omtaler (i avisen 28/9) privatdrevne sykehjem som "A-laget" og de kommunale som "B-lag". Det er bra at hun vil løfte "B-laget" opp, men nå bør også hun erkjenne at privatdrevne sykehjem bidrar positivt til Oslos eldreomsorg. Og, selvsagt er bildet nyansert – det er også kommunalt drevne sykehjem som hører hjemme på på "A-laget".

 Vi vet mye om kvaliteten på Oslos sykehjem fordi den måles systematisk. Alt for få kommuner gjør det. Driften på privatdrevne sykehjem reguleres av avtalen mellom kommunen og selskapet som driver sykehjemmet. I kontraktsvilkårene er kvalitet tillagt høyest vekt. Sånn må det være. I kontraktene stiller Oslo tydelige krav til bemanning og fagtetthet som sikrer høy kvalitet. Driften skal aldri gå på bekostning av kvaliteten på tjenestene.

 Eldrebyråden hevder at de private ikke ville bidra til kutt i kostnader. Det er feil. De private gjennomførte pålegg fra byråden om å kutte i pleiefaktor ned til samme nivå som i kommunen. Men, det er feil å tro at man styrker de dårligste ved å svekke de beste. "B-laget" blir ikke bedre av at man fjerner "A-laget". Kunnskapen om ulikheter skyldes jo at man har brukt konkurranse som virkemiddel og måling av kvalitet. Kunnskap gir grunnlag for forbedringer. Ingen er fornøyd med å være "B-lag".  Oslos eldre er tjent med sykehjem som strekker seg for å kunne gi tjenester av best mulig kvalitet – kommunale og privatdrevne.

 

(Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 3. okt. 2017)

 

NHO Service og analyser av renhold i kommunene

Einar Kåre Johnsen fra Jobo Personutvikling stiller, i avisen 15 april, konkrete spørsmål ved mulighetsstudiene til NHO Service knyttet til renhold i kommunene. Det er gode spørsmål som jeg vil prøve å besvare. Han peker på en formidabel prisøkning fra forrige versjon (2013) av analysene og stusser over at alle kommuner har samme pris for renhold per kvadratmeter. La oss se på detaljene.

Kostnadsdifferansen på renhold i 2013 (basert på 2011-tall) fra 170 kr per kvm og 275 kr per kvm i 2016 (2014-tall) er stor. Dette skyldes ikke en kostnadsvekst på renholdstjenester primært, men at de ulike typene av kommunale formålsbygg i større grad enn tidligere er hensyntatt. I 2013-analysen tok man utgangspunkt i administrasjonslokaler og kontorer, som er den typen bygg man hadde best tall på for de private aktørene. I den nye analysen har man laget et estimat for kommunene basert på en fordeling av de ulike typene av bygg kommunen forvalter i tillegg til administrasjonsbygg. Vi har også sett på barnehager, skoler, kulturbygg, idrettsbygg og sykehjem som ofte har høyere renholdsfrekvens og kvadratmeterpris enn kontorbygg.

 En annen og vel så stor grunn til at kostnadene er høyere i de nye analysene er at 2014-tallene viser kostnad per rengjorte kvm, heller enn kostnader pr. kvm.  Vår erfaring er at det er om lag 30 pst av det totale arealet som ikke inngår i vaskbart areal. I analysene slik de foreligger i dag har vi ganget opp kvadratmeterkostnaden med arealet for kommunens formålsbygg fra KOSTRA. Det gir en for høy totalsum for renhold, da arealet burde vært redusert til vaskbart areal. Vi korrigerer for dette i analysene våre i disse dager. Flere kommuner vil nok oppleve at totalkostnadene for renhold likner mer på de som de finner igjen i egne regnskap etter vi har rettet opp i dette.

 Grunnen til at alle kommunene har samme kvadratmeterpris i våre analyser er at kvadratmeterprisen er et estimat. De viser derfor ikke gevinstene av effektiviseringstiltakene i kommunene som Johnsen nevner: Klepp, Enebakk og Vågsøy. At disse tre kommunene kan drifte like effektivt i egenregi eller mer effektivt enn de private leverandørene er bra. Tallene Johnsen viser til for disse kommunene er ikke offentlig tilgjengelig i noe register. Det burde de ha vært, for KOSTRA har tabeller som viser kostnader per kvm for renholdsaktiviteter i kommunale formålsbygg. Her ligger imidlertid Klepp og Enebakk med en kvadratmeterpris på 11 kr, og Vågsøy med en kvadratmeterpris på 126 kr for regnskapsåret 2014. De registrerte kostnadene for norske kommuners renholdsaktiviteter i kommunal eiendomsforvaltning varierer fra 1 kr pr kvm til 575 kr pr kvm, og da har vi sett bort fra de 58 kommunene som har rapportert at det koster 0 kr pr kvm. Hele 92 kommuner har rapportert inn at de kan renholde for 20 kr pr kvm eller mindre.

I kommuneanalysene våre, er estimert pris på renhold pr kvm i alle kommuner den samme. Det er selvfølgelig upresist, men analysene våre er altså ment som en indikasjon – faktiske tall er avhengig av tall og kunnskap som kun kommunene selv besitter. Derfor inviterer vi kommuner som ønsker å regne ut reelle kostnader til å ta kontakt.

 Å vite hva en tjeneste koster å produsere er nyttig uavhengig av om man vurderer å konkurranseutsette eller ikke. Det gjør at kommuner med liknende forutsetninger kan benchmarke og lære av hverandre. NHO Service gjør i disse dager ferdig en beregningsmodell for selvkost på renholdstjenester for kommunene som hensyntar renholdsfrekvens, sykefravær, lønnskostnader, fordelingen av areal på de ulike typene kommunale formålsbygg. Dette vil bli et nyttig verktøy for kommunenes beregninger av egne enhetskostnader innen renhold. Modellen vil selvsagt bli gjort tilgjengelig for kommunenes egen bruk. 

 

(Artikkelen stod på trykk i Kommunal Rapport 28.04.2016)

 

Lavere skatter - Høyres evige oppdrag og heia Heidi!

- Jada, det er noen som vil kutte i offentlig sektor, inntil de må være med i kuttene, svarte statsminister Erna Solberg på avisens spørsmål om det bør kuttes i offentlig sektor for å kunne redusere skatter. Hva mente hun egentlig?

Er ikke lavere skatter viktig lenger for partiet hvis evige oppdrag er å sørge for moderasjon og tilbakeholdenhet i offentlig pengebruk?

Et parti som målbærer et alternativ til den sosialdemokratiske logikken om at ethvert samfunnsproblem krever en post i statsbudsjettet, eller?

Det er ingen tvil om at det finnes mange viktige formål som tilsier store offentlige utgifter i årene fremover. Alle er enige om det. Jeg kjenner Høyre som et parti som mener at  skatt er mer enn et praktisk spørsmål om velferdsstatens evne til å løse stadig større oppgaver.

Det handler grunnleggende om politikkens grenser og skepsis til troen på en kollektiv fornuft.

Det handler om å ha tiltro til at andre fellesskap enn dem som er finansiert av det offentlige kan finne gode velferdsløsninger.

For det har aldri vært slik at graden av velferd i samfunnet øker proporsjonalt med størrelsen på offentlige budsjetter. Følgelig kan Høyre heller ikke akseptere en logikk som hevder at en krone først gir velferd når den er bevilget av staten.

Lavere skatter gir økt frihet til selv å disponere over egne midler og fatte de valg som passer best for en selv og sine nærmeste. Det gir uavhengighet og flere statsfrie rom. Når flere blir i stand til å eie og spare mer, fremmer det også entreprenørskap og arbeidsinnsats.

- Med mindre Høyre mener at offentlig sektor er perfekt organisert, bør vi kunne ivareta viktige velferdsoppgaver samtidig som vi reduserer skattenivået, uttaler Høyres finanspolitiker Heidi Nordby Lunde til DN.

Jeg er helt enig med Heidi og ønsker Høyres Landsmøte en god og prinsipiell skattedebatt.

NB! Husk at enhver offentlig ytelse må finansieres av en privat fortjeneste!

 

 

Logisk brist om "velferdsprofitt"

-Penger som er satt av til velferdstjenester bør gå til velferdstjenester. Derfor bør det bli ulovlig å ta profitt på skattefinansierte velferdstjenester, uttaler Linn Herning i organisasjonen "For Velferdsstaten" til Klassekampen (22. mars).

Logikken bak Hernings og SVs politikk for å motarbeide private tjenesteleverandører er basert på manglende innsikt i grunnleggende økonomiske sammenhenger. La oss se nærmere på hvordan dette egentlig henger sammen for sykehjem, den tjenesten som ofte trekkes frem i debatten om privat sektors rolle i velferdstjenestene.

En kommunalt drevet sykehjemsplass koster i snitt kr. 945.000 i året.  Prisene er kr 775.000 når private bedrifter (medlem i NHO Service) tar seg av driften på oppdrag for kommunene. Kostnadene er med andre ord kr. 170.000 lavere. Samtidig  gjør privatdrevne sykehjem det jevnt over veldig bra i kvalitetsmålinger. Med andre ord god kvalitet til en god pris. Hvordan er det mulig?

Med grunnlag i gjennomsnittstallene kan vi tenke oss følgende eksempel: En kommune konkurranseutsetter et sykehjem med 50 plasser. En privat tilbyder vinner konkurransen og driver sykehjemmet for kr. 38,8 millioner årlig (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris per privatdrevet plass). Dersom kommunen skulle drevet sykehjemmet i egenregi ville kostnaden vært kr. 47,3 millioner i året (antall plasser ganget med gjennomsnittlig pris for kommunalt drevet plass). 

Differansen på kr. 8,5 millioner er en effektiviseringsgevinst som tilfaller kommunen.

Den private driveren av sykehjemmet har typisk et overskudd på mellom 2 og 5 prosent per sykehjem. La oss ta det høyeste - 5 prosent. Dette utgjør her kr. 1,9 millioner før skatt. Bedriften betaler skatt av overskuddet, kr. 485.000. Dermed sitter bedriften igjen med kr. 1,4 mill.

Den store "velferdsprofitøren" er som man forstår kommunen. Prisen kommunen og staten betaler for å oppnå den store gevinsten er kr. 1,4 mill.

"Sugerør i felleskassa"-logikken stemmer ikke. Derimot bidrar et samarbeid mellom kommunene og private tjenesteleverandører til gode løsninger i form av utvikling av tjenestene, god kvalitet, større mangfold av tilbydere og lavere kostnader for kommunene. Dette er et faktum. 

Legger man ideologi til side bør det være enkelt å se at fremtidens behov i eldreomsorgen gjør det vanskelig å ekskludere dokumentert dyktige tjenesteleverandører.

(artikkelen stod på trykk i Klassekampen 2. april 2016) 

Behov for saklig debatt om privates rolle

«Kommunene bør kaste disse rett i søpla», uttalte Mette Nord til Kommunal Rapport nr. 8 (3. mars). Uttalelsen kom i forbindelse med avisens omtale av nye mulighetsstudier for kommunene fra NHO Service, studier som ble offentliggjort samme dag, og som hun derfor umulig kan ha sett på før hun helt enkelt avviste dem.

Det er påfallende at journalisten ikke fulgte opp med spørsmål om hva Mette Nord mener er feil i disse analysene, som jo er basert på kommunenes egne tall (Kostra). Kommunal Rapports lesere fortjener høyere grad av saklighet og mer kritisk journalistikk enn dette.

Produktivitetskommisjonen, som nylig la frem sin rapport, understreket at økt effektivitet i offentlig sektor er en nødvendig forutsetning for at dagens velferdsordninger skal kunne videreføres. Mangel på konkurranse i offentlig tjenesteproduksjon innebærer, ifølge kommisjonen, at en viktig driver for økt produktivitet er fraværende. Derfor trenger vi nå en saklig debatt om hvordan kommunene kan lykkes med konkurranse som virkemiddel.

Det er kjent sak at Fagforbundet og NHO Service er uenige om omfanget av samarbeid mellom privat og offentlig sektor i kommunene. For at denne debatten skal bli mer enn en ørkesløs skyttergravskrig med resirkulerte argumenter, bør vi som deltar i den tilstrebe saklighet.

Mette Nord har rett i at NHO Service ønsker markedsadgang for sine medlemmer. Det gjør vi fordi vi vet at dette er profesjonelle tjenesteleverandører og gode arbeidsgivere som kan bidra til utvikling av tjenestene, god kvalitet og kostnadseffektivitet. Det er ikke snakk om å gjøre velferdstjenester billigst mulig, som Nord hevder. Kvalitet må alltid være det viktigste.

Mette Nord hevder at flere kommuner nå har gått bort fra å bruke konkurranse som virkemiddel. Hun fremstiller det som om det skyldes dårlige erfaringer. Det er ikke tilfellet.

Siste kommunevalg var MDGs gjennombrudd i norsk politikk. Det bidro til å endre flertallskonstellasjonen i store kommuner som Bergen og Oslo.

I Bergen skal det nye flertallet rekommunalisere de to beste sykehjemmene i kommunen. Ett av dem, Søreide sykehjem, har vunnet prisen for beste arbeidsplass, beste sykehjem og HMS-prisen.

Av ideologiske grunner vil det nye flertallet allikevel kaste ut Aleris Omsorg, som driver sykehjemmene. Bergen kommunes merkostnader i perioden frem til 2019 blir nærmere 60 millioner kroner.

Rekommunalisering av sykehjem vil også koste Oslos skattebetalere dyrt, uten at man kan dokumentere at kvaliteten vil gå opp. Snarere tvert imot.

Oslo-byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) bekrefter dette i sitt svarnotat til bystyret 12. februar i år, hvor hun estimerer en årlig merkostnad for kommunen på drøyt 49 millioner kroner når alle sykehjem er ført tilbake til kommunal drift. Politikk har konsekvenser.

Mulighetsstudiene NHO Service har lagt frem, er ikke privatiseringspropaganda. Derimot er de indikasjoner på hvilket potensial kommunene har for å få mest mulig velferd ut av ressursene. Det bør interessere folkevalgte i alle partier.

Flere av kommunene vi fremhever som effektive, har ikke konkurranseutsatt tjenester i det hele tatt. Gjennom å sammenligne seg med hverandre og lære av hverandre («beste praksis») kan kommunene oppnå økt produktivitet i tjenestene de har ansvaret for. Her kan konkurranse være ett av flere virkemidler kommunene kan ta i bruk.

(Innlegget stod på trykk i Kommunal Rapport 17.03.2016)

Som man roper i skogen... - skatt og meningsmålinger

Den venstreorienterte "tankesmien" Manifest hevder bombastisk at nordmenn ønsker høyere skatter og utviser en enorm vilje til å slå ring rundt fellesordningene. "Beviset" har Manifest bestilt fra meningsmålingsbyrået Ipsos som stilte følgende spørsmål:

Er du villig til å betale mer i skatt enn i dag om du visste at pengene øremerkes forbedringer innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern?"

Overraskende nok var det hele 30 pst som svarte nei på spørsmålet. Og nei,  Donald Trump og Djengis Khan var ikke blant respondentene. Selvsagt er det ingen automatikk mellom økte skatter og mer velferd, og det var nok dette mindretallet hadde i tankene da de svarte nei.

Det er interessant å måle folks holdninger til skatt, men hvordan man stiller spørsmålet er selvsagt vesentlig for utfallet. Jeg uttalte meg om dette til Dagbladet for noen år tilbake og nevnte da en dansk undersøkelse om dette. Her hadde tankesmien Cepos formulert spørsmålet på denne måten:

1.  «Jeg foretrekker mer penger til rådighet til min familie og til gjengjeld færre ytelser fra det offentlige»

Alternativt

 2. «Jeg foretrekker mindre penger til rådighet til min familie og til gjengjeld motta flere ytelser fra det offentlige»

Ikke overraskende svarte et flertall (60 pst) at de foretrakk det første alternativet. Hva ville nordmenn svart? Er det sannsynlig at danskene, som også lever i en svært generøs velferdsstat med høyt skattenivå, adskiller seg markant fra oss fjellaper? Neppe.

Gunnar Stavrum har for øvrig en god kommentar til "meningsmålingen" til Manifest.